trist, klump i magen og ekstremt sjalu (angst)

[Anonym bruker]

jeg er 26 år og 5 måneder på vei.

jeg har siste uken hatt en kjempeklump i magen og går rundt med stadig angst for at kjæresten min skal gå fra meg.

jeg vet at han ikke er utro, men er likevel konstant redd for at han skal være det. det er sååå vondt.....

jeg driver jo ham til vanvidd med mine "ideer".

på toppen av det hele kjøpte vi hus og flyttet for fire uker siden og det fysiske har det blitt fint lite av siden. det hjelper ikke akkurat og jeg føler jeg nesten blir desperat etter fysisk nærhet.

jeg begynner å bli redd for at jeg jager ham vekk med min oppførsel og klarer ikke forklare det skikkelig til ham, selv om vi snakker godt sammen og har en åpen dialog om det meste. (inkludert sjalusien som har dukket opp i det siste..)

jeg er redd jeg skal "elske ham ihjel"

 

er det bare hormonene som har tatt litt overhånd?

 

trengte bare å få lettet hjertet litt. takk:)

[Anonym bruker]

jeg må legge til at jeg er utrolig trist mesteparten av dagen også, og har bare lyst til å legge meg ned å gråte uten å vite helt hvorfor. den klumpen i magen ser ikke ut til å gå noe sted med det første heller.

 

 

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

Heihei!:-)

 

Har det ikke helt som deg, men jeg har slitt med angst, depresjon, sjalusi og rare "ideer", så jeg skjønner hvor jævlig det er! Utrolig nok så har jeg aldri hatt skikkelig angst for at han er utro, selv om han har mange venninner...priser meg lykkelig for det, for de gangene jeg tenker på at det kan jo hende at han er det, så knekker nesten hjertet mitt!:-/ Blir ofte paranoid ang. det da, men paranoiaen er lettere å hanskes med enn angsten.

 

Sjalusien er mer rettet mot at han henger med kompisene sine,- noe han gjør selv om jeg sliter, og må henge hjemme aleine. Har skrevet en del om mine erfaringer her på bim, bl.a.:

http://www.barnimagen.com/forum/thread/6299403

 

Har ikke angst for at han skal gå fra meg permanent, men jeg får skikkelig angst når han skal ut (og henge med andre), og dette kan jeg faktisk kjenne som fysisk smerte. Det at han ikke skjønner hvor jævlig det er for meg, gjør jo bare ting værre. Vi snakker jo masse sammen, men når angsten tar overhånd så blir jeg bl.a. sinna, og han blir da ofte irritert, og da får vi jo ikke kommunisert ordentlig slik at alt blir bare surr.

 

Uansett greier jeg ikke forklare ham hvorfor det skal være slik...jeg skjønner det jo ikke selv. Da nytter det jo ikke hvor mye en snakker sammen. Følelser er jo så kompliserte,- spesielt når de tar overhånd! Jeg sleit før jeg blei gravid, men etter det så blei det bare værre...håper derfor det er hormonene som har mye av skulda, for nå er det ikke mange ukene igjen til babyen vår kommer.

 

Når det gjelder det fysiske, så var jeg skikkelig innpåsliten i vår...gikk litt over grensa da i desperasjon. Og hvis han ikke klemte meg nok, så kunne jeg klikke helt, og bli kjempelei meg og/eller sinna. Dette har egentlig vært et problem helt til nå...blir jo ekstra lei meg hvis jeg gråter, og han ikke gjør god nok hjelp ved å trøste. Men jeg sliter ikke med at jeg er redd for å "elske ham ihjel"...tvert imot så synes jeg at følelsene forsvinner. Heldigvis så går det bra akkurat nå, så jeg orker ikke skrive om det negative nå...

 

Hvis du er trist hele tida, så tror jeg nok du har depresjon...det har jeg hatt i et par år nå, selv om jeg har mine gode stunder. Vil derfor anbefale deg å oppsøke noen fortest mulig, hvis du ikke har gjort det allerede. De har gode tilbud for gravide (men nå vet jeg jo ikke hvor du bor...jeg bor i Oslo, så her er det jo allslags tilbud), for de vil hjelpe den gravide før hun får ungen. Jeg opplevde dessverre å måtte vente i mange måneder, fordi ei dustekjerring ikke var rask nok med henvisningen videre. Du kan enten kontakte fastlege eller jordmor, og fortelle om åssen du har det,- eventuelt bare si at du sliter psykisk, og vil ha henvisning videre. De SKAL ta deg på alvor, og ting skal gå fort!

