Reaksjoner til venner og familie etter en SA/MA

[Sweet tooth]

Hei, jeg lurte på hvordan deres familie og venner har reagert på at dere har hatt en MA/SA? Jeg merker at jeg blir veldig sårbar i en slik situasjon og er spesielt oppmerksom på hvem som stiller opp på en god måte for meg og hvem som ikke gjør det... Jeg har verdens beste mann og familie som støtter meg godt, men har blitt litt skuffet over at en av mine nærmeste venninner ikke har stilt opp slik jeg hadde håpet/tror jeg ville gjort for henne....Jeg lurer på om det er jeg som er kravstor? Her er det som har skjedd:

 

Jeg ringte min venninne gråtkvalt på tirsdag og fortalte nyheten- men da fikk vi kun fikk snakket noen minutter fordi hun var opptatt på jobb. Hun foreslo å ringe meg opp igjen samme kveld, men jeg var så utrolig sliten den dagen at vi heller avtalte å snakkes dagen etterpå. På onsdag forsøkte hun å ringe meg mens jeg sov og hadde telefonen skrudd av, (så hun har forsøkt!) men prøvde ikke igjen senere på dagen da telefonen var på. Sent på kvelden sendte jeg henne en SMS om at telefonen hadde vært skrudd av noen timer for at jeg skulle få sovet, men at hun gjerne måtte ringe meg dagen etter dersom det passet. Fikk en sms til svar om at hun var opptatt hele dagen etter (jobb pluss et arrangement rett etter jobben), men at hun skulle ringe meg på fredag når hun hadde fri på jobben (og ikke skulle passe barna sine) Det som var rart var at hun ikke ringte meg på fredag, men først i dag, lørdag. Det kom frem av telefonsamtalen i dag at hun på fredag hadde hatt en "kosedag" med cafébesøk ol. Totalt sett sitter jeg igjen med følelsen av at hun kunne prøvd litt hardere å få tak i meg for å høre hvordan det gikk.

 

Jeg er bare overrasket over at hun ikke prioriterte å ringe meg ftidligere, særlig ettersom jeg jo tydelig var forvilet da jeg ringte henne på tirsdag...Mener hun i det minste kunne sendt meg en sms på fredag og sagt at hun ringte meg på lørdag i steden, og at hun tenkte på meg og håpet alt gikk bra...Hun er en så utrolig søt, lojal og omsorgsfull person til daglig, som jeg verdsetter veldig høyt, så jeg er så overrasket over at hun ikke prioriterte meg høyere i en slik situasjon. Samtidig vet jeg at en side ved henne kan være litt "kjekk og grei", og det er antakeligvis denne siden jeg har sett nå.

 

Er det kravstort av meg å tenke at hun kunne ha stilt opp litt annerledes? Vet at en ikke kan endre ens venner, og må ta de som de er. Jeg er overhodet ikke bitter på henne, og kommer ikke til å ha problemer med å legge dette bak meg, vi er alt for gode venner til det, men ville bare høre deres mening.....Vet det kanskje virker litt barnslig med slike "venninne-problemstillinger", men det er bare det at vennene mine betyr så utrolig mye for meg, og det blir en ekstra belastning oppi dette å føle seg litt alene... Heldigvis har jeg en annen nær venn som har vært helt super oppi dette, og som har opplevd noe liknende selv, og merker at dette bringer oss enda nærmere hverandre.

[Tulletutta]

Hei vi har treffes tidliger.. eg hadde ein SA ei veke sida var då anonym. Det eg kan si etter å hadt eit tøft år med å mistet mange rundt meg er at de som ikkje har følt eller opplevd sorg på den måten klarer ikkje det. nå var den verste sorgen eg opplevede var at onkelen som eg hadde eit nært forhold til forsvant på havet. og venner utsatte liksom det første møte etter dette eg trur dei som ikkje har opplevde det er redd for din reaksjon og sin egen. du må ha opplevd ein djup sorg for å forstå og ein SA er ein djup sorg kan eg sei etter å har opplevd dette og. du må berre gje det tid vennene kommer tilbake etterkvart dei er mest sannsynlig forsatt glad i deg forsatt selv om dei holder litt avstand det er mest sannsynlig ein uvant sitasjon for den personen og vet ikkje ka hu skal sei. håper det hjalp litt. er verdens verste til å ordlegge meg når eg skal skrive.

