<jente på 8mnd som ikke vil sove

[Mamma-til-Hedda]

Har en datter på 8 mnd som er helt umulig å legge. Har samme rutine hver kveld, legger henne kl. 19, og så begynner skrikingen... Hun vil ikke ha pupp om kvelden, får 150ml mme på flaske. Hun begynner å gråte bare vi nærmer oss rommet hennes, så reiser hun seg opp i sengen og hylskriker i opptil 2 timer. Har prøvd alt, gått inn til henne hvert 5. min, sittet ved sengen osv. Det eneste som hjelper er at vi tar henne opp og bysser henne i søvn (dette kan ta 1 time). Hun våkner to ganger om natten og vil ha mat, i tillegg våkner hun mellom 5 og 6, da er det morgen. Så er hun oppe i to timer, og så sovner hun i vognen og sover i drøye to timer.

Dette blre litt langt, men er litt fortvilet over søvnmangel og skriking hver kveld. Tar i mot tips med stor takknemlighet!!!!

[lillegull_mamma]

Huff, ja, det er utrolig slitsomt å ikke få sove... Men det hørtes fryktelig vondt og slitsomt ut for datteren din også! Hylskriker hun når hun er i armene deres også? Eller kan det være at hun ikke trives i sengen sin? At hun heller vil være i armene deres og få kos? (Er du forresten sikker på at hun er trett når du prøver å legge henne?)

 

Det er mange butikker (iallefall nettbutikker) som har begynt å selge bæredingser (slynger, Mei-Tai og masse annet som jeg ikke kan navnet på). Jeg kjøpte en slik (slynge fra www.babyslynga.no) og det virket utrolig bra for oss! Da kunne jeg legge henne i slynga istedet for i senga. Der stortrivdes hun (siden hun slapp å være alene), og sovnet greit. Hun fikk nærhet og kos, mens jeg fikk armene fri til å gjøre husarbeid eller andre ting jeg ville.

 

En annen ting som har virket bra for oss, er samsoving: at jeg la meg sammen med jenta mi i stor-senga og ammet henne i søvn. Da slapp hun å føle at hun var alene, og da ble det lettere for henne å sovne.

 

Jenta mi har nesten aldri sovet mer enn 10 timer om natta (inkludert natt-måltider). Så dersom jeg hadde lagt henne kl. 19, ville hun nok våknet kl. 05. Hvis datteren din er likedan, ville hun kanskje sovet litt lenger om morgenen hvis du legger henne litt senere? (Dersom hun orker å være våken litt senere på kvelden, da?)

[Mamma-til-Hedda]

Hei! Takk for gode tips! Hun slutter å gråte med en gang vi tar henne opp fra sengen, så det er helt klart at hun helst vil kose og ikke minst leke! I og med at hun nå er så stor, så ønsker jeg at hun skal lære å sove i sin egen seng, det blir fryktelig tungt å bære rundt på nesten 9 kg... Før gikk det kjempegreit å amme henne i søvn, men nå vil hun ikke ha pupp om kvelden mer. Hun gnir seg i øynene og er sutrete om kvelden, så hun er nok trøtt. Tror egentlig at hun bare har et veldig sterkt ønske om å få være våken og slippe å legge seg....

[lillegull_mamma]

Hvis jeg skulle bysset et barn på 9 kg i søvn hadde jeg også blitt sliten - hvis jeg ikke hadde hatt bæreslynge. Den jeg har (Maya-wrap) fordeler vekten så jevnt over ryggen min at det ikke er slitsomt å bære jenta mi på 12 kg i den. Jeg kan ha henne i den i iallefall en time uten å bli sliten. Nå har jeg nettopp kjøpt en MeiTai - og den fordeler vekten ennå bedre. Med så fine bæredingser er det mulig å bysse store barn uten å bli sliten.

 

Hvis du ikke ønsker å bysse i slike bæredingser, vil jeg tipse om boken "No-cry sleep solution" av Elisabeth Pantley! Den gir masse gode råd for hvordan man kan hjelpe et trett barn i søvn, uten at barnet behøver å gråte. Den finnes i to utgaver: en for spedbarn og en for "toddlers" til skolealder. Jeg har bare den siste, men vet at mange har fått masse hjelp av den første også.

