Min personlige histore fra en forferdelig fødselsopplevelse. Må sende en advarsel om en ekkel hendelse

[It's all about me]

3 dager på overtid, og uten noe tegn på at ting kunne starte snart kom første ri med et brak kl.23 torsdag kveld.

De var ganske vonde helt fra starten av, men morgenen etter var de fremdeles ikke regelmessige nok til å dra på sykehuset. Men vonde var de, klarte ikke å sitte og slappe av, ”kasta” meg fra møbel til møbel når det sto på, he he. Så for å få tiden til å gå og kanskje få fortgang i det dro vi utpå fredagen på IKEA av alle steder. Leide sambo og klemte han hardt i hånden for å holde masken hver gang det kom en ny ri.

 

Fredagen gikk så da riene fremdeles ikke var regelmessige, (kom med alt fra 7 minutter til noen sekunders mellomrom) dro vi tilslutt til Haukeland og entret Storken kl 21.

Fortvilelsen var stor da jeg ble undersøk og kun hadde 2cm åpning etter 22 timer med rier.

Lå etter hvert i badekar som hjalp litt, men det ble så varmt at jeg måtte opp etter en time ca. Så prøvde akupunktur som ikke fungerte i det hele tatt, kunne bare gå og gå og gå rundt. En av de få gangene jeg satte meg ned sovnet jeg sittende før jeg hardt ble kastet ut i virkeligheten igjen.

 

Kl. 2 natt til lørdag ga jeg opp, ble flyttet til føden og fikk epidural. Hadde ikke stor nok åpning for å få det, men de gjorde et unntak siden jeg hadde ekstra sterke åpningsrier. På andre forsøk satt det som jeg trodde skulle bli redningen (var ikke lett å sette den på ei som bare skalv), men den himmelen varte ikke lenge. Fikk letter panikk da jeg fremdeles kjente riene, og de ble også bare sterkere og sterkere. Epiduralen tok bare den øverste smertetoppen. Gjorde det kanskje ikke bedre å måtte høre på ei som skrek i 2.5 time gjennom ventilasjonssystemet som fungerte som en høyttaler fra de andre fødestuene.

 

Mistet litt tidsperspektiv etter hvert, men etter ytterligere noen timer fikk jeg nok og begynte å ymte om keisersnitt. Jordmor bare lo det bort til å begynne med og sa at det var det ingen mulighet for. Tok det vel som vanlig klaging fra fødende. Ble undersøkt igjen og hadde fremdeles bare 2-3 cm åpning.

Da var det nok!!!!!

Tårene sprengte på og jeg begynte seriøst å mase om keisersnitt, men så lett var det ikke. Aldri har et nei gjort så vondt. Spurte igjen og igjen og igjen, med alle mulig innfallsvinkler, men fikk bare nei og atter nei. Etter hvert avslag knakk jeg fullstendig sammen gråt hysterisk, hyperventilerte og skalv. At de ikke kunne skille reel angst fra klaging pga smerte var frustrerende. Ble fortalt ting som at det er vanlig at åpningsfasen kan vare opp til tre dager, keisersnitt ble ikke gjort på slike grunnlag, alt ville gå bra jeg ville klare den siste delen uten problemer også.

Poenget var at selv om kroppen min ganske sikkert vill klare den siste delen ville ikke resten av meg klare det. Var utslitt, lei og livredd på det tidspunktet. Keisersnitt var den eneste løsningen for meg. Ble etter hvert lovet at en lege skulle komme innom på legevisitten mellom 7.30 og 8. Innimellom var det selvfølgelig vaktskifte, og en annen jordmor kom innom og sa at legen hadde sakt nei.

Først nå skulle de plutselig sette klyster og drypp på meg, og sjekke om det hjalp. Jeg nektet dem fullstendig å røre meg, det var ikke skrekken over at ting ikke utviklet seg som var ille nå, men at det faktisk skulle fungere som var det skremmende. Orket ikke mer rier, og hvis jeg nådde pressriene ville de ta fra meg det eneste som holdt meg flytende, epiduralen. Nei den handlingen kom mange timer for sent.

De maste og maste, sa det snart ville være over, men for meg var det alt annet enn realistisk. Og jeg fikk panikkannfall på panikkanfall.

