Fortvilt..

[Klompin]

Så har det skjedd nok en gang at jeg ikke klarte dy meg, måtte skrive melding til barnefaren.. I håp om at DENNE gangen skulle han svare, men nei... Er nok bare å innse at han ikke er intressert...

Jeg skjønner ikke at det er muulig å ikke være intressert... Jeg vil så gjerne prate med han... Vil at han skal gi meg en klem å si at alt kommer til å gå bra... At jeg ikke lenger trenger gråte hver kveld, og at jeg ikke lenger trenger lure... At han vil akseptere at han skal bli far...! Men jeg skjønner nå at jeg lever i en drømmeverden...

Det var jo ikke dette som var planen min heller... Men nå har det blitt slik, og jeg gleder meg til å bli mor :-) Skulle bare ønske at det var noen som delte gleden med meg... At noen gledet seg til å bli far...

 

Håper at ingen av dere har det sånn...!

Men for all del, ikke misforstå... Jeg gleder meg utrooli mye til å bli mamma, med eller uten faren ved min side :-)

 

Måtte bare skrive ned hva jeg føler og dele det med noen..

Klompin

 

[Maja78]

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det....Min ex er heller ikke interessert i farsrollen...han har 2 gutter fra før,og jeg en jente.Alt var så fint i begynnelsen.men plutselig orket han ikke mer. Han hadde ikke sagt noe til familien sin da han gikk(ca uke 11),men vi ble enige om at det ikke skulle drøye lange tiden før han fortalte det. Snakka med han 3 ganger siden da(er nå uke 21) og han hadde fremdeles ikke sagt noe. Så jeg måtte krype til korset for å fortelle det til hans familie.Han vet heller ikke om han vil ha kontakt med vårt barn,men "truer" på en måte,når han sier :Enten har jeg kontakt med alle mine barn,eller ingen...jeg vet ikke enda!

Blir så fortvila og forbanna. Men når så er sagt så er han ikke helt stabil,så er kanskje det beste for barnet mitt å ikke ha en far...til han får orden på livet sitt...men å kutte kontakten med de andre to (på 10 og 12) syns jeg blir for drøyt.Er nå 100% innstilt på at det blir meg,dattera mi,og lillegutt,og må si jeg gleder meg. hans barn gleder seg også...(har ett ok forhold til hans andre ex) Med hjelp fra familie og venner,vet jeg at det ordner seg for meg

 

Og du virker som ei sterk kvinne,så dette klarer du...med eller uten han...Og håper du har venner og familie som også kan hjelpe deg:)

Lykke til

 

 

Blei litt langt dette,men tror jeg også trengte en utblåsning:)

[Klompin]

Nesten litt "greit" å høre at jeg ikke er alene i verden om dette problemet... Samtidig som jeg synes det er utrolig synd, for jeg unner ingen det.

 

Jeg er i uke 24 nå, siste gangen jeg pratet med han var vel rundt uke 10, da var han full og sa han skulle ta fra meg barnet.. Siden har jeg ikke hørt fra han.

 

Merker at jeg prøver¨å hate han.. Klarer egentli fint å late som jeg hater han, og på en måte så tror jeg at jeg faktisk hater han også.. Samtidig som det er så rart når jeg møter på han (bor i samme lille bygda) for da vil jeg bare at han skal holde rundt meg... Skjønner?

 

 

[Klompin]

Jeg er forresten bare 19 år... Så alt er veldig nytt og skummelt og alle vennene mine er ute og fester mens jeg sitter hjemme med slike problemer :-P

 

Vil bare se gutten min, holde han og si at vi skal klare oss alene...

Jeg sier det ofte til magen min... :-)

[Maja78]

Jeg klapper ofte magen min på kveldene,og forsikrer lille Alexander om at alt skal gå fint. Men har derimot ikke lyst å bli holdt av min ex,da det viser seg at han er veldig ustabil. Etter at jeg blei gravid,har hans "sanne" jeg kommet fram,og ønsker ikke å ha noe mer med han å gjøre. Om han derimot virkelig ønsker kontakt med Alex,så skal ikke jeg stå i veien,for vet at det egentlig er best for barnet med begge foreldre involvert....dersom ikke noe tilsier noe ennet:)

 

Men ønsker deg likevel LYKKE TIL....dette går fint uansett:)

[Gjest]

Min x kjæreste nekter også å ha noe med barnet å gjøre. Han unnskylder seg med at han ikke kjenner meg godt nok (men han kjente meg da godt nok til å lage barn med meg). Han har nå fått besøksforbud, fordi han har trua med å drepe både barnet og meg. Jeg er bare i uke 9, men har bestemt meg for å beholde barnet (det er jo MITT barn). Han blir jo pappa uansett hva han gjør egentlig, og barnebidrag må han jo betale. Men det er synd, det er helt uforståelig for meg hvordan noen kan snu ryggen til sitt eget barn. Jeg kommer aldri til å skjønne det.

[Singelmamma og banden]

Det er vel egentlig ingen som skjønner hvordan man kan snu ryggen til sitt eget barn. Min yngste, på 2,5 år, har aldri sett faren. Han ønsker ikke kontakt. Men jeg tvang på ham noen bilder av ho da farskapstesten til slutt viste for han det jeg visste (da var ho 5 mnd)... Etter det har jeg ikke hørt fra ham. Han har stående invitasjon om at han kan komme på besøk og møte datteren sin - men han ønsker ikke dette. Dette må vi dessverre respektere. Å ha kontakt med en far som ikke ønsker det er verre for barnet enn ikke å ha kontakt.

 

Men jeg elsker ungene mine over alt på jord likevel, uansett om pappa er med eller ikke. Og tross alt, vil ikke han blir det flere gleder på meg

;-)