Kommer samboer til å forlate meg?!

[Anonym bruker]

Elsker samboeren min, ingen tvil om det. MEN jeg har vært et helvete å leve med under graviditeten, nærmer seg endelig slutten. Jeg har ikke gjort annet enn og skrike,gråte,kjefte,hive rundt på gjenstander...u name it..Samboer har vært veldig tolmodig, men har jo merket at han har blitt litt redusert å gir meg ikke så mye oppmerksomhet lengre.Han sa i går at jeg gjør det vanskelig for han og elske meg når jeg hele tiden er negativ og springer rundt å skaper krangel og misnøye. Han sier han ser en fremtid med meg og enda flere barn etterhvert..men jeg er redd han kansje tenker på å forlate meg? Han sier det kommer ikke til og skje om jeg sjerper meg, men hva om jeg ikke klarer det? Hormonene mine er helt på bær tur:-( :-(

Vet han elsker meg å jeg vil jo gjerne sjerpe meg, men hva om jeg ikke for det til? kansje jeg bør gå i terapi da, for jeg har et voldsomt tempramang og sinne inni meg.

Men innderst inne er jo bare en snill&redd jente....

Hjelp:-(

[OktoberPrins kom 20.10]

Hormoner er dritvanskelige å styre, og man blir jo avogtil skremt av seg selv og hva man kan få seg til å si/gjøre.. Jeg praktiserer det gode gamle "tell til ti" trikset når jeg kjenner at det bygger seg opp litt. Oftes er det jo ingenting, rett og slett bare hormoner. Mannen min har fått beskjed om å la meg være i fred når jeg får dette innbitte uttrykket i ansiktet, rett og slett : HOLD DEG UNNA.. Det har funket kjempegodt for oss, og når jeg har talt ferdig så er det ofte over også Men dette funker godt på meg fordi resten av samlivet vårt faktisk er veldig bra, er det masse gruffe mellom dere, så er det kanskje en ide å ordne opp..

 

Selv om man er veldig hormonell så er man fullt kapabel til å såre partneren sin veldig, så tenk deg om et par ganger, hvis du klarer!

 

Lykke til!

[mooki]

Hmm dette høres jo ut som meg det er noe dritt med de j.... hormonene , men slik er det nå en gang og ettermin mening går vi gjennom mye smerter å frustrasjon i disse mnd og mannen påvirkes jo ikke i det heletatt han får bare være med på morroa og får en ferdig baby når tiden er inne ..så jeg har sagt til min mann at uansett hvor urimelig og vanskelig jeg er i disse mnd er det den eneste oppgaven han har og være overbærende og tolmodig dermedbasta..og tro meg han må svelge en del kameler i løpet av dagen:)

Så jeg tror ingen mann går fra dama si i løpet av svangerskapet pågrunn av hormonene.. prøv å forklare han hvor vanskelig dette er for deg , det hjalp oss i allefall han fikk litt mer forståelse av hvordan det er å være så svingene i humøret:)))

 

Masse lykke til...

[Anonym bruker]

Vel- vanskelig å forstå for meg. Hormoner må slå ut veldig mye kraftigere hos noen enn andre. Er det kanskje litt lettere å slippe løs alt mulig fordi man har en unnskyldning også kanskje? Absolutt ikke meningen å provosere- er egentlig litt nysgjerrig og åpen for at det virkelig er et et hormonelt mareritt for mange.

Men du må da ha gode stunder også. Hva med å da be om unnskyldning, hvis du ser at du tidligere var urimelig? Et oppriktig unnskyld og en klem kan man jo også komme langt med.

 

Masse lykke til!

[Desemberbarn78]

Hvis dere har det veldig vanskelig kan det være et tips å kontakte familievernkontoret i den kommunen dere bor, det er gratis og de er til god hjelp for å løse floker og få igang god kommunikasjon.

Lykke til.

[Prins&Prinsessa]

Hei! Jeg tror ikke han forlater deg nå. Han har holdt ut så langt, så noen få uker til er nok verdt det.