En jordmor prøvde til og med å bære meg ut av senga for å få meg til doen med klysteret. Da var det en som sloss for livet, så hun mislyktes.

 

Insisterte på å få legen inn og snakke med han selv, og utrolig nok kom han etter en stund.

Klarte å samle meg nok til å forklare problemet mitt, og denne gangen fikk jeg ikke fullstendig nei, men ikke ja heller. Etter å ha snakket en stund forsvant han ut en stund, og kom tilbake med enda en lege. Bare synet av enda en person som vil snakke meg til fornuft ga straks et nytt angstanfall med hysterisk gråt, skjelving og hyperventilering. Men hun sa etter en stund de fantastiske ordene: ”Okey, du skal få keisersnitt”. Fikk også ros av henne for at jeg hadde klart meg gjennom det jeg hadde gjort og at det var tøft av meg å prøve vanlig fødsel.

 

 

Etter det gikk alt fort, gikk ikke mange minuttene før jeg ble gjort klar på opperasjonsbordet. Flere sprøyter ble gitt og epiduralen ble byttet ut med smertestillende som bedøve livet og ned. Magen ble vasket og jeg husker jeg poengterte at det var kaldt men godt.

Så kom det siste sjokket den morgenen. Uten forvarsel (og før sambo hadde rukket å komme inn) satte de kniven i magen og jeg kjente alt det pluss kuttet som fulgte. Utbrøyt at au dere skjærte i meg, og fikk spørsmål tilbake ”gjorde det vondt?”. Måtte si igjen at jeg kjente de kuttet meg opp og ja det gjorde vondt. Gikk bare et sekund før jeg hørte ”narkose” og masken ble dyttet over ansiktet mitt.

 

34 timer etter første ri, 9.37 lørdag morgen den 29. april kom endelig matvraket til verden

 

Det var en forferdelig fødselsopplevelse som jeg har brukt mange timer på å skrive. Men har lært mye til neste gang, og gleder meg på en måte til en samtale jeg skal ha om en stund på Haukeland ang. hele fødselens forløp. Både jeg og sambo har mye vi skulle sakt om hvordan dette ble håndtert. Om at det tok så lang tid før noe ble gjort, at jeg ikke ble tatt alvorlig før etter mange timer, og at de ikke henvendte seg til han en eneste gang for å spørre hvordan han som kjenner meg oppfattet situasjonen. Det var ikke lett for han heller akkurat.

 

Så alle dere som skal føde i den nærmeste framtid, stå på kravene deres og vit hva dere har rett til. Fødselsangst er faktisk en gyldig grunn for keisersnitt, selv om dere velger å prøve å føde normalt først.

 

 

[It's all about me]

Det er en stund siden jeg skrev ned fødselsopplevelsen nå og har hatt noen samtaler med sykehuset i ettertid.

 

Skal ha videre samtaler med en fagperson når det gjelder fødselssamtaler i de siste månedene i neste svangerskap. Har også blitt lovet at mine ønsker for fødselen skal da noteres i journalen min, og at jeg skal få bredere oppfølgning og bli tatt mer hensyn til under fødselen. De skal fortelle mer og holde meg oppdatert på utviklingen.

[trøndermamma]

Huff,det var litt av en historie! Håper virkelig at du får den oppfølgingen du trenger neste gang, og at de lytter til deg! Har selv opplevd en trasig fødsel med førstemann, men fikk heldigvis kjempefin oppfølging da andremann kom til. Håper du kommer over denne fødselen, og får en fin opplevelse neste gang!!

 

Lykke til:-)

[jolay]

Det er bra du fikk igjennom keisersnitt, det gjorde næmelig ikke jeg. Var på samme sykehus som deg, riene begynte 05 om morgenen, men var ikke så kraftige så jeg hold meg hjemme, slik holdt de på i 24 t før vi dro til Haukeland, da hadde jeg krafige rier med 4 m mellomrom, men da vi kom til sykehuset var det bare 1 cm åpning. Jeg hadde virkelig et ønske om å føde på Storken, så vi ble lagt inn der, først i badekaret, men da stoppet riene opp, så fikk jeg akupunktur og det satte det i gang igjen. kraftige rier som gikk i ett fikk nesten ikke puste i mellom, men de kunne ikke gi meg epidural kunne jeg ikke få for det var for liten åpning, så jeg fikk noe annet smertestillende som hjalp i ca 1 t så var det på igjen.

