Prinsesse Fannys historie, 10.mars 06

[Gjest]

Fødselshistorie

 

Etter å ha begynt det 5. døgnet over UL-terminen og utallige kommentarer mellom meg og kjæresten min om at ”når som helst altså!!” – etterfulgt av ironisk latter (pøh…kommer ikke til å skje noe her..), våknet jeg rett før kl 3 natt til torsdag (9/3). Mensenvondt! Vondt jeg ikke har kjent siden før jeg begynte på p-sprøyter for 3 år siden! Det lå helt nederst i magen, og kom som stramminger/murringer ganske nøyaktig hvert 10. minutt. Jeg tenkte ”hm…kanskje?”, men sov allikevel litt mellom hver vondt. Det var ubehagelig, men spennende. Jeg tok tiden fra første stund, og etter to timer vekket jeg kjæresten og sa at ”nå er nok når som helst nærmere enn noen gang”. Han ble veldig oppsatt på at jeg skulle ringe føden med en eneste gang, men jeg følte at ting ikke var i gang enda. Og det skulle vise seg at jeg hadde rett…

 

Ringte imidlertid i 5-tiden, og de sa at så lenge jeg var komfortabel med å være hjemme, så kunne vi bare vente og se det an. Som sagt så gjort, men det var umulig for meg å sove. Kjæresten min gikk og la seg igjen, heldigvis fikk han sovet frem til han skulle på jobb i 9-tiden. Jeg satt oppe og kjente etter på om det ble noe verre, om det kom tettere, men nei.. Fortsatt 10 min i mellom og middels vondt. Før min kjære dro på jobb ba han om en ny tlf til føden, men jeg var fortsatt rolig…merkelig rolig egentlig, for trodde liksom ikke på at det var i gang! Var sikker på at det kom til å stoppe opp, eller dabbe av. Var i hvert fall sikker på at det ikke var fødsel på gang! Hehe. Han var koselig ”bekymret” over tingenes tilstand og omtenksomt spent. Ringte på nytt, men fikk beskjed om å vente til det var nærmere 5 min i mellom riene (Rier?? Sikkert at det er det jeg har?, tenkte jeg. Fortsatt ikke overbevist.)

 

9 timer etter det første taket gikk jeg en halvtimes tur, i håp om at ting skulle ta seg opp, i det minste forhindre at det skulle dabbe av. Kjæresten ringte titt og ofte, og spurte etter hvert om han ikke skulle komme hjem. Han hadde jo sagt til de på jobben at ting kanskje var i gang, og fått til svar ”også sitter du her?!?!?”, og tenkte plutselig det samme selv. Hihi.. Men jeg syntes fortsatt at ting ikke var ille nok på en måte, og ba han om å bli hvis han hadde ting å gjøre, og at jeg skulle si i fra straks det var alvor-alvor! Hadde en venninne innom, som bare lo av at jeg trodde det ikke var helt i gang enda. Søsteren min kom også innom, men da måtte jeg en tur i dusjen.. (Aj aj, tar det seg opp tro? Jøss!!) Det var deeeeeilig med varmt vann på magen!

 

Så kom den vordende far hjem, 10 timer etter første tak. Skulle vi ringe igjen? Jeg ville fortsatt vente, men i løpet av 3-4 timer ble det straks litt kortere i mellom. Nede i 6 min. (!). Og plutselig ble jeg helt feber-groggy. Min kjære ringte føden i halv 5-tiden, og vi fikk lov å komme til sjekk (en liten times reisevei). Det var en surrealistisk biltur. Ble ikke sagt mange ordene, men holdt hånden hans nesten hele veien. Vi skulle bli foreldre!!! (Kanskje?..Jeg var fortsatt ikke overbevist, hehe.)