 

Håper det hjalp litt...er bare spørre hvis det er noe!

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Jeg hadde det akkurat som deg da jeg gikk gravid med førstemann. Var litt sjalu fra før men i svangerskapet eksploderte det helt.

Jeg sa i fra til typen min om problemet mitt så han tok litt hensyn til det.

 

Etter fødselen fikk jeg fødselsdepresjon som jeg klarte komme gjennom ved hjelp av psykolog og antidepressiva. Tok meg 3 år men var kjempeverdt det. Snakket en del med henne om sjalusien min og har lært å meste den og forstå den.

 

I dag er jeg gravid, 3,5 mnd på vei. Er ikke sjalu i det hele tatt. Takket være min behandling hos psykolog. Jeg er ikke deprimert og bruker heller ikke medisiner lenger. Jeg vil anbefale deg på det varmeste å få snakket med noen om dette fordi sjalusi kan kvele et forhold og det er fullt mulig å få bukt med den vonde følelsen.

 

Lykke til videre og håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Hei Hei..

 

Du er så absolutt ikke alene, jeg har vært kjempe trist i det siste, er 16+3 på vei, ble sykemeldt fra jobben allerede i uke 6 pga ekstrem kvalme, den har blitt bedre nå..men har fått bekkenløsning, så har veldig problemer med å gå, bøye meg og bære tungt:(

Jeg er kjempe sjalu blitt, og er kjempe redd for at kjæresten min skal gå fra meg, alikevel om jeg vet at han elsker meg..men klarer ikke slutte å tenke på det, drømmer nesten hver natt at han flytter fra meg, eller er utro, det er kjempe slitsomt..er helt utslitt da jeg våkner pga jeg bare ligger å knyter hele kroppen, så får stort sett veldig vondt i hodet!

 

Har mistet kontakten med mangen av mine venner de siste årene, vi har på en måte "vokst" fra hverandre..så sitter stort sett alene hjemme hver dag når kjæresten min er på jobb, når han kommer hjem, spiser vi middag, så skal han øve med bandet sitt.. de har mangen konserter fremover og turnèer, så er mye alene!

Jeg håper at alle mine dumme idèer skal slutte opp, fordi det er så slitsomt:(

Vurderer veldig å kanskje få hjelp, eller så blir det kanskje bare værre!

 

 

 

[Anonym bruker]

takk for svar:)

 

er nå kommet i 7 måned og angsten og sjalusien er så godt som borte. jeg er derimot konstant trist, men er nå sykemeldt for svangerskapsdepresjoner og får hjelp:)

 

jeg har hatt store problemer medå inrømme for meg selv at jeg har vært deprimert, men det hjelper mye å gjøre det.

 

håper nå at tiden for meg selv til å gjøre ting jeg har lyst til og ikke gjøre noe om jeg skulle føle for det hjelper.

 

håper det går bedre med dere andre også

 

mange klemmer

[Anonym bruker]

Hei..

 

ville bare si takk, takk, takk for at du skrev dette her. det var så utrolig utrolig godt å lese om noen andre som har det likedan som meg. det er helt j***** å være så sjalu, en rett og slett altoppslukende, paranoid følelse.

 

av og til tenker jeg at ingen kan bli så GAL av sjalusi, og det var litt godt å se at det kanskje ikke er såå unormalt..

 

Men altså, når det er som værst, hva skal man gjøre da?? har så lyst på hjelp til dette, men vet ikke hvor eller hvordan..? Har gått til psykolog før (ikke pga akkurat dette), men følte ikke jeg greide å åpne meg heelt til henne...

dessuten har jeg paranoide tanken om at hvis jeg slutter å være sjalu, så blir jeg naiv og godtroende, og får ikke med meg hvis/når det er ugler i mosen... er det noen som forstår eller er jeg litt rar? holder i allefall og bli gal av denne følelsen, og vet ikke hvos jeg skal gjøre av meg til tider..

 

ville i allefall bare si takk til deg som startet denne linken, for jeg kjente meg sånn igjen. var også godt å lese at du hadde det bedre med deg selv og kjæresten din nå:-) og masse lykke til videre!