Kos og Klemmer

[Sweet tooth]

Kjære Cathy-87, tusen takk for dine støttende ord- og du er flink til å ordlegge deg! Er så glad for at du gav deg til kjenne, for jeg har tenkt på deg og lurt på hvordan det gikk med deg. Vi opplevde jo en SA på samme dag, og jeg ble så lei meg da jeg så det hadde gått galt for deg også...Men det er ihvertfall godt at vi kan støtte hverandre! Synes det var veldig leit å høre at du har opplevd flere nære som har gått bort på kort tid. Håper virkelig at du blir gravid igjen når du føler deg klar for det, og får et sunt og friskt barn som kan gi deg masse glede og kjærlighet!

 

Har du barn fra før? Jeg har heldigvis en 2-åring, og det hjelper å fokusere på han. Hadde min første dag på jobben i dag og merker at jeg er slapp. Var litt tøffere enn jeg hadde trodd, bl.a. var det litt sårt å møte gravide kollegaer igjen og tenke på at forrige gang jeg så de hadde jeg en spire i magen...Men men, er tross alt glad for at kroppen ordnet opp såpass tidlig dersom fosteret ikke var levedyktig, synes utrolig synd på de som går gjennom dette senere i svangerskapet. Håper jeg hører fra deg igjen. Ta godt vare på deg selv!

[Tulletutta]

Hei

Takk for dei vennlige ord. Eg har ingen barn fra før av, føler akkurat nå at det kunne vært litt godt å hatt det for er redd for at neste svangerskap skal ende på samme måte eller verre. som du ser på årstallet bak navnet er eg 19 år, eg lurte på kor gamel du er? om du ikkje vil sei det så er det helt greit for meg. Eg skal på jobb for første gang i kveld det blir tøft rekner eg med eg skal ha kvelds vakt og så tidligvakt i måro, jobber i heimesj.pl. kjekt ,men tungt arbeid. Kan kikke innom på denne tråden å måro og sei kossen det gjekk.

Eg lurte på ein ting eg har så og si sluttet å blø lurte på om du og hadde gjort det? har hørt om så mangen som blør i minst ei veke eg sluttet å blø dagen etter ul. det vil sei onsdag. Så eg har ikkje blødd mykje. Skal på kontroll på fredag så skal spørr då og.

Lykke til, håper på å få høre fra deg.

[Sweet tooth]

Hei Cathy-87

 

Du er heldig som bare er 19 år- statestikken er dermed på din side om at du vil klare å få et velskapt barn neste gang! Og du har god tid til å prøve! Det er veldig liten sjanse for at du vil oppleve noe liknende igjen, og det å få barn er verdt litt bekymringer. Jeg er 33 år, og har dermed litt mer "hastverk" med å få de barna jeg vil ha...ønsker å holde muligheten åpen for at vi kan få tre barn, men ønsker ihvertfall to!

 

Jeg har i dag praktisk talt sluttet å blø jeg også, men har blødd ganske mye totalt sett. Fikk et par piller på sykehuset forrige tirsdag, som skulle hjelpe til å rense litt opp inni livmoren. Håper at kroppen din har ordet opp selv så du slipper noe mer styr. Fint at du får sjekket om alt er greit på UL- det er jo viktig for å kunne prøve å bli gravid igjen. Jeg kommer til å vente til jeg har fått en vanlig mensturasjon igjen før jeg prøver å bli gravid igjen. Føler ikke at jeg har noe hastverk, har det ganske travelt for tiden + at jeg gjerne vil fordøye alt som har skjedd, så synes det er greit å slippe å tenke på å bli gravid med en gang.