[MAJA-67]

Hei !

 

Det er akkurat som å høre om sønnen min. Han er også 8 måneder. Han har aldri sovet over natta, men i det siste har han kun våknet en gang i tillegg til at han har våknet før vi har lagt oss.

 

Imidlertid har det skjedd en vesentlig forverring de siste nettene. Han skriker når han blir lagt tilbake i senga, og kan holde det gående i 1-2 timer! Jeg har 2 barn fra før, og syntes det er helt uholdbart å skulle drive å bysse ham i søvn hver gang han skal sove. På denne måten her så bruker jeg jo nesten all min tid på babyen.

 

Jeg har naturligvis prøvd å bysse ham i søvn, og det fungerer til slutt- men han er seig...

 

Leste her inne at det kan hjelpe med pose. Jeg skal begynne med det i alle fall. Han turner rundt i senga, står å gynger på knærne og er helt "bajas". Ellers er jeg redd vi må ta en økt med at vi bare lar dem ligge å skrike...

 

Det er bare det at det er så grusomt, så jeg vil helst slippe...

Men bedrer ikke dette seg snart så er jeg bare nødt, for jeg kan rett og slett ikke gå rundt som en zombie fordi jeg ikke får sove...

 

Forslag mottas med takk av meg også!

[lillegull_mamma]

En liten samling tips som jeg eller andre jeg vet om har fått hjelp av:

 

* Boken "ny cry sleep solution" nevnt over

* Amme i søvn

* samsoving (hjalp meg - da fikk både jeg og babyen sove bedre og lengre)

* Jeg vet flere som har hatt stor hjelp av midtimellom (www.midtimellom.no). De finner løsninger som er tilpasset hver enkelt familie.

 

Jeg tror det er en grunn til at det føles så grusomt å la barnet ligge å skrike... Jeg tror faktisk det _er_ grusomt for barnet å oppleve noe sånt. Som jeg har nevnt i noen andre tråder, mener også flere forskere at barn kan få hjerneskade av å gråte seg i søvn, så jeg tror jeg hadde forsøkt å finne en metode som er snillere for både foreldre og barn.

 

Om samsoving: for meg har dette fungert mye raskere enn å bysse i søvn. Da ligger jeg ved siden av jenta mi i stor-senga og ammer eller koser henne i søvn. Det fungerer kun dersom hun faktisk er trett. Men det er iallefall mye mindre slitsomt enn å bysse henne i armene.

[Anonym bruker]

Altså. høres velidg fint ut for ditt barn.

Men: Hva er klokka når du får din kveldsstund for deg selv?

 

eller hva gjør du når du skal ut, og pappan, eller bestemor eller en venn skal passe barnet? (Du er invitertt på fest med venner klokka 18.00) (Du sier...nei..kan ikke..fordi jeg må puppe/bysse/vente på at ungen blir trøtt i to timer først) (Eller har du sluttet å intrisere deg for festing, og den slags tull) (Eller starter strikkeklubben klokka 21.00. Eller tar du kanskje barnet med deg...sovende på ryggen i MaiTAi-slyngen)

 

Hva er galt med at barnet gråter. Er vi sikre på at det sunt å aldri møte motstand. Det vil si. At det å gråte er en form for motstad som må mestres. Dette at barnet får hjerneskade er en forferdelig skummmel påstand å komme med. (det er kvasi-vitenskap)Stakkars dagens foreldre ,som skal være engstelige for om barnet får hjerneskade om det gråter.

 

Har du flere barn som skal legges?

Har du flere familiemedlemmer. Gamle eller unge som også skal ha sitt. Enten fra kroppen eller toppen din...:-)

 

Det er klart at man kan dulle med et barn. Men det lar seg vanskelig gjøre om man er en mor med flere ansvarsomeråder i familien, enn kun dette ene barnet.

 

Det er uansett en vanskelig sak. Helt klart. Men jeg kan ikke akseptere at moderne, voksne damer, anbefaler stakkars mødre å amme en 12 kilo stor unge i søvn. Det er uholdbart som godt råd.

