FOR en dag!!!! (Nok et syteinnlegg)

[Juliemamman]

For dere som leste inlegget mitt tidligere idag ang mi mor, så kan jeg nå fortelle at jeg har vært der. Satt lenge og snakket med husværten hennes (som forøvrig er leder i AA), så bestemte vi oss for å gå på spritjakt i leiligheta. Og vi fant, vi fant.... Ca 40 liter (!!!!) med hjemmebrent gjemt på de mest utrolige steder. I komfyr, gryteskap, i vedovnen (ikke i bruk), blant klær, i vaske maskin, under dyner osv osv.Og vi fant flere bokser med tabletter som vival/sobril. Jeg trodde jeg var mentalt forberedt på dette, men det var MYE tøffere enn jeg trodde. Mamma var kanonfull av både alkohol/medisin og løgner, og så helt jævlig ut. Min kjære bror har ikke helt det samme synet som meg på dette, så han satt i sofaen og gråt. Det er utrolig tøft å se at sine nærmeste har det slik. Mamma har nå fått klar beskjed flere ganger idag om at hun ikke skal ta kontakt med meg før hun evt takker ja til et behandlingstilbud. Hvis hun takker ja skal jeg selvfølgelig støtte henne på tross av at hun aldri har støttet meg, men velger hun å fortsette å drikke, DA får hun "seile sin egen sjø".

Men tenk hvor utrolig smarte de er disse rusavhengige - gjemmer ting på de utroligste steder, og komer med fantastiske løgner for å skjule misbruket sitt. Men det er nok også det de tenker på om dagene....

Nå håper jeg mamma endelig tar til fornuft og takker ja til behandling. Hun har tross alt to barn og snart to barnebarn som hun hadde vært glad i om hun hadde vært "frisk". Så om 9 år, når sønnen min konfirmeres, da håper jeg det sitter en stolt mormor ved hans side...

[Mrs. Bouquet]

Stakkatrs deg, du har det nok tøft for tiden. Synes du håndterer problemet og moren din riktig, jeg. Godt du har husverten til å støtte deg.

[Juliemamman]

Må innrømme det røyner litt på nå,ja. Synes liksom ikke dette er husværtens oppgave, men ære være dem for at de orker å stå på for henne .

[Samsyn, Camilla og Therese]

Uff føler virkelig med deg!!

Kjenner til hva alkoholikere kan gjøre med en familie, er ikke i direkte slekt med en men min mor var tidligere samboer med en i 16 år. Helt forferdelig egoistiske kan de være!!

 

Synes du er utrolig sterk jeg! Det er jammen ikke lett å se på at sine nærmeste ødelegger seg selv og sin fremtid på den måten. Har selv en bror som er narkoman og som ikke vil ha hjelp, men vi har heldigvis god kontakt med han og han er fremdeles en del av familien. Men i hverdagen er det min mor og hennes mann som tar mye av jobben ang. han. (de bor i en annen by enn meg)

 

Synes du gjør helt riktig i å legge frem ultimatet til henne om at hun må takke ja til behandling for å fremdeles ha kontakt med deg og din familie! Bare hold et øye med lillebroren din, slik at han får de beste muligheter videre.

 

Synes du skal gi deg en skikkelig klapp på skulderen! Det krever utrolig mot og innsikt i å komme helskinnet fra slike ting. Jeg er iallefall stolt av meg selv og det må du også være :-) Ikke lett når man er midt oppi det men det er like sant endog!

 

Støtter også at du vil gi henne all støtte om hun velger behandling. Da trenger de virkelig støtte!

Skal krysse fingrene for deg og din lillebror. Håper din mor takker ja til behandling slik at du har en stolt mormor til gutten din konfirmeres!

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei, tenkte å sende deg noen ord for å vise deg min støtte. Jeg har vært der du er og vet akkurat hvordan du har det. Jeg måtte gi opp etter å ha fulgt henne til psykiatrisk sykehus for behandling. (etter div selmordsforsøk i fylla og pillerus) Der støttet jeg henne så best jeg kunne, men under behandlingen så kom det bare løgner fra henne. Hun takket aldri for støtten, og tok det som en selvfølge at jeg støttet henne. Hun var like kald som alltid. Alle løgnene gjorde at det holdt på å klikke for meg. All grums fra min barndom ble tatt opp under behandlingen, noe jeg ikke ønsket. Jeg måtte ta et valg å tenke på min mann og barn, så jeg kuttet all kontakt. I dag er hun her kun på Lille Julaften med julepakker 1 gang i året, ellers så hverken ser vi eller hører vi fra henne. Hun bor 4 mil unna oss, Og jeg er den som bor nærmest av alle barn og barnebarn. Nei dette skulle bli kort fortalt.. men det er jo umulig når en først begynner..

 

Lykke til videre, håper du har kraft til å tilgi. Det hadde ikke jeg.

[Juliemamman]

Må si meg enig i "Anonym" sitt innlegg - at når man skal forelle noe kort, da baller det virkelig på seg. Takker også for god støtte fra dere alle .

Oppi dette er det nok brodern jeg er mest bekymret for. Jeg vet ikke om han fortrenger sannheten ang mamma, eller om han rett og slett tror det er slik det skal være. Jeg hadde en alvorlig psykisk knekk for 3 år siden pga barndommen min, så jeg håper virkelig han slipper å gå gjennom det samme... Jeg har allerede et støtteapparat rundt meg med psykolog og lege, mens han har ingenting. Virkelig bekymret jeg....

 

Klem