Min premature fødsels historie. (ganske lang) kunne ikke bli kortere

[lille_me85*Fødeklar*]

Våknet tidlig om morgenen den 7 Oktober og kjente jeg måtte på do.

Med det samme jeg satte meg ned på do kjente jeg at noe begynte å renne.

Først tenkte jeg at det måtte jo være jeg som tisset uten at jeg hadde kontroll på det eller at det var fostervann, men det var jo egentlig alt for tidlig, jeg hadde jo ikke termin før 10 Januar.

Så ser jeg ned i do og doet er fylt med blod og det bare fortsetter å renne.

Kjenner jeg blir redd og bare begynner å gråte. Tankene flyger gjennom hodet mitt, aborterer jeg nå? Blir jeg å blø i hjel?

Kommer meg opp av do og går inn til samboeren min, gråter og sier jeg tror vi må ringe lege for jeg blør. Han hopper opp av sengen finner fram telefonen så jeg kan ringe. Jeg tenker ikke helt klart så jeg går og setter meg på do igjen, tenker at jeg må jo ikke søle så mye blod rundt i huset og sengen. Ringer legen og får klar beskjed om å legge meg ned i sengen mens jeg venter på jordmor og ambulanse.

 

Går rundt 15-20 min før de er der men det virker som en evighet. Jordmoren kommer inn og sjekker meg, ser at blødningene nesten er helt stoppet og skal prøve å finne fosterlyd.

Med det samme hun legger doppleren på magen høres det en kraftig hjertelyd.

Var så godt å høre den siden jeg ikke hadde kjent noe aktivitet den dagen.

Fra der bar det til sykehuset med ambulanse, kunne ikke sendes i helekopter siden de mistenkte morkakeløsning og det kunne forverres av trykket oppe i et helekopter.

Den ambulanse turen vil jeg ikke oppleve igjen. Tok 3 timer å på turen hadde jeg kynnere og kastet mye opp(blir bilsyk jeg).

Fremme ved sykehuset var det mye undersøkelser, men de greid ikke å finne grunnen til at jeg hadde så kraftige blødninger, men blødningene hadde heldigvis gitt seg.

Lå på sykehuset til den 11 oktober , men så ble jeg sendt hjem for legene mente bare at det var et lite blodkar som hadde sprukket.

Tok da hurtigbåten for at reisen skulle ta kortest mulig tid, og fikk beskjed fra sykehuset at de ikke så noe i veien for at jeg kom til å fullføre svangerskapet uten problemer.

Men den gang ei. Skulle røyse meg for å gå av hurtigbåten og da kjenner jeg det begynner å renne. Da gikk vi rett til bilen og ringte legevakta. Samboeren min kjørte i hui og hast til legesenteret her i kommunen. Der møtte vi lege og ambulanse, og etter en stund kom jordmoren. Det er litt avstander her så ting tar tid Heldig vis denne gangen bar det med helekopter til sykehuset. Jeg omentrent krevde det, klarte ikke å ha en til ambulanse tur så langt igjen. Da vi kom frem til sykehuset måtte vi gjennom de samme undersøkelsene som første gangen. De kunne enda ikke finne grunnen til disse blødningene. Blødningene ga seg av seg selv etter en stund. Men denne gangen sluttet ikke blødningene helt, komm litt og litt blod hele tiden, men det var ikke mye det var snakk om.

Fødselen ble ikke att i gang siden det virket som fosteret hadde det bra og hver dag vi greide og holde han inne var et pluss. Jeg var jo bare 27 uker på vei. Så nå måtte jeg bare ligge i ro og vente på at jeg passerte uke 28 og helst enda lenger.

 

Men så om morgenen den 19 Oktober, kjente jeg at kynnerne mine kjentes rå rare ut. De gjorde liksom vondt i ryggen nå og det hadde de aldri gjort tidligere. Ga beskjed om dette til legene når de gikk runden, men de reagerte ikke på dette. Ut på før middagen kjente jeg at kynnerne vart vondere og de begynte å komme regelmessig. Ringte så på til en jordmord og nevnte dette. Hun fikk litt panikk og løp å hentet registrerings maskinen. Jo da her var det rier og ikke kynnere. Lege ble tilkaldt og det ble diskutert hva de skulle gjøre. Egentlig ville de gi meg riedempende, men kunne ikke pga blødningene. Så da måtte bare fødselen gå sin gang.

 

Senere om kvelden ble jeg kjørt inn på en fødestue. Hadde da regelmessige rier med rundt 7 minutter mellom, men ikke noe særlig til åpning. Natten kom og smertene tok seg skikkelig opp. Tenkte at nå kunne det jo ikke være så lenge til fødselen var ferdig.