 

Men det er uten tvil at dagens foreldre har gjort barna sine om til hellige "monstre". Og at dagens foreldre lever gjennom barna sine, og ikke gjennom seg selv. (ikke nødvendigvis antydning til innlegget ditt)

Dette skaper unger som blir uselvstendige og lite motstandsdyktige.

 

Jeg må også si til slutt.

Hvorfor tror mødre at de er så sinsykt viktige for ungene sine. Jeg hadde fått angst om jeg hadde en mor som var så avhengi av å tro, at jeg var så avhengi av henne...at jeg måtte ligge å høre på hjertet hennes dundre 24 timer i døgnet...

Barna våre var en gang inni kroppen vår. men når de er ute, så det er slett ikke lenger nødvendig å imitere livet innenfor...

 

Sorry hvis jeg ble litt for egasjert på dine vegne.(du står som et stort eksempel på en form for oppdragelse jeg ikke helt forstår) Men ta det som en utfordring. Jeg lukker deg inne på rommet. Så får du stå der å grine, le eller sove videre:-)

 

Molly:-)

 

 

 

[lillegull_mamma]

Hei Molly!

 

Du skrev et langt innlegg, og jeg skal prøve å svare på de fleste punktene :-)

 

* "Hva er galt med at barnet gråter". I sin bok "Science of Parenting" , som professor Margot Sunderland har skrevet med utgangspunkt i 800 vitenskapelig studier, forklarer hun hvorfor barn kan få hjerneskade av å måtte gråte alene. Dette er omtalt på link: http://www.naturallynurturing.co.uk/MargotSunderland.htm.

 

*Hvorfor mener du at det er synd på en mor som ammer et barn på 12 kg? For meg er det veldig koselig å amme jenta mi (som kanskje veier 12 kg?) i søvn. Hvis jeg kun skal tenkte på meg selv, har jeg det veldig mye koseligere dersom jeg koser og ammer henne i søvn, enn dersom jeg hadde måttet høre på at hun gråt og hadde det vondt. Det hadde gjordt så vondt i mamma-hjertet mitt, og jeg hadde blitt veldig sliten av det.

 

Du skriver at du tror barn blir uselvstendige dersom de får mye kos&støtte fra foreldrene. Det trodde jeg også før. Men etter at jeg fikk barn, ble jeg litt "nerd" og leste masse bøker om nyere forskning, og det viser faktisk at det er motsatt. Det er faktisk de barna som har fått mest trygghet, kos og nærhet som blir mest selvstendige.

 

Barns behov for trygghet, kos og nærhet er ikke umettelige, og når disse behovene er oppfylt, kan barna bruke sin tid&energi til å utforske verden :-)

 

Du skriver at du ikke helt forstår mitt syn på oppdragelse. Men hvis du er interessert i å lære litt om det, kan du f.eks lese "Science of Parenting" av professor Sunderland. Der blir det beskrevet mye om utvikling av barns hjerner og nervesystem, og hvorfor det er så viktig å støtte barn emosjonelt.

 

Generelt tror jeg det er mulig å finne vinn-vinn-situasjoner der både foreldre og barn får det bra.

[Sleepymom]

Hei!

 

Interessant debatt....og jeg må si at jeg henger meg litt på det

Molly sier....

Vel å merke fordi jeg er en av de mødrene som ønsker å ha "et liv" utenom det å være småbarnsmor. Hvorfor noen velger å la et spedbarn alltid få det som det vil får være deres sak, men jeg selv synes det er utrolig deilig at mine egne barn ikke er totalt avhengig av meg 24 timer i døgnet, fordi jeg ønsker å ha et sosialt liv utenom det å være mor.

Jo eldre barnet blir, jo sterkere vilje får det, og de blir mere bevisst på hva som skjer rundt dem.

Det er jo selvsagt at de vil bruke denne viljen for å "slippe å legge seg"

Og når mødre skriver inn her for å få råd mot nettop hva de kan gjøre for å få til rutiner, så de nettopp kan få litt voksen tid for seg selv på kvelden, så blir det jo kanskje litt feil å foreslå "å bysse/amme i søvn", samsove, bære i sele osv.....

