Hvordan bestemte dere dere for å bli prøvere?

[epleprinsessen]

Ventet dere til dere var ferdig med utdannelse, eventuelt jobbet så og så lenge i en ny jobb, hadde vært sammen med mannen så og så lenge +++ skjønner kanskje tankegangen min?!

 

Eller tenkte dere at det aldri vil passe helt, og derfor kan man liksågodt starte!?

 

Lurer litt på hvem det er flest av

[dollypopp *tvillinggravid*]

jeg tenkte at det aldri ville passe,så kunne like gjerne

komme i gang ( i og med at jeg vil ha 5 barn...).

så "maste" jeg til gubben gikk med på det,og nå er

han nesten mer gira enn meg;-)

enkelt og greit...

[AniBer]

Her hos oss har det vært avhengig av at jeg ble ferdig med min utdannelse, nyoppusset leilighet og jobb. Vi giftet oss i juni i år og fant ut at da var det på tide å begynne prøvingen. Godt å være ferdig med utdannelse og oppussing før det kommer noen små!

[♥Tullerusk♥]

Her prøver jeg å overtale sambo at det aldri passer å planlegge baby og like greit å kaste seg inn i det...

 

akkurat nå så passer det best for meg å få en baby til...Dette pga av ut danningen min... Før jeg starter på det værste kjøret kan man si=o)

 

Men han er så vrang og sta=o( akkurat som meg=o)

 

 

[Jewel m/jente får gutt]

Vi har vært sammen i tre år nå i oktober, og har hatt lyst på barn i ca 2 år. Vi har bodd i leid kjellerleilighet, så vi bestemte oss for å finne noe større og eget før vi begynte å prøve. Nå kjøpte vi hus i mai, og har etter det prøvd.

[I+T=spire]

Det var vell litt sånn at det kommer vell aldri til å passe helt..så la oss bare komme igang. Hadde det vært opp til meg så hadde vi begynt prøvingen for lenge siden,men mannen har ikke vært klar før nå og jeg har ikke villet presse han for mye. Men nå er han super giret..

[Alba44]

Først så måtte jeg finne min livsledsager da )

Så etter en stund som samboere da jeg var ferdig med utdannelse og hadde jobbet noen år, så føltes det rett å tenke på barn.

[*bubbs*]

Her var det typen som var mest klar, men det er jo egentlig ikke så rart, for han er jo 4 år eldre enn meg og har allerede mange barndomsvenner med barn. INGEN jeg kjenner godt har barn, og venninnene mine hadde sikkert glanet vanntro på meg om jeg hadde sagt at vi skal begynne å prøve. Hehe... (Alle venninnene mine er skikkelige karrierekvinner og stønner høyt at de i hveeeeeertfall ikke skal ha barn før de er maaaaaaaange og tredve, hver gang temaet kommer på bane.)

 

Han startet å fiske i det små, mens jeg var usikker. Nå er det meg som sitter timesvis på BIM derimot. Han greide å smitte meg med babybasillen til gangs!

[Krokodillemor]

Takket være mildt overtalelse fra meg de siste 7 årene har han gjennomgått stadiene:

"Jeg skal aldri ha bar"

"Jeg skal kanskje ha barn når jeg bli 40"

"Jeg skal ha barn, men om lenge til"

"Jeg skal ha barn om en del år til"

"Jeg blir visst aldri klar så la oss hoppe i det"

 

Det siste stadiet kom han til i sommer. Vi har begge jobb og har egen leilighet. Jeg ville ikke startet uten at minst en av oss hadde jobb.

[Nette2]

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville prøve å bli gravid før jeg hadde "noe å tilby" babyen, for min del mente jeg da en stabil familiesituasjon, et hjem som passer å ha barn i, en trygg økonomi, den rette mannen selvfølgelig:-) og ikke minst at jeg selv var mentalt moden og klar for det. Nå er alle kriteriene oppfylt i en alder av 33 år, så nå er jeg veeeldig klar:-)

 

Vi er jo alle svært forskjellige og noe som er supert for en, stemmer ikke for andre. En av mine beste venninner fikk barn når hun var 17, han er nå 16 og toppen, det var det rette for henne:-)

 

Lykke til med beslutningen din!

[Lunajenta og Alvegutten]

Jeg sa alltid før at jeg ALDRI skulle ha barn. Mamma sa at jeg aldri skulle si aldri..... Og så kom det bare krypende, liksom, et instinkt på en måte. Jeg var student da vi begynte å prøve, nå har jeg fått jobb og det passer enda bedre, så kanskje spiren bestemmer seg for å sitte snart.....?

[Leieboer funnet!]

jeg og mannen min har vært sammen i 7 år. Jeg ble ferdig med utdannelsen min for 2 år siden, vi kjøpte hus i fjor og i år giftet vi oss. Da er vel baby neste post på programmet ;-)

Kjenner det har begynt å ringe kraftig i eggstokkene når jeg ser babyer rundt meg....

[SusyQ]

Jeg ventet til jeg følte meg klar. Så ventet jeg litt til.

 

Er gift, har leilighet med plass til barn og fast jobb, men det har ikke vært avgjørende.

 

Har vært sammen med mannen min i 5 år, og hatt fast jobb like lenge. Han har vært klar for barn i 2-3, jeg i cirka 2 år. At alt er "på på plas"s er et pluss, men har ikke vært avgjørende.

 

Vi følte begge at lysten på barn var noe det var deilig å gå og kjenne litt på, ikke noe vi ville stupe uti med en gang det raslet litt i eggstokkene. Jeg synes det har vært fint å få tenke ordentlig igjennom det, og begynne og forberede meg på et liv der de neste ti årene (pluss) vil være fokusert på familien.

 

Kastet endelig ppillene i april, og nå er vi spente på hva som skjer, og gleder oss til å en dag bli fler.

 

Samtidig er vi opptatt av å nyte tiden vi har sammen bare vi to, her og nå. :-)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Vi ville vente til alt lå til rette. Og da vi begge hadde fast jobb, vi hadde flyttet inn i eget (bankens) hus og gjort unna versteparten av oppussingen så var det helt naturlig å rydde bort ppillene. Dette var våren 2004, og vi hadde da vært gift i 2 år. Våren 2005 fikk vi vår første datter.

 

Nå har det vært litt frem og tilbake ang nr 2. Jeg var klar veldig tidlig (og angrer veldig på at jeg ikke var mer pågående akkurat da, av ulike praktiske årsaker), men først nå jeg klarte å overtale gubben. Egentlig var vi enige om å prøve å få en august 2007baby, men så tenkte jeg at det var jo sikkert litt pes å gå høygravid sommern gjennom + at hvis jeg ble like dårlig som sist så ville jeg ha "spysjuka" til jul. Dermed ble vi prøvere i juli/august. Men ingen kjappisklaff ennå, så vi får nå se om jeg spyr på julaften likevel ;o)

[*bubbs*]

må legge til at vi begge elsker unger og vil helst ha 4. Da må jeg jo begynne å produsere ganske snart..

[moota m storebror&lillebror]

En dag bare spurte jeg sambo om når han kunne tenke seg å lage barn. Han mente om ikke så lenge og så begynnte ballen å rulle. Men vi begynnte ikke å prøve med en gang, men da ble det bestemt når vi skulle lage barn og etter ca 1 1/5 år hadde vi ei lita søt jente.

Jeg var ferdig med utdanning og hadde jobbet 1 år når jeg ble gravid. Han hadde fast jobb. Vi hadde hus og 2 biler så alt passet da. Stabil økonomi og faste jobber.