Naturlig fødsel endte i keisersnitt...

[Gjest]

jeg var til stripping hos jm på fredagen den 25 aug. sent på ettermiddagen. hun tøjde meg til gode 3 cm, alt modent og helt klart. hun tippet meg i fødsel innen 24 timer, og jeg gikk hjem med positive tanker! håpet å komme inn den natten siden samme jm skulle på nattevakt på Fødeloftet.

 

kvelden gikk, og jeg hadde sterke kynnere, og masse slim, nå også med blodspor i. kjente jeg gladde meg noe vanvittig, og hadde på følelsen at det var rett rundt hjørnet! kl ni på kvelden hadde samboer og jeg spist masse taco og tatt hversitt lille glass rødvin og ble enige om å ta kvelden, begge to var helt plutselig kjempetrette.. vi spvnet som to steiner, og godt var det...

 

for kl 0415 våknet jeg av en vond rie.. hadde knallvondt i ryggen i tillegg og måtte bare stå opp.. jeg visste med en eneste gang at dette var skikkelige rier, de kom tett i tett og var vonde som pokker allerede. hadde i grunnen tenkt meg en lang dusj og litt mat, men det var ikke sjanse! måtte vekke samboer pronto og be han ringe farmor som skulle passe storebror.

 

kl 0530 var vi på sykehuset, har bare 5 min kjøretur og jeg hadde tre eller fire rier på den tiden det tok å sette seg inn i bilen, parkere og gå opp til avdelingen.. dette var the real shit:-))

 

undersøkelsen viste 4 cm, men et hode som sto høyt. et par timer gikk, og ved vaktskifte satt jeg i vann og pustet som en hval gjennom tette, kraftige rier. hadde 6 cm , men hode fortsatt høyt. følte jeg hadde full kontroll og pustet og talte meg gjennom riene, det fungerte kjempebra. vondt som f** var det jo, men jeg taklet det, og var ved godt mot.

 

kl 09 hadde det ikke skjedd noe på et par timer, jm sjekket og hodet sto over bekkeninngangen enda, og jeg begynte kjenne at noe ikke var slik det burde. jeg kjente han ikke bevege seg nedover slik jeg gjorde ved sist fødsel, det er liksom en følelse du ikke kan ta feil av. halv ti var det fortsatt uforandret, jeg hadde 4 rier på 10 min, sterke i over et minutt, og jeg fikk en fullstendig knekk da ting såg ut å ha stoppet helt opp. jm anbefalte en tur ned til føden for noe å slappe av på, og vi kjørte ned. husker jeg hylte i gangen og heisen ned:-) huff..

 

legen kom innom og jeg fikk epidural. den fungerte dårlig, kun på ene siden, så det føltes som smertene ble enda sterkere på den siden jeg følte noe. vannet ble tatt, og jeg sto i prekestol for å få babyen nedover i bekkenet. ikke en pøkk skjedde, og legen ordinerte drypp for å få enda sterkere rier og se om det hjalp. men jeg hadde en sta baby i magen, han ville ikke ned!! ikke noe som hjalp, og jeg stoppet på 7 cm. hodet sto i bekkenåpningen, og beveget seg ikke en mm..

 

kl 1130 såg legen på meg og samboer og sa at dette ikke såg ut til å fungere, hun sa at vi måtte ta babyen ut gjennom snitt.. jeg grein, samboer grein og alt ble bare forvirrende og skummelt. samtidig som det var en lettelse å vite at det var over snart. at jeg skulle slippe, for jeg var så vanvittig sliten!! så mye vonde rier uten mening tar psyken fra en!!

 

kl 1215 var gutten ute, jeg sov min dypeste søvn i narkose og våknet ikke før et par timer etterpå. var da helt i ørske, hadde kjempevondt i magen og var vanvittig kvalmen. dagen ble skikkelig nedtur og jeg klarte ikke å holde sønnen min før kangt ut på kveld da jeg begynte komme meg litt..

 

så alt i alt var det en opplevelse som jeg aldri kunne forestilt meg! alt begynte så bra, jeg taklet riene på en måte som gjorde meg stolt av meg selv, og som faktisk gjorde at jeg fikk kjenne disse kreftene og evnene vi kvinner har til å føde barn! så stoppet alt, jeg mistet kontrollen og gikk glipp av det jeg hadde forberedet meg på, og sett frem til.

 

grunnen til at det gikk slik det gjorde er sannsynligvis at gutten hadde flektert hodet sitt for mye fremover, slik at han sto innstilt med bakhode i steden for toppen av bakhode. da ble det rett og slett for trangt for han å komme ned. jeg er uendelig glad for at alt gikk fint, og for at vi har helsevesen som redder oss i slike situasjoner. hadde det vært for 100 år siden hadde vi nok ikke levd idag, hverken jeg eller Aksel!!

 

nå er han fem uker, morsfølelsene begynner komme på ordentlig og alt føles mye bedre!! mitt råd til dere som enda har denne enorme opplevelsen i vente er å prøve forberede dere på at det kan gå en annen vei enn det dere vil og ønsker. jeg ønsker jeg hadde tenkt litt slik jeg og, å ikke tatt for gitt at det skulle gå knirkefritt. da hadde nok skuffelsen og sjokket blitt litt mindre.

 

lykke til allesammen! det er uansett en vanvittig følelse å se på barnet sitt for første gang, og det har dere enda igjen å oppleve!!

[Gjest]

Idag har jeg fått vite svaret på ct-undersøkelse av bekkenet mitt.. målene er trange, og sammen med at gutten var nesten 4 kg og stod litt fel med hodet, var det ikke mulig for meg å føde han naturlig.. så ved en ev neste graviditet vil jeg blil nøye fulgt opp og vurdert mrp vaginal fødsel/keisersnitt.. sannsynligvis vil jeg ikke kunne føde normalt igjen, siden barnet ikke kan være over en viss størrelse for å få plass...

 

føles veldig greit å få et svar på dette, men trist også.

[Mammarama=)]

Takk for historien.. Gratulere så mye med gutten... Greit å vite når det endte i ks at det var en god grunn, men føltes nok ekstra slitsomt siden det startet så greit med vanlig fødsel. Du må ha lykke til videre og kose deg med guttene dine=)

[lilen06]

Gratulerer så mye med gutten!! Endte i ks selv jeg, etter maaaaange timer, det var jo litt surt til å begynne med, men som du sier, så er det en fantastisk opplevelse uansett... Lykke til videre med den lile..og den litt større..