Jeg blir litt skremt faktisk over noen av uttalelsene til lillegull_mamma,

og lurer fælt på om du har noe sosialt liv utenom det å være mor?

Man kan lese mye rart og det finnes utallige forskere som skriver forskjellige forskningsrapporter om hva som er bra for en og hva som er dårlig for en.....

Men å gå rundt å være overbevist om at barnet ditt får hjerneskade om det gråter.....den er drøy!

Det går fint an å trøste et barn som gråter og når man prøver å skape rutiner rundt sitt eget barn, så må det påregnes litt gråt og protester...Men jeg kan ikke helt se at dette skulle være farlig?

 

 

 

[lillegull_mamma]

Hei Sleepymom :-)

 

Etter å ha lest det du skrev, tror jeg ikke vi er så uenige :-) - Jeg ville f.eks også blitt sliten dersom jeg trodde at jenta mi var avhengig av at jeg var tilstede for henne 24 timer i døgnet.

 

Det behøver ikke være slik at barna må gråte seg i søvn selv om moren ikke er tilstede om kvelden. Da er det forhåpentligvis en voksen person som barna er trygg på som passer dem mens moren er hjemmefra. Dersom barna er trygge på denne personen (f.eks pappaen), er vel fullt mulig for ham/henne å bysse eller kose barnet eller barna i søvn? (Pappaen til jenta mi klarte å bysse henne i søvn fra hun var ... var det 6 mnd? Bestemoren bysset henne i søvn fra hun var ca 2-3 mnd).

 

Du skriver at "jeg er en av de mødrene som ønsker å ha "et liv" utenom det å være småbarnsmor". Jeg kjenner ingen som bruker all sin tid på barna og ikke har noe sosialt liv utenom. Men det gjør kanskje du? Men da jeg hadde permisjon, pleide jeg å ta med babyen på de sosiale tingene, f.eks på kafe. Der var det nesten alltid andre mødre som også hadde med babyene på kafe. Jeg synes ikke det begrenset mitt sosiale liv å ta med meg babyen på det som skjedde. Nå som kafeer, restauranter o.l. er røykfrie, er det jo mye lettere å ta med seg babyen dit man skal :-)

 

Du skriver at: "Hvorfor noen velger å la et spedbarn alltid få det som det vil får være deres sak". Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn - jeg er også oppvokst med det synet at "barn utnytter foreldrene dersom de får muligheten". Men når jeg lærte litt mer om barns hjerner og hva de faktisk har og ikke har mulighet til å klare å tenke, skjønte jeg at hjernen til et spedbarn faktisk ikke er utviklet nok til å klare å være utspekulert. Spedbarn klarer stort sett ikke mer enn å gi uttrykk for sine behov. Men dersom noen av disse behovene over lang tid ikke blir oppfylt, kan barna til slutt gi opp å gi uttrykk for dem, og det kan da for foreldrene se ut som om barna ikke har behovene lenger.

 

Jeg forstår også veldig godt behovet for å få litt tid for seg selv i løpet av dagen eller kvelden. Men dette behøver ikke å utelukke amming eller byssing i søvn eller samsoving. Jeg tror de fleste som bysser eller ammer barna i søvn eller som samsover med barna, legger barna flere timer før de selv går og legger seg. Min erfaring er at dette faktisk sparer tid i forhold til å legge barna på eget rom, fordi trygge barn sovner fortere.

 

Jeg er litt uenig med deg når du skriver om barn: "Det er jo selvsagt at de vil bruke denne viljen for å "slippe å legge seg"". Jeg tror ikke barn i utgangspunktet har noe imot å sove. Jeg tror alle barn liker å sove når de er trette. Men et barn som har opplevd at sove-situasjonen har vært utrygg eller ubehagelig på en eller annen måte, vil jeg tro at reagerer med motvilje neste gang det opplever samme sove-situasjon.