 

Morgenen kom og der lå jeg enda. Hadde ikke fått sove noe denne natten pga riene. Riene gjorde veldig vondt i ryggen så en jordmor kom og prøvde akupunktur på meg. En nål på baksiden av hvert kne. Syntes ikke disse hjalp i det hele tatt så de ble fjernet igjen etter

20 min. Var en tur innom i dusjen og fikk samboeren min til å bruke dusj strålen mot ryggen og dette lindret noe. Resten av denne dagen gikk uten at det skjedde stort. Prøvde lystgass og de hjalp den lille stunden jeg greide å bruke det. Ble så kvalm av lystgass at jeg bare kasta opp. Hadde nå om kvelden den 20 Oktober 3.5cm åpning. Den ene etter den andre var innom å kjente på åpningen og kunne konstatere at den var rundt 3.5 cm. Ble så lei av å bare ligge der å ha såååå vondt. Fikk noen tabletter denne kvelden og en sprøyte som het Petidin for at jeg skulle få sove noe for jeg trengte søvn. Sovnet endelig da, men våknet igjen etter 30 min og smertene var helt tilbake igjen. Nå hadde jeg bare 3 min mellom hver ri. Fikk akupunktur igjen. Nå en nål midt oppe på hodet som skulle gjøre at jeg greide å slappe av mellom riene. Og denne hadde effekt. Sovnet nå av mellom hver ri. Men greide ikke å ha det sånn så lenge for det virket bare som at jeg hadde en lang ri. Så nålen ble tatt ut etter en stund. Natten gikk og jeg hadde store smerter. Greide nå ikke å gå noe særlig lenger pga smerter i ryggen. Prøvde alle stillinger og ingen ting lindret. Hadde ofte en varm rispose på ryggen, men den lindret ikke noe lenger. Jeg greide ikke å ligge i ro lenger, gikk som en makk i senga og var villig til prøve alt. Det eneste jordmødrene kunne trøste meg med var at vist han ikke var kommet ut på dagen den 21 Oktober så måtte de gjøre noe. Timene og minuttene gikk så uendelig sakte.

 

Fikk beskjed om at en lege skulle komme inn til meg når de gikk morgenrunden og da skulle de se hva de kunne gjøre. Men det var ikke før kl 8 og det var jo enda mange timer til.

Åpningen ble sjekket og den var enda bare 3.5cm. Om morgenen i 6 tiden da gav jeg opp. Da lå jeg i sengen og bare gråt å sa at jeg ikke greide mer. De måtte få han ut av meg for jeg ville ikke greie å presse han ut selv om åpningen ble større snart. Jordmoren trøstet meg og sa at det ville jeg nok greie, men hun skulle gi beskjed til legen når han kom at noe måtte de gjøre snart.

 

De timene jeg lå å ventet på at legen skulle komme inn til meg var nesten uutholdelige, men etter hvert så kom legen endelig. Hun var så smilene og sprudlende at jeg bare hadde lyst å gi henne en på tryne. Hun kjente på åpningen og kunne endelig si at nå hadde jeg 6 cm åpning.

Da var jordmoren rask og sa at jeg måtte få epidural for nå hadde jeg had nok smerter.

Anestesi legen kom og satt epidural og jeg var i ”himmelen”. Fikk beskjed om at jeg bare skulle legge meg å sove vist jeg fikk til, for kroppen trengte å kvile deg litt før vi kunne starte med utpressingen. Jeg sovnet som en stein, merket ikke en gang at de var å sjekket åpningen min, var så sliten. Jordmoren vekte meg i 11 tiden og sa at nå var tiden inne før å begynne å presse for nå hadde jeg 10cm åpning.

 

Et team sto klart for å ta seg av babyen og jeg hadde to jordmødre under selve fødselen.

Lå i sengen på rygg og fikk beskjed om at nå måtte jeg bare begynne å presse! De var så godt å høre de ordene for endelig kunne jeg ”gjøre” noe. Når jeg begynte å presse kjente jeg ikke selve rien så godt pga epidural en. Så jordmoren holdt en hånd på magen min og ga beskjed om når jeg kunne presse. Fikk også noe rie stimulerende drypp.

 

Kl 11.59 den 21 okt kom lille André til verden, 1110gram og 37 cm lang. Han gråt og sprelte akkurat som andre babyer.

Med det samme han kom ut to legene hånd om han og sjekket at alt var i orden. Han var så frisk og rask for alderen at jeg fikk han i til brystet mitt 1minutt før de måtte ta han med til prematuren. Han så opp på meg og kom med en liten snøfte lyd. Var så godt å kunne ha han inntil meg det lille minuttet.

 

Fikk han hjem fra prematuren nesten 3 uker før termin. Da veide han 2350gram.

Kunne få han så tidlig hjem fordi vi fullammet og han var egentlig frisk.

 

Nå er André en stor gutt på snart 2år, og er nesten 12 kg.

[doble]

ÅÅåååhhh..blir helt rørt jeg! snufs:) Du gjorde enhelt fantastisk jobb! Helt utrolig!!

[Gjest]

Jeg må ta av meg hatten for deg! For makan til tøffere jente skal man lete lenge etter!

Kjempe fint skrevet historie! Det kom en liten tåre i øyekroken min når jeg leste den!