Du har nok masse hormoner som rører vilt på seg. Noen har det verre enn andre. Selv har jeg det ikke så verst. Blir bare raskt lei meg og tåler virkelig ikke tilsnakk.

Men vet ikke helt hva du kan gjøre. Men som det og blir sagt her. Du har nok gode dager/perioder/stunder så hva med å da fortelle han,lage han ett kort,skrive ett brev der du forteller han hvor mye du setter pris på han og at han holder ut med deg.

Jeg har også dårlige dager der min kjære virkelig får gjennomgå. Men så snart jeg på en måte kommer til meg selv igjen sier jeg unnskyld og takker han for at han fortsatt elsker meg og holder ut. Han sier også at han syns det kan være tungt til tider. Men han setter stor pris på at jeg selv er klar over hvordan jeg er noen ganger.

Håper det går bra med dere og jeg tror dere kommer til å bli kjempe lykkelige :)

Lykke til!!

[ballong]

Ville tatt han med på et møte med jordmor jeg, så dere kan prate litt om humør;) Da vil han se deg fra en annen side, der jordmor vil forklare at det er helt normalt å bli ei kråke når man går gravid

[Anonym bruker]

Huff, det hørtes ikke særlig bra ut verken for deg eller han. Men jeg må spørre; hvorfor i all verden skjerper du deg ikke??? Ja, jeg vet, hormoner. Jeg blir selv styrt av disse for tiden, og kan være veldig bitchy innimellom. Likevel handler det om respekt for andre - aller mest for han du bor sammen med, og som tydeligvis gjør så best han kan! Jeg tror du må gå noen runder med deg selv, virkelig tenke deg om for hva slags oppførsel du selv har villet funnet deg i. Hvor mye skal til for at du taper dine følelser, og ikke gidder mer? Vi er bare mennesker, og de fleste av oss syns det er forferdelig å gå rundt på tå hev for å unngå problemer. Dette antar jeg gjelder din mann også. Så vær litt grei, prøv å tenk litt før du handler, tell til ti, eller hundre om det trengs. Du må jo bare forstå, og respektere, at ingen ønsker en samboer som bare lager bråk, uansett graviditet eller ikke. Ikke bruk graviditeten som en unnskyldning for handlinger og ord du ikke kan stå for. Det er jo akkurat som en utro mann/dame bruker alkohol-unnskyldning. Litt harde ord for deg dette, det kan jeg skjønne, men jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal synes synd i deg når det gjelder dette.

 

Oppsøk terapi, i første omgang med lege, jordmor eller helsesøster. Eller aller best, familierådgivningen i kommunen din. Det er ett lavterskeltilbud der du selv bestiller time og får komme til samtaler, alene eller sammen med mannen din, helt gratis. Håper du virkelig tar tak i dette for din egen del og for din samboers. Du må ikke tro at hormonene bedrer seg under småbarnstid og amming. Så gjør noe med det!!! Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei.

Takk for svar. Ville heller ikke at noen skal synd syns på meg (anonym), er faktisk glad for å få litt kritikk..jeg vet jeg fortjener noen harde ord når humøret er som værst!

Er glad det ikke bare er meg som har det slik, har jo hørt om mange mannfolk som er kjempeglad når graviditeten er over..og dama blir normal igjen, og jeg vet at om ikke tempramange mitt forsvinner etter fødsel så vil ting bli bedre, for jeg har aldri vært så hormon-rik og sint som disse 9mnd. Samboer er veldig snill og jeg har prøvd og forklare han at han på en måte bare må lukke ørene når jeg blir sint..men det er nok ikke alltid like lett når de styggeste ord kommer ut av munnen min, akkurat som jeg "klikker" i øyeblikket og bare slenger ut komentarer...3min senere for jeg selvfølgelig dårlig samvittighet og er "meg" selv igjen...så han vet vel at det går over...MEN vil gjerne sjerpe meg ja, og må nok gå endel runder med meg selv...jeg vil jo gjerne ha et fint forhold !