 

Det er overhodet ikke meningen å tråkke på noen med det jeg skriver nå, men min erfaring er: Jenta mi har ikke blitt tvunget til å ligge i sengen når hun ikke vil (iallefall ikke etter at hun var 3-4 mnd, når jeg lærte litt mer om barn og søvn....). Og nå (som hun er over 1 år), pleier hun å ta meg i hånden og leie meg inn på soverommet når hun vil legge seg om kvelden. Da tar det vanligvis kort tid før hun sover. Jeg tror at hun har et så positivt forhold til det å sove fordi hun ikke forbinder sove-situasjonen med negative følelser.

 

 

 

[Sleepymom]

Hei igjen lillegull_mamma!

 

Ingenting galt i å være uenig....det ville være rart om alle

her inne var helt enig i alt.... :-)

Det jeg også prøver å si er at det er vi som skaper barnas behov,

når det kommer til alt utenom det fysiologiske.

Og når man er bevisst dette, så kan man jo bare velge om det er slik

man vil ha det, eller om det er noe som kan forandres til det bedre.?

Man kan fint skape en trygg men bestemt ramme rundt det å legge

et barn i egen seng....det er jo selvsagt ikke snakk om at man lar

barnet ligge alene på et mørkt rom, i egen seng, uten tilsyn i lang tid,

om det er slik du har forstått det?

Men man kan være konsekvent på ting, uten at det føles utrygt og skummelt....gå inn med jevne mellomrom, ha nattlys på rommet, stryke og trøste barnet, men uten å ta det opp av sengen.

Det at du mener at " barnet til slutt gir opp å gi uttrykk for sine behov"

er jeg dermed ikke enig.

En annen ting.....mange barn gråter når de er trøtte også.....

Det trenger ikke bety at de er utrygge av den grunn....

 

Jeg mener ikke at et spedbarn er "utspekulert", men jeg mener at jo eldre barnet blir jo mere vilje får det, og jo mere av verden opplever det.

Hvor mange av oss kan huske at vi syntes det var morsomt å gå å legge oss når vi var små? Vi hadde mye mere lyst til å se på tv, lese bøker, leke osv....

Barn som blir eldre, dvs. begynner å utforske verden, synes jo ting er ganske morsomt, alt fra å lese bøker, høre på mamma synge, se på storesøster som gjør ablegøyer osv....... og når man skal legge seg, er det jo ingenting annet som skjer enn at man skal sove....da er det naturlig å protestere mener jeg...

Og det skal de jo få lov til også, men man trenger ikke å gå bort i fra rutinene man har/eller vil skape, av den grunn?

 

Vel, interessant debatt det her, og vi mødre er jo som sagt veldig forskjellig i tankegangen.

Vi er nok tildels ganske uenige vi to... :-) Men det er jo interessant i seg selv at så mange er uenige her inne... :-)

 

 

 

 

 

 

[lillegull_mamma]

Hei igjen, sleepymom :-)

 

Du skriver at "det er vi som skaper barnas behov,

når det kommer til alt utenom det fysiologiske." Dette er vel noe du _tror_, og ikke noe du _vet_? (Hvis du mener at dette er fakta, hadde det vært interessant å vite hvor du har lest/lært om det.)

 

Ifølge det jeg har lest om barn og deres behov (som etterhvert har blitt rundt 15 bøker), har barna også mange psykiske behov som det er viktig at blir oppfylt. Dette er f.eks behov for trygghet og for kontakt med omsorgsperson(er).

 

Den metoden du henviser til (gå inn til barnet med jevne mellomrom, men ikke ta det opp av sengen selv om det gråter) er kanskje Ferbers metode (også kalt skrikekur)? Det er mange grunner til at denne metoden er omdiskutert. Bl.a. strider den mot moderne spedbarns- og småbarnspsykologi (se link: http://www.aftenposten.no/helse/article745695.ece?service=print). Den tar heller ikke hensyn til at spedbarn (og også småbarn opp til 3 år) har store problemer med å forstå at mennesker de ikke ser eksisterer.

 

Jeg kan godt forstå at mange foreldre ønsker rutiner, men det er jo fullt mulig å lage rutiner uten at barnet behøver å gråte seg i søvn. Den boken jeg har henvist til i mange innlegg ("No-cry solution" av Elisabeth Pantley) beskriver hvordan dette kan gjøres.