 

Jeg gikk slik i flere timer før jeg endelig fikk epidural var totalt utslitt og det hadde allerede vært 3 vaktskift. Da den 4 jordmoren kom fikk jeg endelig det som jeg hadde ventet så lenge på, og da fikk jeg endelig slappet litt av, og samboeren sovnet på fødebenken, han var totalt utslitt også :-) men noe keisersnitt var det ikke snakk om. (førstemann hadde jeg planlagt keisersnitt) prøvde og prøvde men nei, hun skulle ut den normale veien.

 

Etter 29 t på Haukeland fikk jeg beskjed om å begynne å presse da var det endelig blitt 10 cm åpning, men det tok tid også, hun ville ikke ut, så den stakkars jenta ble tatt med tang, og jeg revnet fra A til Å, noe jeg fremdeles sliter litt med. Så for meg tok det fra det startet tok det 54 t, aldri meg. Så til alle, stå på krava, ingen burde lide så lenge. Det tok meg nesten en md å komme meg på bena etter fødselen, og etter keisersnittet 1 dag.

 

Men verst av alt. Ble sendt hjem etter 3 dager da hadde jeg mast meg til 1 ekstra dag. 1 t etter at jeg var kommet hjem ringer de og sier at jeg egentiig skulle hatt blod overføring for jeg hadde for lite blod (de tok blodprøve kl 0800 og jeg dro kl 1400 så de hadde nok tid til å finne ut av det, og de hadde glemt å vege den lille jenta mi. Bare rot. Stå på krava jenter

[It's all about me]

Oj, nå er jeg enda mer glad for at jeg ikke ga meg. Det var akkurat noe sånt som du opplevde jolay som jeg var livredd for at skulle skje.

Det er helt forferdelig at vi skal ha så lite å si når det gjelder vår egen kropp.

Selv om jeg nå får samtaler og har blitt lovet bedre behandling neste gang jeg skal føde er jeg ikke sikker på om jeg vil på Haukeland igjen, blir fremdeles dårlig når jeg ser den byggningen.

Har hørt så mye bra om Voss, så jeg skal iallfall ta meg en rundtur der under neste svangerskap. Får tid nok til å komme meg dit når det gjelder har jeg nok garantert.

Håper det går bra med deg nå i ettertid, en vanskelig fødsel sitter dessverre i leeeenge.

[snart mamma igjen!]

Ja, det var litt av en historie! Jeg selv endte opp med akutt keisersnitt, men jeg synes ikke keisersnitt er et bedre alternativ enn en vanlig födsel. Denne gangen har jeg bestemt meg at jeg skal föde normalt, og har sammen med legen gått igjennom ulike feil som kan oppstå, og hva vi skal gjöre så vi ikke ender opp med keisersnitt igjen! Jeg har pratet med flere som endte opp med akutt keisernitt, og ingen av de syntest at keisersnitt var noe de ville gjöre igjen! Alle er forskjellige, men jeg synes ikke smerter og ha det for vondt, er grunn nok til keisersnitt. I mitt tilfelle var det nödvendig med keisersnitt, ellers ville barnet vårt dö! Jeg ville ikke ha valgt keisersnitt ut i fra din situasjon, og iallefall ville jeg ha prövd dropp for å se hvordan det hadde gått! Jeg synes absolutt at det skal väre en medisinsk grunn for keisersnitt, og ikke noe man tar bare fordi man er redd for å föde, eller redd for smerten. Keisersnitt er en stor operasjon, og det er faktisk större risk for både barnet og mammans liv enn ved en vanlig födsel. Så alle som leser ditt inlegg, og tror at keisersnitt er redningen istedenfor en töff födsel, tar feil. Jeg synes keisernitt var grusomt!! Jag hadde utrolige smerter ETTER födselen, og kunne ikke gå på flere dager + at jeg ikke fikk sett mitt barn på flere timer etter födselen pga. sying osv. Jeg tar heller smertene FÖR en födsel enn etterpå!! Men som sagt alle er forskjellige, og nå har dere fått vite et annet syn på keisersnitt. For meg var det absolutt inget lettere alternativ, og jeg ville ha gjort alt for å unngå keisesnitt igjen!

