Må bare si det til noen...

[Hello superbaby]

Først vil jeg takke alle sammen som har skrevet på disse sidene. Det har hjulpet meg så utrolig mye å lese at det er mange andre som har det akkurat sånn som meg.

 

Jeg er 30 år og har veeeldig lyst på barn. Var derfor gladest i verden da vi fant ut at vi var gravide 4 måneder etter at vi begynte å prøve. Men så da jeg var 6+2 på vei begynte det å blø, masse smerter - og dagen etter var det over, kom en klump i do- ingen baby denne gangen... Kroppen ordnet opp selv og jeg blødde bare 1 uke som en vanlig mens.

 

Hadde ikke fortalt noen at vi var gravide. Har ikke sagt noe til noen ennå. Var i familiebursdag samme dag som det skjedde og sa nei til sykmelding fra jobb. Har ikke jobbet der så lenge ennå - så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det har vært skikkelig tøft. Nå er det snart 4 uker siden og jeg kjenner meg fortsatt ikke helt på topp. Blir sliten av å tenke og tenke. Trenger egentlig å snakke med noen - derfor skriver jeg her - må bare si det til noen.

 

Godt å få skrevet dette. Vi har hatt ubeskyttet sex denne måneden og jeg har et bittebittebitte-lite håp. Uansett skal vi prøve igjen neste måned. Er selvfølgelig livredd for at det skal gå galt neste gang også. Lurer på om jeg i det hele tatt kan glede meg hvis jeg blir gravid igjen. Tiden vil vise... Takk igjen til alle som har skrevet her... og lykke til også.. ;o)

[Nette2]

Ja, nettopp, akkurat.... det er jo slik det føles..... tomt og dumt... jeg har ikke ord som du skjønner, men jeg er så enig, så enig, vi får håpe at en dag om ikke så lenge er dette bare vage, vage minner og vi har noen skjønne babyer.....

 

Vi må ikke gi opp, men det er klart at skepsissen vil være der ved nye graviditeter... sånn er vi vel bare skapt, brent barn skyr ilden.....

 

 

Lykke til, ta var på deg selv, håper det hjelper litt å skrive om det...

 

 

mange klemmer

[Hello superbaby]

Hei

 

Takk - og ja, det hjalp faktisk masse - nå er det liksom mange som vet det... )

 

Jeg gir uansett ikke opp... Har jo bare så skikkelig lyst på en liten en... Gleder meg til det blir min tur...

 

Koskos

[evigoptimist]

Trist å høre om din historie!

Jeg har mistet flere ganger. Men, har heldigvis også to flotte unger. Likevel:- det kjennes tomt, som et stort sår inni meg. Det var mange som viste at jeg var gravid, iallefall de siste to gangene , men jeg føler meg litt alene om sorgen likevel. Folk som ikke har vært gjennom dette forstår ikke helt at man kan sørge over et barn man ikke har blitt kjent med. Vi hadde våre drømmer og tanker om den nye lille - og savnet blir ikke mindre selv om vi har to fra før.

Derfor er jeg veldig oppsatt på å prøve igjen! Men, skal først til utredning...

 

Det føles godt å snakke med noen som vet hva dette dreier seg om - og det gjør alle her inne.

Lykke til videre. Neste gang - da lykkes du:-)

 

 

[Hello superbaby]

Hei - leit å høre at du har mistet flere ganger... Hvor lenge ventet du før dere prøvde på nytt? Mistet du rett etter hverandre, eller fikk du barna dine i mellom. Hvor gammel er du? Jeg bekymrer meg (mer enn nødvendig - kanskje) for at alderen min skal gjøre det vanskeligere.... Jeg er verdensmester i bekymringer...

 

Skal ha mensen nå til helgen - tror jeg da - mistet helt kontrollen på hva som skjer med kroppen min etter sa, men vi skal prøve igjen neste måned. Håper og håper...

 

Lykke til du også...

 

Klem

[TussiLussi]

Skjønner godt at du sliter enda, sånt går jo ikke over i løpet av natta :-) Det er kanskje mer vanskelig å huske på for de rundt. Nå var det vel bare pappan som visste om graviditeten din, eller ?

Her visste alle det - hadde MA i uke 11 + 2 ( fosteret hadde bare levd i 5 uker, så det var ikke store saken )

 

Jeg er 34 år og har ingen bekymringer ang alder....vi er da ikke ferdig i vår "glansalder" enda :-)

Har to barn fra før, så jeg kan vel unne meg å være litt roligere, men det å miste underveis har ingenting med din alder å gjøre - enda :-)

 

Det man sier er at kroppen ikke blir gravid før den er klar til det, dvs at man kan prøve rett etter MA/SA. Så er det også noe som heter at kroppen lett kan bli befruktet, men at egget kan ha problem å feste seg rett etter en MA/SA.

 

Jeg har i allefall ikke tenkt å kaste bort noe tid - syns jeg er "snytt" for mange månder allerede.... skulle jo være høygravid i påska !!

Så jeg og håper det vil skje noe raskt igjen.

 

Tror mye av mine vanskelige følelser nå går på redselen for ikke å få det til igjen - ikke pga tapet av den lille spira mi. Hvordan tenker du ?

