Det endte i keisersnitt.

[LindaKristin1980]

14 dager over termin ble jeg lagt inn på Ahus for igangsettelse. Hadde ingen tegn på at fødselen nærmet seg. Fikk satt inn ballongkateter som jeg gikk med i nesten et døgn. Det hadde skapt litt åpning, men ikke nok til at noe ville skje, så jeg ble satt på hormonpiller. Fikk første kl 9 om morran onsdag. Kl 14 begynte jeg å få vondt i magen, litt sånn kraftige menssmerter, men ikke så det kunne kalles rier. Kl 15 fikk jeg neste pille. Kl 18 kom moren, stefaren og søsteren min for å hilse på. Sambo hadde dratt hjem for å få seg litt søvn. Kl 19 gikk vannet som et plask! Det rant ut flere liter føltes det som, rett foran en litt forskremt mor og litt ille berørte stefar og søster. Mamma fikk ringt til samboer som fikk bråsnudd i døra og kjørte tilbake til sykehuset i rekordfart.

 

Da han kom startet riene. De var vonde og intense med en gang, med ikke mer en ca 30 sek mellom hver. Fikk sånn "strømapparat" på ryggen, sånn man trykker på når riene kommer, og den hjalp utrolig bra.

 

På denne tida ble vi flyttet over på fødestue (lå på overvåkning på føden). Fikk tatt klyster etter eget ønske + en dusj. Åpningsriene var vonde og slitsomme og jeg drakk sikkert hundre liter vann...Føltes i hvert fall sånn!

 

Husker egentlig ikke så mye fra denne fasen. Hadde utrolig vondt og klarte ikke stå på beina. Sambo hadde egentlig ikke lyst til å overvære fødselen, men vi hadde blitt enige om at han skulle få gå ut hvis det ble for ille. Men han holdt ut og ga meg vann i bøtter og spann og var en utrolig god støtte.

Ved 2-tida om natta var ikke denna strømdingsen god nok hjelp lenger. De tok den fra meg for å gi den til noen andre, og jeg fikk nærmest panikk ved hver nye rie. Fikk til slutt epidural. (Da var klokka ca 4) og da sovna jeg tvert! Sov i 2 timer.

Problemet var bare at jordmora også var veldig trøtt...Jeg skulle få riestimulerende (husker ikke hva det heter) + væske intravenøst. Eneste jeg fikk var væsken, den andre posen rant rett ut på gulvet, og det var det ingen av oss som merka før etter en lang stund.

Dette førte til at riene mine ikke ble sterke nok. Fikk pressrier ca ved 7-tida og da ville de ikke fylle på mer av epiduralen.

 

Men jeg hadde enda langt igjen før det var full åpning og jeg fikk dermed ikke lov å presse, selv om jeg hadde super pressetrang. Prøvde prekestol og knestående i senga, eneste som holdt riene igang var å ligge på siden.

 

Hadde en super turnusjordmor da som var kjempeomtenksom både for meg og sambo. Hovedjordmora kom inn med jevne mellomrom og sjekka åpning. Til slutt var det 10 cm, og jeg fikk lov å presse. Problemet var at ungen min ikke kom lenger ned i bekkenet, så jordmødrene så på hverandre og ble enige om å tilkalle lege. Legen kom og han bestemte at vi skulle prøve med vakkum. Først prøvde han en str på denna sugekoppen. (Som forøvrig var forferdelig vondt å få satt inn). Si i fra når du får rier, så skal vi suge samtidig som du presser sa han... Og jeg pressa som en gud-.. Ikkeno resultat. Samme forsøk en gang til med en annen str sugekopp. Funka fremdeles ikke.

 

På dette tidpunktet kom det flere studenter inn, det var sikkert 7 stykker i det bittelille rommet. ( De som har født på Ahus og ligget på en av de minste fødestuene vet hva jeg prater om..). I min forfjamselse dukka en gammel skolevenninne av meg opp mens jeg lå der og pressa som verst. Hun er legestudent og var på utplassering. Hun trøsta og støtta både meg og samboer som forøvrig ble blekere og blekere...

Turnusjordmor så på han og lurte på om han ikke ville gå på gangen. Da var det rett før han svimte av stakkar.

 

2 min etter han var godt ut spurte legen om jeg ville ha keisersnitt. Ungen min hadde snudd hodet 180 grader og var blitt en "stjernekikker" + at han ikke lå langt nok ned i bekkenet til at jeg ville klare å få han ut. (i tillegg hadde hjerterytmen hans sunket til 80 slag, noe jeg ikke fikk vite før dagen etter).

 

Keisersnittnyheten ble tatt imot med STOOOR glede (enda jeg på forhånd var livredd for å bli kutta opp), alt jeg tenkte på var å få hvile og få ut ungen min I LIVE. Var på et tidspunkt sikker på at både jeg og ungen ville dø.

 

Fikk da velta meg over i en mindre seng. Husker jeg måtte holde meg fast i sengekanten med krampetak for ikke å falle av i svingene, så fort kjørte de (syntes jeg da). Husker med nød og neppe en masse grønne frakker i heisen til opreasjonsstua. (Sambo kunne senere fortelle om den ekle alarmen de satte igang for å få meg trygt ned, han skjønte fort at det var meg det gjaldt).

På operasjonssalen fikk jeg en maske over ansiktet. Fikk panikk fordi jeg trudde det var bedøvelsen (var selvfølgelig oksygen), det virka jo ikke! Fikk så et lite plastbeger med blank væske og før jeg nådde bunnen sov jeg tungt.

 

20 min etterpå satt sambo med vår vakre sønn Emil Andreas i armene. Han var en stor gutt, 4490 gram og 53 cm lang, 38 cm rundt hodet.

Ikke rart lille meg ikke fikk han ut! Han ble født 13.46. torsdag 3.november 2005.

 

Lå på oppvåkning til kl 22. Sambo fikk med nød og neppe komme ned og besøke meg og da hadde han med seg mobilen med bilder av gutten vår. Tok 8 timer før jeg fikk se han med egne øyne.

 

Alt i alt gikk det heldigvis bra med oss alle, og må takke Ahus for et fint opphold. Vi kommer igjen håper vi!

 

Lå på oppvåking

[*Lissi*]

Flott historie! Min førstefødte var en "stjernekikker", og tror jeg hadde foretrukket ks jeg også. Var hardt på slutten, og jm la seg på slutt oppå magen min for å få henne ut....

(gutten min heter forresten også Emil)