Min fødselsopplevelse! :D

[Lara, fikk lille Emma 29/8-06]

Vil bare innlede med å si at jeg sitter igjen med en god fødselsopplevelse. Hvis vi er så heldige å blir gravide igjen en dag så har jeg ikke tatt skrekken av denne fødselen.

 

Det hele begynte vel egentlig dagen før med litt sengevals og en god frokost. Kynnerne startet like etterpå og varte hele dagen med god styrke, men ikke så regelmessig. Utpå formiddagen gikk vi en flott tur i marka og det ble mange pustepauser. Etter råd fra en venninne tok jeg noen hopp på stuegulvet på ettermiddagen. Til kvelds i ni-tiden spiste vi deilige ostesmørbrød og det er jeg glad for nå.

 

Da jeg la meg rundt 23.30 tenkte jeg at vi nok måtte satse på litt mer sengevals neste morgen og forberedte meg på enda en natt uten action. Surfet litt på babyverden på lomme-pc’en før jeg slo av lyset og la meg til å sove. Var nesten ikke begynt å slappe av før første skikkelige sammentrekning kom. Kjente det reiv godt der nede (en ny følelse) og måtte puste meg gjennom hver ri som kom. Like etterpå kom mannen min å la seg og jeg gikk i dusjen. Det var godt og lindrende, men da jeg var ferdig kom de sterkere tilbake og jeg fikk ikke til å ligge i senga og slappe av. Vekket mannen som akkurat hadde sovnet (han trodde først det var morgen alt) og vi sto opp. Tok tiden på riene som nå kom med ca. 4 min. mellomrom og som varte rundt to min! Ringte føden og sa at vi snart kom til å komme og at det nå skulle skje. Ingen tvil! Måtte selvsagt inn her først og oppdatere dere på hva som var på tur å skje, men det var ikke lett å konsentrere seg. Ble mange pauser og til slutt hadde mannen gått nok runder i gangen og ba meg komme. Vi kom til sykehuset rundt halv tre.

 

Vi ble møtt av en kjempehyggelig jordmor som jeg kjente litt fra før. Det var helt stille på føden og vi hadde ”føde-gangen” helt for oss selv. Deilig! Ble undersøkt og hadde allerede 5-6 cm åpning. Var litt overrasket, men må innrømme at jeg hadde kjent at det skjedde ting der nede! Jordmoren sa at barnet lå langt oppe og var ikke festet, så dette kunne ta litt tid. CTG-målingene ble tatt sittende og viste gode effektive rier og at barnet hadde det fint.

 

Etter ca. 20 min. klarte jeg ikke å sitte mer og ba om å få komme i badekaret. Det lindret med en gang, men det var vanskelig å finne behagelig og avslappende stillling. Etter en stund kom jeg meg over i dobbeltsenga og ble undersøkt igjen. Da var barnet kommet lengre ned og det var veldig god fremgang fikk jeg vite. Hadde det da veldig vondt på ritoppene og måtte konsentrere meg max om pusten og å slappe av i hendene og underkjeven. Kroppen tok totalt over og jeg måtte bare følge på og komme meg gjennom hver ri. Greide ikke å holde øynene åpne lengre og gikk nok inn i meg selv. Fikk varm rispose nede på magen som lindret litt.

 

Jordmoren var helt fantastisk! Rolig og stille og sa akkurat de tingene jeg trengte å høre. Hun skrøt av arbeidet mitt og måten jeg pustet meg gjennom riene på og det motiverte meg utrolig til å ta imot neste ri. Mannen min satt ved siden av meg og sørget for at jeg hadde kald klut i pannen. Jeg så bort på han mellom to rier og så at tårene trillet nedover kinnene hans. Det var nok ikke lett for han dette. Når riene var på topp kom det rare dype lyder fra meg, og jeg aner ikke hvor de kom fra, men de var umulige å styre.

 

Da pressetrangen begynte å melde seg fikk jeg beskjed om å puste kort og raskt. Barnet hadde ikke snudd seg til siste posisjon ennå, men jeg var nesten helt åpen. Ba instendig om lystgass. Så da bar det over på fødestuen. Klokken var da halv seks. På den lille gåturen over gangen fikk jeg en ri og måtte ha støtte på begge sider for å holde meg på beina. Sto så og støttet meg mot senga gjennom enda en ri og kom meg endelig opp i fødesenga. Måtte bare glemme alle tanker om forskjellige fødestillinger og hva jeg hadde lest, for beina bar meg bare ikke. Fikk det jeg trodde var lystgass og supet det inn i fulle drag, men det gav ingen effekt og det var ikke så rart siden det var mest oksygen (fikk jeg vite etter hvert) for barnets del. Siden vannet ikke hadde gått ennå måtte jordmoren ta det nå. Og hun måtte ta hull to ganger på fosterhinna før hun kom igjennom. Den var skikkelig seig.

 

Barnet hadde på gåturen vridd seg i riktig posisjon og jeg fikk beskjed om at jeg måtte presse. Skjønte ikke helt hvordan med en gang og det tok et par rier før jeg begynte å presse skikkelig. Kan si det slik at det svei godt der nede, men visste jo at hun måtte ut den veien. Det var da to jordmødre tilstede.

Etter enda noen pressrier fikk jeg beskjed om at barnet var sliten og trengte hjelp til å komme ut raskt, og kort tid etter kom legen med sugekopp. Alle var så rolige at det virket ikke dramatisk i det hele tatt for oss, men vi fikk vite i ettertid at hjertefrekvensen til Emma hadde gått ned til 60 og at de hadde blitt bra redd for henne. Sugekoppen ble raskt festet på hodet hennes og jeg presset for harde livet. Da hodet hennes sto i åpningen datt sugekoppen av, men da neste ri kom fikk jeg et lite klipp og greide å presse henne ut selv. Da var klokken blitt 06.14.

 

Jeg så ned på den den lille bylten og sa noe sånn som: ”Har alt det der vært inne i meg?” Hun klynket litt, men skrek ikke. Mannen min fikk klippe navlesnoren før de raskt tok henne ut og under varmelampe. Hørte at hun hylskreik der ute og det var en fantastisk lyd. I virvaret hadde jeg ikke fått med meg hva det var, så jeg ropte etter dem og fikk vite at det var ei jente! Lille Emma!

Mannen min satt ved min side hele tiden og tårene hans trillet flere ganger under fødselen og etterpå. Han presset med alt han kunne under pressriene. ”Kom igjen nå, press!” Skikkelig team-arbeid!

Morkaken kom fint ut og vi ble forklart og vist, før Emma kom tilbake og ble lagt på brystet mitt. For en følelse!!!

 

Hadde bare fått en liten rift ytterst som ikke trengte å syes, men siden jeg var klippet så måtte jeg få en del sting. Var litt vondt når hun sydde, men det hjalp godt å fokusere på Emma der hun lå inntullet i håndkleet og var så nydelig. Sukk!

 

Pappaen ble med på veiing, måling og bading og etterpå fikk jeg henne til puppen. Hun var sååå flink og tok den heldigvis raskt. Så fikk vi være alene vi tre, på fødestuen, en liten halvtime før vi ble trillet inn på rommet. Endelig kunne vi slappe av etter fødselen og studere den lille tulla vår! Smelt!

 

For å summere opp så gikk det altså 6 timer fra første ri til hun var ute; ca. 3 og en halv time fra vi kom til sykehuset. Det var noen meget intense og vonde timer, men den mest fantastiske og sterkeste opplevelsen jeg noen sinne har hatt!!!

Hele fødselen var preget av ro og positiv stemning, takket være mannen min og en utrolig flink jordmor!

 

Klem fra