 

Når det gjelder større barn og søvn, synes jeg det er en helt annen diskusjon enn spedbarn/småbarn og søvn. Men dersom vi skal ta den diskusjonen i denne tråden, kan jeg si litt om min helt personlige mening: Etter å ha lest bl.a. "Ditt kompetente barn" av Jesper Juul, tror jeg at litt større barn kan ta ansvar for å legge seg selv. Jeg kan aldri huske å ha blitt fortalt når jeg måtte legge meg da jeg var liten - tror jeg la meg når jeg var trett - men det hendte ofte at jeg leste på sengen, og akkurat som nå som jeg er voksen, hendte det innimellom at jeg la meg for sent eller leste for lenge, slik at jeg ble trett morgenen etter. Kanskje litt større barn er så veldig forskjellige fra voksne når det gjelder søvn...

[Sleepymom]

Nyere forskning viser også at det er større

fare for krybbedød dersom man sover sammen med

barna.....

Du som leser så mye, har vel fått med deg det?

 

Ja, jeg foretrekker å bruke sunn fornuft og gi barna mine

masse kjærlighet, samtidig som jeg er opptatt av rutiner og

grensesetting. Trygghet og kontakt med omsorgspersonen(e)

får barnet mitt i massevis i løpet av dagen.

 

Mener du virkelig at dersom man ikke fysisk tar barnet opp av sengen

og holder det tett inntil seg, så vil det ikke få trøst og føle seg trygge?

Skiller du på om et barn feks. bruker 2 dager på å innrette seg

etter leggerutiner, eller om det bruker måneder? Mht. gråting og fare for hjerneskade?

 

 

 

[Barcode]

Hei!

Jeg må bare si at jeg er litt glad for at det ble litt debatt ut av det her,begynte å lure på om bare var jeg som ikke har lyst til å måtte puppe i søvn og samsove og vugge i søvn osv...Syns sjøl at sånne råd føles litt håpløse når man er frustrert og lider av søvnmangel.Tror selv at de rådene ikke fungerer for alle...De fungerte ikke her i huset,det gjorde heller ikke no cry sleep solution...En ting jeg reagerer litt på er nettopp den forskningen om hjerneskade.Det som plager meg er at hun skriver ikke at gråt fører til hjerneskade,men at gråt som IKKE BLIR TRØSTET kan føre til hjerneskade.Interessant nok så skriver psykologen som har naturally nurturing (Chireal Shallow) en artikkel om søvn på nettsiden.Der står det noen oppsummerings punkter nederst.Det står at man ikke burde bysse i søvn,at barn burde legges når de er våkne,og et sted i artikkelen står det at noen barn trenger å gråte litt før de klarer å sovne.Hun skriver også at før man tar de opp bør man prøve å klappe litt på rompa først,for å se om gråten gir seg...

 

 

 

 

Også de lærde strides tydeligvis om hva som er rett... .

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er for SLITEN og TRØTT til å lese alle de sikkert fantastisk velfunderte innleggene her, og min kommentar er sikkert fullstendig på kanten. Men dog... Lilletull (unnskyld - GULL), hva skal du gjøre når du har TRE barn, når du har vært gjennom en svangerskapsdepresjon etter keisersnitt med alvorlig blodtap og det hverdagslige eneansvaret for nyfødte tvillinger (mannen min måtte jo jobbe), når du har fullammet dem alle til de var 6 mnd og gjerne vil amme også sistemann til han er 18 mnd... Hva gjør du da???? Hvor henter du kreftene fra??? Litteratur meg her og der - jeg klarer knapt lese baksiden på lokalavisa, jeg som normalt er en lesehest... Jeg MÅ ha alenetid på kvelden etter å ha lagt 3 stk under 4 år, ryddet huset, satt på en klesvask (her bør vaskemaskinen gå kontinuerlig) og kanskje pratet litt med mannen min... Kom og snakk til meg om slynger og samsoving når du har fått tre barn, så er jeg overbevist. FOREVER!!!

[Anonym bruker]

Kanskje dere ikke burde få flere barn enn dere greier å ta vare på, da? Trenger ikke være synsk for å forstå at det krever sin kvinne (og mann) å ta seg av tre små...