 

Ble tatt i mot av en kjempekoselig jordmor, som tok CTG og sparketest (glemte å fortelle meg at jeg skulle trykke på knappen når babyen sparket, så ble ikke registrert så mye bevegelse akkuart, hihi). Vi ble begge ganske beroliget av at vi nå faktisk var på sykehuset. Det kjentes mye tryggere enn å være hjemme. Kanskje særlig for kjæresten min. Hadde et par cm åpning, men ikke helt avflatet. Vi kunne velge å bli, eller å reise hjem. AHA!! Jeg HADDE rett, ting var ikke ordentlig i gang i dagtidlig! Men nå var jeg i fødsel, ingen tvil om det (iiiiik!) Vi ville bli. Fikk tildelt et rom med seng til hver av oss, og overlatt til oss selv. Men det var egentlig ganske deilig. Vi hørte på musikk, og tok ting så med ro som vi kunne. Riene var der fortsatt, like regelmessig, men ikke altfor vonde. Min kjære strøk meg på ryggen, gå meg alle de klemmene jeg trengte og var kjempegod å ha.

16-17 timer etter første rie begynte det å bli vondt. VONDT! (okei, NÅ var jeg overbevist om at fødselen var i gang, hehehe.) Jeg var usikker på hvor langt vi hadde kommet, og ville liksom ikke ha noe smertestillende hvis det skulle bli myyye vondere. Men kjæresten min ringte i snora, og tok på seg oppgaven med å fortelle hvor vondt det så ut til at jeg hadde det. Dermed ble jeg anbefalt det ene etter det andre, utover i fødselen. Kjempefint faktisk!! De så på meg at jeg trengte det ene eller det andre, og var vel igjennom paralgin forte, en liten grønn pille, akupunktur i mage og i øret, kalde kluter, morfin (gud, så godt å sove!!). Men jeg hadde fortsatt gruelig vondt. Syns ikke noe av det (bortsett fra morfinen) hjalp noe særlig, og gud bedre som jeg jamret meg.. Stakkars kjæresten min visste ikke helt hva han skulle gjøre, men jeg hadde aldri klart meg uten han. Han hjalp bedre enn alle smertestillende. Det gikk sakte men sikkert fremover. 5 cm åpning nå. Men jeg begynte å bli fryktelig sliten! Følte meg groggy, i tillegg syntes jeg ikke at jeg fikk til å puste meg igjennom riene, følte at alt jeg gjorde var feil, og ville bare slippe å ha vondt. Kjæresten min sa jeg var flink allikevel

 

Så fikk vi fødestue, et døgn etter første rie (puh!). Jeg hadde nå usigelig vondt, følte jeg skulle forgå ved hver rie, og de kom tettere og tettere. Fikk ikke til å puste, så prøvde lystgassen for å få kontrollert det hele litt bedre. Samtidig hang jeg i prekestolen. Kjæresten var der og trøstet og coachet meg hele veien og var kjempeflink til å holde meg oppe. Lystgassen tok muligens litt av lengden på riene, men de kom jo tett som hagl, og jeg fikk ikke pause!! På slutten av hvert lystgasstrekk ble jeg nummen i hele ansiktet, og begynte å gråte, alt var bare vondt. Gjentok seg hver rie. Det var på en merkelig måte godt å gråte. Så ble det bestilt epidural også. (Jeg som ikke skulle ha smertestillende trodde jeg, hehe, jaja, bring it on!!). Jordmor ble etter hvert bekymret for om anestesilegen skulle rekke å komme, for nå hadde jeg rier non-stop. Men han rakk det! Og dere som sier at dere ikke merket at epiduralen ble satt…WHAT?? Jeg merket det SKIKKELIG! Dere var heldige altså. Stakkars kjæresten min sa at ”huff, dette kan vi ikke gjøre flere ganger, dette tør vi ikke en gang til elskling.” Der og da var jeg klinkende enig. Ikke forsvant all vondt heller, men magen slapp da liksom taket. Så gikk vannet også.

 

Men så ble det plutselig en annen vondt! Trodde jeg skulle spjære nedentil, det presset og stanget. Jeg hadde gått fra 5 til 9 cm åpning på litt under 2 timer, ikke rart jeg hadde vondt, jeg som hadde brukt over 20 timer fra 0 til 5!! I tillegg fikk jeg drypp for at epiduralen ikke skulle stanse fødselen. Følte at jeg måtte presse, men visste jeg ikke kunne enda. I tillegg var jeg livredd for å presse før jeg hadde full åpning (revning/klipping osv), så møtte hver rie med ”nei nei nei”. Ikke så lurt sånn psykologisk kanskje..? Jordmor beroliget meg med at ”når du må presse så er det fordi du får pressrier. Det er helt naturlig at du presser da!” Ehm..jo da! Alt var et virrvarr av vondt og presse/ikke presse, åpning osv, det eneste bestandige var kjæresten min ved siden av meg. Takk og lov for at han var der.