[Linse99]

Uff, jeg får backflash til min forrige fødsel på Haukeland.

 

Jeg var 15 dager på overtid og hadde rier hele torsdagen, slimproppen gikk, riene økte på i intensitet, men med ujevne mellomrom. Kl 0300 natt til fredag blødde jeg nedentil, og vi dro til sykehuset for å sjekke om noe var galt. Jeg hadde 1 cm åpning da vi kom inn, og kl 0700 hadde jeg 3 cm. Jordmor sa da at fra nå av regnet de med 1 cm i timen og at de første tre cm alltid tok lengst tid. Jeg ble flyttet inn på fødestue. Jippi tenkte jeg, dette går jo kjempefint. Bullshit. Jeg tok klyster to ganger for å få ting mer i gang. Jeg var så stolt over meg selv, jeg taklet smertene kjempefint, og syns alt gikk veldig fint, men syns det tok veeldig lang tid da. begynte å bli trist og lei, for jeg fikk jo ingen belønning (større åpning) av smertene

 

Kl 1500 kom jordmor nr tre og jeg hadde bare 4 cm åpning. Hun sa at "jeg ser at dette har stoppet litt opp, så nå vil vi gjøre en del tiltak slik at det skjer mer" og "Jeg lover at innen jeg går av vakt skal ungen være ute". Hun satte meg på drypp, og en lege kom og tok fostervannet (misfarget så til de grader), og ungen fikk en elektrode på hodet (for å følge med på hjertelyd og sånt). Smertene ble mer og mer intense, og til slutt fikk jeg epidural. Det tok toppen av smertene, men siden dryppet ble skrudd opp ytterligere jevnet det seg bare mer ut. Etter seks timer: Fortsatt bare 4 cm åpning. Nå hadde jeg hatt rier i 38 timer. Ingen søvn, ingen pause, bare fullt kjør. Jeg ble kjempebekymret for ungen, hjertelyden hans gikk ned for hver rie, og gradvis nedover over tid. Den siste timen var jeg helt knust, mistet alt motet og tøffheten og mistet nesten troen på at ungen kom til å komme ut i det hele tatt. Fødestuen var full av leger og jordmødre, det var ikke mer de kunne gjøre. Dryppet hadde nå nådd maks, og slik kunne jeg ha det i seks timer til. Jeg spurte hva om ikke det hjelper, "Da er keisersnitt eneste utvei" svarte legen. "Hva synes dere om det" spurte han meg og sambo. Sambo svarte at vær så snill, vi vil gjerne ha keisersnitt (jeg klarte ikke snakke for jeg hadde gråten i halsen). Han ville ikke lover noe som helst men skulle ta det opp med en annen lege, og vi overhørte at de kranglet på gangen. En jordmor hevdet hardnakket at jeg skulle føde den ungen vaginalt, og at jeg bare kunne sove mellom riene.

 

Da legen kom tilbake og sa at "Det blir keisersnitt, innen 30 min er ungen ute", var vi så lettet. Keisersnittet gikk fint. Ungen var frisk, men hadde en enorm hevelse i hodet, og merker nedover hele ryggen sin. Jeg ble liggende på overvåkning i tolv timer, uten å se barnet. Fikk ingen komplikasjoner etter keisersnittet, men jeg føler at å ta keisersnitt er det største nederlegat jeg har gått gjennom i livet. Hadde jo lest Gro Nylander, og gledet meg til å finne urkraften i meg selv, men det hjalp jo ikke særlig med bare 4 cm åpninig. Jeg kan fortsatt ikke snakke om fødselen uten å ta til tårene, fire år etter. Den første tiden av spebarnstiden var fullstendig ødelagt da jeg var deprimert og skuffet og stresset. Fikk jo ikke vite hva som gikk galt , og ingen oppfølging fra sykehuset. Nå er jeg gravid igjen, og kvir meg ihjel til å gå gjennom noe tilsvarende.

 

Jeg kan forstå at enkelte synes det er bedre å føde vaginalt enn med keisersnitt, men hver enkelt har sin historie og sin bakgrunn. Jeg syns ikke en skal rakke ned på noen uansett. For mitt vedkommende var det ikke smertene i seg selv som var verst, det var redselen og frykten for at barnet ikke skulle overleve påkjenningen