Kjenner jeg blir sint, jeg...

[snøfilla - mamma til 2]

Har kjøpt boka "Hvor blir barnet av?" på fub, og gledet meg til å lese i den. Men nå har jeg kommer til den delen av boka hvor forfatterne har intervjuet ulike fertilitetsklinikker, og jeg blir sint. Flere ganger blir det understreket at grunnen til at par trenger hjelp med å få barn er at de har ventet for lenge og at kvinnen har blitt for gammel.

 

Åbyholm på Riksen uttaler:

"Kvinner vil ha utdannelse og være etabler i arbeidslivet før de får barn. De vil ha en god bolig og bil. Så kommer det som et sjokk at de ikke blir gravide. De blir frustrerte og deprimerte, sinte og bitre. Det er det første i livet de ikke har herredømme over."

 

Ærlig talt - ikke rart jeg ikke føler meg særlig godt ivaretatt på Riksen hvis det er sånn de tenker om meg! Og hva med at jeg ikke traff mannen jeg ville ha barn med før jeg var nesten 30år? Ville det vært bedre om jeg hadde fått unge med ham jeg var sammen med i et år da jeg var 24? Joda, jeg ville kanskje hatt barn nå - men jeg ville vært alenemor, og barnet hadde ikke vokst opp med faren sin. Hvor bra ville det vært?

 

Æsj! Jeg som hadde gledet meg til å lese denne boka, nå føler jeg meg bare gammal & mislykka i stedet *snufs*

 

Hilsen meg på 34 år

[nungo]

ENIG! Tror heller ikke det er så mange av oss "eldre" mødre som har planlagt det slik; for de fleste av oss så ble det vel bare slik. For meg var det også slik at jeg først treff mannen min når jeg var nærmere 30 år. Jeg skulel da gjerne fått barn når jeg var 25, men da bodde jeg på studenthjem, hadde ca. 4000 å leve for i måneden og ingen mann.

 

Og så er det vel også slik at dagens samfunnssystem ikke akkurat legger opp til at vi skal få barn tidlig - jeg mener, det er ikke akkurat lagt op til at du skal få unger mens du studerer f.eks. -- ikke er det bolig å få og ikke får du noe særlig stipend og du taper også dersom du må forlenge uttdanningstiden. Å få barn tidlig i din karriere kan du også bare glemme - jeg mener, med de barnehagekøene som har vært de siste årene, så kan du gjerne sette av både to og tre år til permisjon for hvert barn og hvem kan gjøre det tidlig i karrieren? Og hva med mennene da? Det er jo ikke bare jvinnen som bestemmer når de vil bli gravide. I dag er det å få barn for de fleste et felles prosjek som man bli enig om, før man begynner prøving. Og jeg kjenner riktig så mange menn på min egen alder som har krevd veldig lang overtalelsestid før de var klare.

 

Har ikke lest boken da, men synes det blir litt feil å legge (hele) skylden på oss kvinner.

[Beth]

Du er nå framleis ganske ung med dine 34 år... Og mislykka er du uansett ikkje! (Eg er 10 år eldre enn deg, og i så fall ei gammal røy).

 

Men dei har eit poeng. Om ein skal sjå realistisk på det, er det ikkje noko sjakktrekk å vente for lenge med å prøve å få barn. Det blir jo ikkje lettare med åra, men det er det ikkje alle som tenkjer over (eller handlar etter) i tide. Eg er sjølv ei av dei. Den biologiske klokka går fortare for kvinner, så det er nok vi som må "mase". Menn har betre tid, og knip det, kan dei skifte ut kjerringa med ein yngre modell

 

Vi har nå den alderen vi har, og det går ikkje an å snu klokka tilbake, så det er berre å gjera det beste ut av det. Utan innsats, ingen resultat!

 

Friskt mot, snøfilla!

[Myth]

Det er vel noe i det at man ikke skal vente for lenge, men samtivig er det ting man ikke rår over. Feks. at man ikke møter den rette før man har passert 30.

 

Jeg møtte min kjære da jeg var 22. Da jeg var 24 var jeg klar for barn, men fant det ikke riktig da jeg var midt i studier (ikke hadde vi økonomi til det heller). Samtidig fikk vi beskjed fra besteforeldre om at vi MÅTTE vente og nyte ungdomstiden. Mamma var 21 da jeg ble født - svigermor 29 da sambisen ble født.

 

Nå er jeg 34 - sambisen 36 og vi føler oss klare for barn. Kanskje burde vi tatt sjansen og fått barn for 10 år siden, men personlig har jeg vel aldri følt meg tryggere på meg selv - og gammel? Nei, det føler jeg meg ikke!