 

Jeg ble flyttet over i fødeseng, og prøvde meg litt halvt sittende først. Det var igjen en liiiten kant, så måtte vente litt til. Ble beordret rundt på kne, hengende over ryggen på senga for å få bort den kanten. PRESS!!!! Plutselig fikk jeg lov. Ikke visste jeg hva jeg gjorde, eller hvordan jeg burde gjort det, men presset det jeg var god for. (Gud som det sprengte der nede). Tilbake sittende/på ryggen, med et ben på jordmorassistenten og et på jordmor. PRESS!!! (Auauauauauauuaauuauauua) Kjæresten min ble plutselig en assistent han også, og fikk oppgaver av jordmor. Også vi som hadde vært enige om at han skulle stå oppe ved hodet mitt… Hehe. Flauheten forsvant som bare det, nå ville jeg bare ha babyen ut! Han som ikke skulle se noe som helst, fikk plutselig overta jordmorens plass med å holde det ene benet mitt mens jeg presset, så han fikk jo orkesterplass! Men han sa det ikke var noe ekkelt egentlig, etterpå. Ville bare at jeg skulle slippe å ha vondt mer. Har aldri hatt så vondt i hele mitt liv, det var helt grusomt, trodde jeg revna fra ende til annen, det sprengte og sved og brant og gud a meg som jeg hylte. De sa de så et hode, og tilbød meg å kjenne (ikke f***, få henne uuuuut!!) Ok, PRESS!!!! Hodet ble stående en stund i påvente av ny rie (AAAAAAUUUUUUU), men SÅ! Nå presser du det du har, sa både jordmor og kjæresten min, og det gjorde jeg! Med hyl….

 

Så kom hun! Og verden ble helt annerledes. Helt ny! Jeg kikket ned før hun var helt ute av meg, helt uvirkelig! Så ble hun løftet opp på magen min, klynket litt og skrek et par ganger før hun, helt rolig, la seg til rette og kikket på oss. Alt vondt forsvant. Jeg var ikke groggy lenger, jeg var helt meg selv! Og så utrolig stolt! Kjæresten min sa ”det er det råeste jeg har sett!!” Og jeg ble enda mer stolt! Jeg klarte det! Vi klarte det! Og hun var så fin! Store mørke øyne. Og helt perfekt. Vi var utslitte, rørte og stolte begge to, som vi aldri har vært før. Kjæresten min sa det var skummelt å se henne for første gang, for hun har hans øyne. Og han følte han kikket rett på seg selv. Men helt utrolig fint. Etter 20 min på min mage, spurte jeg han om han ville ha henne på brystet han og. Det ville han. Hun skrek da hun ble løftet opp fram meg, men roet seg straks hun fikk hudkontakt igjen. Tror det var viktig at hun fikk møte pappaen sin sånn, så tidlig.

 

Jeg fikk noen små sting innvendig, men revnet ikke noe utvendig (takk og lov, var kjempeengstelig for det). Alt i alt gikk akkurat det over all forventning. Og en stoooooor takk til kjæresten min, alt han gjorde for meg kan ikke verdsettes høyt nok.

 

For meg var det en laaang reise, en vond reise, men med et resultat jeg ikke ville vært foruten. Jeg er usikker på om jeg vil gjøre det en gang til, for det var ganske mye verre enn jeg trodde faktisk. Men de aller fleste får jo søsken Uansett: Lille Fanny er mammas og pappas vakreste skatt!!!

 

[Gjest]

Sååå flott!! Husker deg fra BIM, men har ikke lest historien din før nå.. Ble inspirert til å skrive inn min jeg også;o) Prinsessa mi er 6 mnd straks nå, født 7 april.. Livet som mor er bare herlig, ikke sant?

 

Klemmer

[Gjest]

Hei du! Ja, livet som mor er supert! Koser meg masse )