Sutre, sutre...

[Anonym bruker]

OBS.

Du klarte ikke la være, å komme med slike enkle komentarer som denne. "At man burde vite hva man gikk til i det man ble gravid, og tilfeldigvis fikk tvillinger" Med andre ord, så burde man tenke abort isetdet for å ta imot barna...mener du kanskje???

Uff, jeg blir deppa når jeg ser slike komentarer fra voksne damer. Som burde vite at livet handler om flere ting enn det man kan kontrolere, regulere og balansere.

Til deg som fikk tvillinger, du er en helt. Stå på. Snart er barna større og du kan lese både forsida og baksiden på avisa. Og helt klart, du skal ha din stund om kvelden hvis det går. Men livet med små unger byr på mange tilfeldigheter og uforutsette hendelser. Så lykke til, til deg.

Og så ta deg en tur ned i kjelleren, eller inn i skapet..du som presterer å komentere at de som får flere barn, og samtidig opplever at det er er mer krevende enn ventet burde ha visst bedre.....alt kan ikke planlegges.

 

Molly

[Anonym bruker]

Kjære Molly, takk for det innlegget, og jeg er hjertens enig, jeg blir deprimert når jeg ser sånne innlegg. Alle mødre som står på så godt de kan for barna sine er HELTER! Med slynge eller uten!

Vi har en datter som hadde skriketokter hele kvelden (kolikk) så det sang i veggene de første månedene. Hun ble båret/bysset/sunget for/ vugget, og lærte at man måtte ha bevegelse for å sovne inn. Etter fire/fem måneder på den måten var både mannen min og jeg fullstendig gåene, og da mannen min var borte et par uker i august klarte jeg rett og slett ikke å følge opp dette alene, så jeg la meg ved siden av henne og etter et par dager med tilvenning klarte hun å sovne med brystet i munnen. Dette var en stor revolusjon for oss, men etter at hun hadde blitt seks måneder var hun blitt så stor at hun ikke var interessert i å sovne på denne måten lenger. Hun lå og gjorde alt annet enn å sove i senga. Akrobatikk, plapring mm, og etterhvert tok det lenger og lenger tid før hun sovnet. Jeg ble fullstendig utslitt! Og det gikk jo ikke bare ut over mannen og meg, men til syvende og sist også ungen.

Av prinsipp er jeg mot å la barnet ligge og skrike, men jeg klarte ikke mer, og bestemte meg for å gjennomføre nye leggerytiner. Den første kveldin la jeg henne i senga og gikk til henne hvert minutt, la henne rolig over på siden og strøk henne på ryggen mens jeg hvisket magiske søvn-besvergelser. Hun roet seg emd en gang hun hørte stemmen min, og skrek i det jeg gikk ut, men etter en stund sovnet hun. Kveld nummer to tok det en halv time, kveld nummer tre et kvarter, og nå kan jeg rett og slett putte på henne pysjamas, gi kveldstran og en liten syp bryst, så pakker jeg henne godt inn i kose-teppet, legger henne i senga, og vips, hun sovner. Magi? Tror ikke det. Ja, hun måtte skrike litt, men ikke mye. Og hun er en sterk jente med enda sterkere vilje. Moren min jot søsteren min og meg herje fritt, hun satte få grenser fordi hun trodde det var slik det ble best for oss, men i det lange løp ble det faktisk negativt. Jeg tror enhver mor må finne en løsning som fungerer for seg og sitt barn, Denne løsningen avhenger ikke bare av barnet, men også av tilgjengelige ressurser. Jeg kan iallefall si at vår måte fungerte FANTASTISK for oss. Babyen har fått en mor som har så mye bedre humør og ork til å leke/tulle/kose/bekrefte, mannen har fått en superfru som har både tid og lyst på kvelden, hunden har fått tilbake kosemamsen som ikke bare går tur men sparker ball og leker søk i ny og ne, og livet har rett og slett blitt mye bedre. Så spar oss for surmagede kommentarer! Vi er alle helter!!!

 

Heia jenter! Stå på!

 

Mia