 

 

[♥ gammel (p)røver ♥ - nå røver]

Jeg er helt enig med deg, Snøfilla! Jeg fant også min drømmemann og ektemann seint, og vi giftet oss da jeg var nærmere 34 år. De to første satt på 1. og 2. pp + at vi ble gravide uplanlagt etter det, men hadde en MA i uke 7. Så vi har tydeligvis hatt "flaks"" Nå sliter vi litt med nr. 3, er i min 4 p.p., men jeg har vel ikke lov å klage ennå.

 

Jeg også blir drit irritert når jeg f.eks leser om "barnefaren vil gjerne følge opp barnet, men ønsker seg bare gutt og jeg har et barn fra tidligere forhold osv".... tydelig at den gravide her ikke er sammen med noen av barnefedrene.... Men livet skal visst ikke være rettferdig, og det gir jo dessverre ingen garantier bortsett fra at vi alle skal dø...

 

Jeg har fulgt deg en stund og heiet på deg, og det skal jeg fortsette å gjøre til du sitter der med et nurk eller to! Et vennepar av meg er halvegs i sin tvillinggraviditet ved hjelp av IVF, den satt på 3. forsøk og hun er 38 år! Til alt overmål venter de 1 gutt og 1 jente :-). Det er ALLTID håp!

 

LYKKE til med ditt neste (og forhåpentlig vis siste) forsøk!

 

klem fra

[snøfilla - mamma til 2]

Takk for svar alle sammen:-) Kvinnefrigjøring får jo ofte skylda for den høye skilsmissestatistikken, og nå ser det ut til rødstrømpene på 70-tallet skal få skylda for barnløsheten vår også...

 

Jeg hadde en deppe-dag på tirsdag og ble så glad da jeg så at boka mi hadde kommet i posten. Krøyp opp i sofaen under pleddet og gledet meg til å lese om "meg og mine". En del av boka handler om par som forteller sin historie (både prøverør og adopsjon), mens den siste delen er en presenatsjon av ulike behandlingssteder m/intervju av mannlige leger. Og både Riksen-dusten og Omnia-fyren påpeker at kvinner som ønsker barn ikke må vente for lenge, verken med å prøve å få barn eller søke hjelp.

 

Jeg følte meg jo skikkelig truffet der jeg satt under pleddet med 7 år på universitetet og en god ledestilling i skoleverket.

 

Ja, jeg var faktisk 31 år første gang jeg hadde ubeskyttet samleie - men vi søket hjelp relativt raskt (gikk på Pergo etter 6pp, selv om utredningen så langt viste at alt var i orden). Men så må man jo vente på lap. og på time på Riksen, og på samtale på Riksen - og på 1. forsøk på Riksen, så kom ikke har å si at det bare en vår skyld at Ting Tar Tid. Hadde myndighetene bevilget nok midler til forskning og behandling av barnløse ville jeg fått 1. forsøk i hvert fall et år tidligere!

 

Ja, jeg føler at barnløsheten er en straff for at jeg lot meg lokke av kvinnefrigjøringens fagre løfter om egen jobb, egen inntekt, selvstendighet og likestilling. Som Eva fristet med eple i Paradisets hage, og fikk skylden for syndefallet, lot jeg meg friste av kunnskap, utdanning og trygghet - og straffen er en kropp som ikke vil bli gravid, som kanskje ikke kan det og som i værste fall fører til at jeg dør ut med meg. Det vil ikke komme noen etter meg. Hvis alle var som meg ville menneskeheten død ut! En grusomt vondt tanke, og jeg orker ikke at en middelaldrende mann skal vri kniven rundt i såret der den allerede er stukket dypt nok inn.

 

Mulig jeg brenner denne boka. Eller donerer den til Riksen...

 

[Charlo]

Helt enig med deg snøfilla! Noen må få en slutt på dette, jeg er nok sikkert veldig følsom på dette temaet, men synes jeg knapt kan åpne en avis uten å lese "ny forskning viser at kvinner prøver å få barn for seint. de er bare opptatt av fest, moro og utdannelse". Det er som om det skal hamres inn i oss, du er gammel, gammel, gammel.... Og jeg har bare nettopp fylt 36. I min familier er det forøvrig lang tradisjon med å få første barn godt opp i 30-årene, både på min mors og fars side.

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Skjønner og "kjenner" din frustrasjon snøfilla...

 

Brenn den boken !

 

Ønsker deg masse lykke til..

Holder selv litt til på ass.befr,og følger med deg der.

Vit at jeg sender deg mange gode tanker mot nytt forsøk !

Klem fra vilsågjerne.

[Charlo]

dytter bare litt på dette slik at det dusteinnelegget forsvinner :-)