 

Syns også det er greit med et slikt forum som dette - her får man ærlige og personlige opplevelser om hvordan det kan være for andre - og da er spillerommet for hvordan jeg skal takle ting mye større føler jeg :-)

 

Er ikke så lett å diskutere det å miste med de rundt seg - fordi da blir presset på å fortelle at vi prøver igjen større - og alle går og venter på at det skal skje noe....nå tør jeg ikke si noe så tidlig neste gang i allefall...

 

Trodde liksom man var sikret sånn i uke 12 - men det at jeg fant det ut i uke 11, var jo bare fordi ingen sjekket fosterlyd eller UL tidligere.

 

Føles litt trist å vite at jeg har gått å bært på et dødt foster i mange uker uten å vite det.....

 

Lykke til videre i prøvinga da , Innimeg :-)

 

Klem,

[UngVoksen-over termin]

Hei på deg. :-) Føler akkurat som du, veldig trist og tungt. Jeg har blitt sykemeldt. Mistet på mandag. Første gang jeg mister. Har 2 barn fra før. Det var en etterlengtet liten spire... Vi hadde fått utført IVF (prøverør) så det var mange som visste det... er sykemeldt denne uken.. fikk melding fra jobben at de synes det var trist for oss... det varmet! Godt å ha noen å dele sorgen med.

 

Vi skal prøve igjen men har fått beskjed av legen at det beste er å vente med å prøve til man har hatt en vanlig menstruasjon etter abort. For å få normal livmorslimhinne igjen - og dermed bedre sjangse for å lykkes neste gang, uten at det detter ut - eller ikke fester seg.

 

Lykke til med neste forsøk!

[Hello superbaby]

Hei, ja det var bare pappan som viste det - han har vært kjempesnill - men han ble ikke like deppa som meg da det skjedde - så han har hatt litt problemer med å forstå hvorfor jeg fortsatt tenker så mye på det. Det er sikkert annerleders når man opplever det rett på kroppen. Synes det var ekkelt i ukene rett etter - mens jeg fortsatt hadde symptomer - var kvalm og veldig svimmel - og så var det ingenting å ha symptomer for liksom... Nå har det gått over da. Har testet negativt på testen også.

 

Grunnen til at vi ikke ville si det til noen var egentlig at vi ikke ville at noen skulle spørre så mye. Jeg tror jeg kunne blitt stressa av det. Foreldrene mine har jeg dessverre ikke verdens beste forhold til - hadde rett og slett ikke lyst til å fortelle dem at jeg var gravid. I ettertid skulle jeg kanskje ønske jeg hadde fortalt noen venninner, men nå som det begynner å gå bedre er jeg glad jeg slipper "forventningspresset".

 

Nei - jeg håper ikke glansalderen min er over i hvert fall.. ;o) Men jeg er også redd for at det skal ta lang tid før jeg får det til igjen. Tenker en del på det... men må prøve å ikke la disse tankene få overtaket... Prøver å tenke så positivt som jeg bare kan... )

 

Skjønner at det er trist å tenke på at fosteret var dødt så lenge uten at du viste det... Gynekologen som undersøkte meg sa jeg skulle få komme inn tidlig til UL neste gang jeg ble gravid - så jeg ikke skulle være så bekymret. Vet ikke om det hjelper men...

 

Lykke til du også... krysser fingrene )

 

 

[TussiLussi]

Jeg har også tenkt å¨få en tidlig UL neste gang.

Tror det blir et stort press å gå å ikke vite...Jeg hadde jo alle tegnene der, selv om de var mye svakere enn da jeg var gravid sist.

 

Håper for oss begge at det ikke tar for lang tid før vi får dte til igjen. Satt på 3. pp sist, så jeg kommer nok til å bli stresset hvis det tar lengre tid :-)

 

Sluttet å blø to dager etter den andre utskrapningen, så jeg tror jeg er ferdig med det nå. Har liksom en sånn dump mensfølelse ( EL?) i magen nå og det kjennes ut som jeg skal begynne å blø hele tiden, fyker på do i ett sett :-)

 

Syns også min kjære har vært helt utrolig disse ukene - forstår jo det at de må føle det andreledes som ikke har hatt noe inni seg... vet fra forrige svangerskap at det ikke kom så mye følelser fra han før ungen kom ut... men til gjengjeld så kom det masse følelser og tårer da..hehe..

Vi er nok litt mer "mødre" før beibien bli født tror jeg - ruger og lager rede for vårt kommenede barn :-)

 

Har ikke sagt til så mange at jeg hadde en ny utskrapning nå, det blir liksom så voldsomt... de tror jeg har vært hjemme denne uka fordi sønnen min har ørebetennese og bronkitt - for så vidt riktig det - men det er ikke mange som har en svangerskapsrelatert sykmelding på grunn av det, da...hehe !

 

Eldste datra mi lurer fælt på om vi ikke kan få en ny beibi i magen, siden vi ikke fikk denne.... litt vondt å si til henne at vi bare må se det an :-) Hun er 6 år, og elsker beibier - har nettopp fått et søskenbarn hun forguder :-)