Men det er klart han også har sine dårlige sider...men det hjelper ikke når jeg kjefter og blir en tikkende bombe når han sier noe galt etc..

Nei, nå er det sjerpings...skal gjøre det jeg kan..vil ikke at den lille datteren vår skal ha foreldre som krangler...

jeg elsker han jo såååå mye:-)

 

Igjen takk for råd! Det fikk meg virkelig til å tenke !

[Anonym bruker]

Hvis han ikke takler svangerskapshormoner er han, unnskyld meg, ikke noe å samle på.

[Anonym bruker]

Er vel ikke snakk om å takle..han er jo her enda så:-)

Men når du nesten blir "farlig" av svangerskaps-hormonene dine å til og md har gått så langt som å klappe til han og hive ting rundt seg...så er det vel ikke vanlige svangerkskapshormoner eller?

jeg har iallefall dårlig samvittighet for min oppførsel av og til..derfor jeg ville ha råd :-)

 

[Anonym bruker]

Da jeg leste innlegget ditt var det som å lese om meg selv. Er utrolig glad for at andre også blir så gal at en helst burde vært innlagt..... jeg klarer rett og slett ikke å skjerpe meg. Samboer holder seg langt unna meg og her i gården er det meg som skal flytte minst 3 ganger for uken................. Jeg er så glad for at dette er siste gang jeg er gravid, det holder med to barn + ett helgebarn. Jeg klarer heller ikke å skjerpe meg ovenfor barna og det gir meg aller dårligst samvittighet.....Fy så sint jeg kan bli.....

[Anonym bruker]

Flott at du taklet denne tilbakemeldingen så bra! Som sagt så var det ikke for å være ekkel, bare for å "vekke" litt. Ikke alltid at en trenger bare forståelse heller, jeg oppfattet ditt innlegg som at du ba om innspill både + og -.

Jeg håper virkelig at dere klarer dere gjennom denne tiden, det er absolutt verd det for fremtiden. Derfor holder jeg fast ved at du bør søke hjelp, hvis det er så ille at du ikke makter å skjerpe deg på egen hånd. Det viser hvertfall overfor din samboer at du vil, men kanskje ikke får til. Initiativ og vilje til endring, kan veie opp for mange nedturer. Og ett viktig poeng; vær ærlig på at du ser dine problemer, ikke bagatelliser de. Det er helt klart en viktig del av det å vise respekt ovenfor mannen din. Har forstått på flere innlegg her at dette er noe flere sliter med, og som de ikke kan klare å gjøre noe med.

Ja jøss, jeg smeller i rett som det er jeg, og kan si mye stygt også. For jeg selv har også ett temperament uten like. Det er kanskje derfor at jeg er såpass krass i mitt svar til deg, nemlig fordi jeg vet at det kan gå an å virkelig stoppe opp og resonnere over virkeligheten. Etter at jeg begynte å tenke meg om, mange runder med det, ja da har hvertfall jeg og min samboer fått ett annet samliv. For meg er det særdeles viktig å vise respekt ovenfor min samboer, som er svært så respektsfull og hensynsfull ovenfor meg. Jeg har troen på at med slike forutsetninger, så vil et samliv gå lettere i hverdagen. Respekt er alfa omega!

Lykke til igjen!

[Anonym bruker]

HALLO???

jeg og er sinna og sur flere ganger for dagen, men da går jeg for meg selv og får det ut... det hjelper, de gangene jeg ik har gjort det, blir alt bare myyye verre, for da blir sambo lei seg og sinna også, og vi må bruke masse unødvendig tid på å bli "venner igjen". han har jo ik akkurat gjort noe for at jeg skal bli sinna.... det er jo bare forbigående i kroppen min... syns ikke man skal skal få lov til å bli heeelt hurpe av å være gravid... stakkars mannfolk!