(nesten) alt gikk galt... (lang)

[Lauro]

Jeg hadde termin 20 mars. Hadde egentlig hatt litt småproblemer (bare småtterier) gjennom hele svangerskapet, så jeg gledet meg til å bli ferdig for å si det sånn...

 

Mot slutten begynte det å gå galt.

 

Synes det var så rart at jeg ikke kjente noen av disse sparkene i ribbeina som alle snakket om... kjente bare spark nedover. snakket med jordmor om det, men hun sa at ungen sikkert lå riktig vei. 1 uke etterpå var jeg hos legen. Hadde da 5 uker igjen. Han klarte ikke å finne ut hvilken vei ungen lå, så jeg fikk time på haukeland for ekstra ultralyd. Og hun lå feil vei... godt plassert med baken nedover... Ble sendt på pelvimetri (røntgen av bekken) for å se om jeg kunne føde normalt (for på Haukeland tar de ikke keisersnitt før de MÅ de idiotene) og der fikk jeg beskjed om at bekkenmålene mine var så gode at: "en 5-kilosunge kunne bare skli ut av meg"... jadda... Fikk samtaler med leger og sånn og ble vel beroliget med det at jeg skulle få epidural uansett... sånn at vi var sikker hvis noe skulle skje.

 

4 uker før termin får jeg svangerskapsforgifting. Skyhøyt blodtrykk gjør at jeg må legges inn. Blir skrevet ut dagen etter på betingelse at jeg kom på haukeland til kontroll 2 ganger i uken + at jeg skulle gå til egen jordmor/lege 1 gang i uken... "oki" tenkete jeg da. Ukene gikk og jeg ble verre og verre... spurte om de ikke skulle gjøe noe snart, men neida, siden hun lå i seteleie var det best at det skjedde av seg selv.

 

Tirsdag 14.mars ble jeg lagt inn igjen. Ble lovet igangsettelse neste dag... Nå kunne jeg ikke gå sånn lenger mente de. Onsdag våknet jeg, klar for action, men neida, da hadde de ombestemt seg. Jeg måtte grine meg til å få de til å gjennomføre igangsettingen.

 

kl 11 onsdag 15.mars fikk jeg stikkpillen. endelig! Mamma og samboeren min var der med meg. kl 19 ble jeg kjørt på føden... var så klar for dette! Der tok de vannet og først da kom smertene. Hadde ikke pause mellom riene omtrent. Var så vidt jeg hadde tid til å trekke pusten skikkelig.

Da endeig epiduralen skulle settes bare så de på meg og gikk igjen... hjelp!! 2 leger kom inn (de måtte være der innimellom siden det var seteleie) og maste med en jordmor... jeg hadde visst begynt med pressrier for tidlig. heldigvis kunne jeg fortsatt få epidural, og anestesilegene kom spurtende inn igjen, stakk meg, og pøste på med den deilige væsken Åh, det var en befrielse...

 

Etter en stund kunne jeg endelig beynne å presse... Presset til jeg ble både rød og lilla og blå, men ingenting skjedde...

"du får et forsøk til, går det ikke da blir det keisersnitt" hørte jeg plutselig de sa... Jeg ga alt, men ingenting skjedde.

Så gikk alt så fot. Ble trillet inn på operasjon. Mamma fikk komme inn, mens samboeren min ventet ute... Han hadde ikke nerver til det stakkar...

 

kl 23.34 kom lille jenten min til verden og alt var bare lykke... 3570 gram og 53 cm (de kan ta den 5-kilosungen som bare kunne skli utav meg og stappe den en viss plass, for min lille jente satt BOM fast)

 

Ble trillet inn på oppvåkning og skulle få holde lille gullet. Etter en stund begynte jeg å skjelve. Sykepleierne sa at dette var normalt og bare gikk igjen. Til slutt skalv jeg så voldsomt at jeg måtte be mamma ta ungen ut av armene mine. Før hun gjorde det løp hun og hentet sykepleierne igjen... De kom inn, så på hverandre og ringte til legen. Mamma og samboeren min ble kastet ut og det eneste jeg husker etter det var 2 leger og en anestesilege som plutselig stod over meg... etter det er alt blankt... helt til jeg våkner neste dag med nåler og ledninger over alt... skummelt...

 

Fikk aldri noen forklaring på hva som skjedde av de i ettertid, fikk bare vite at det visstnok ble ganske alvorlig...

 

Mandag 20 mars kunne jeg endelig reise hjem... Fortsatt uten noen forklaring...

 

Har snoket litt i ettertid og funnet ut at jeg visstnok holdt på å gå inn i kramper. Hadde de ikke klart å stoppe det hadde jeg kunnet fått hjerneblødning... Dette pga svangerskapsforgiftningen... Skummelt ja...

 

Tror nok det blir lenge til jeg skal ha unge igjen ja... Men har heldigvis blitt velsignet med en kjempesnill datter... ellers tror jeg det rett og slett hadde blitt alt for mye...

 

Huff dette ble langt, enda jeg kuttet det ned litt. Men det føltes godt å kunne skrive det ned...

[Karine *på tjukka!! ;)]

Huff, det høres ikke ut som en spesielt koselig fødsel Men enda godt det gikk bra med deg og den lille til slutt kos dere masse sammen

[Gjest]

Huff, godt alt gikk bra med dere : )

Opplevde akkurat det samme som deg. Fikk sv.forgiftning og ble satt i gang. Etter 30 timer med rier endte det i ks fordi ungen satt fast (lå riktig vei). Fikk kramper når de sydde meg igjen, og fikk nye kramper når jeg kom til Overvåkinga. Fikk en sprøyte som gjorde at jeg ble borte vekk. Fikk hilse på sønnen min etter 4 timer og deretter tok de han fra meg, gikk da 14 timer før jeg fikk han inn til meg igjen.

Natten etter ks fikk jeg igjen kramper og fikk en sprøyte i låret.

Fikk ingen informasjon om hva dette var. Ingen av krampene er ført opp i jrn. min. Og de var så opptatt av å vite hva jeg husker fra fødselen.

 

Det som var ekkelt er at jeg våknet midt på natta på Overvåkinga og da var det en lege og et par sykepleiere i rommet. De pratet og var så bekymret for hvordan det ville gå med meg og hva som egentlig hadde skjedd. Jeg var så neddopa at jeg ikke klarte å åpne øya eller svare de. Det var grusomt å ligge der og høre at de var så bekymra uten å kunne prate til de.

 

Var så dårlig etter ks. Jeg så ikke ut. Var helt kritthvit i ansiktet og lille rundt øynene. Foreldra mine holdt på å dette i bakken når de så meg.

I og med at jeg var så dårlig så kom vi aldri i gang med amminga heller.