 

Lykke til på jobben i dag! Jeg var første dag på jobb i går og synes det gikk relativt greit, men ble veldig sliten og trist på slutten av dagen, og merket at det var litt sårt å se andre gravide og tenke på at forrige gang jeg snakket med henne så hadde jeg selv en liten spire i magen....Men, men, det er bedre å kjenne på følelsene og komme videre, tenker jeg.

 

Har du fortalt det til mange venner/familie? Jeg har kun fortalt det til et par venner, men har lyst til å fortelle det til ihvertfall en til, for det blir så rart å treffes igjen og late som om ingenting har hendt. Og så er det jo godt med litt ekstra støtte dersom jeg blir engstelig i neste svangerskap. Skal tenke på deg i dag, håper du sender noen ord om hvordan det går med deg innimellom.

 

Klem,

[Tulletutta]

Hei.

Nå har eg vert på jobb to dager det gikk greit men det var tungt på ein måte ,men da eg var gravid var eg mykje meir trøtt så selve jobbinga gikk bedre enn før SA. Eg fortalte det til veilederen min eg er lærling så då blei det så mykje enkler viss ho viste det pga at eg må på kontroll på fredag så veit ho ka som har skjedd å sleppe at det blir nokon rykte eller sånn. Ellers har me ikkje sagt det til så mangen hadde liksom ingen så viste at eg var gravid utenom samboeren min. Lurte litt på å sei det til mamma, men av erfaring så veit eg då at ho vil sei det til folk som eg ikkje vil at ho skal sei det til(ho e grei sånn). Har snakka om det med ei venninna ellers så tar eg det som det kommer når eg e klar for det etter alt som har skjedd i det siste så veit eg kem eg kan gå til å ikkje. Men eg e ein ganske åpen person, men eg holder enkelte ting for meg selv.

 

Når det gjelder å prøve igjen så får vi se me har ikkje diskutert det så mykje samboeren min vil jo ha barn snarest mulig, men nå blir ein evt. termin mest sannsynlig for tett oppunder fagprøven min. eg skal iallefall vente til eg har hatt ein mens så får vi sjå. etter at eg har fått fagbrev så går dei fleste i denne kommunen 5-10 år før de får fast stilling. derfor passet det så bra nå med at eg hadde får permisjons penger etter lærlinge lønn. når eg er ferdig veit eg ikkje kor masse eg får jobbe eller kor. Men men vi får sjå ka so skjer prøve å finne fram i lover å regler. du veit viss eg ikkje har jobba så og så masse så får ikkje han pappa perm. surt ,men sant. Men du har rett som du seier me har det absolutt ikkje travelt, men det passa berre veldig bra no økonomisk og følte meg klar for det.

Som du no sikkert har skjønt så var graviditeten planlagt. Og då det skjedde på 1 forsøk etter 3 1/2 år sammen trodde me det liksom var meining med da.

 

Du får ha lykke til å neste gang går det sikkert greit for deg og. Skal tenke på deg. Håper på å høre fra deg og innimellom.

 

Klem

 

 

[Sweet tooth]

Kjære Cathy-87, det var godt å høre fra deg og høre at de første to dagene på jobb ikke hadde vært altfor tøffe for deg. Hvordan var resten av uken?

 

Min uke har vært litt slitsom. 2-åringen min har vært syk og neste ikke sovet om natten...ikke akkurat det kroppen min trengte nå, men på den annen side har jeg fått tid til å være hjemme med han på dagene (selvom jeg har måttet jobbe litt hjemmefra, som er ganske stress med han løpende rundt) Har kun vært på jobben to dager denne uken, og det gikk over all forventning. Men er fortsatt slapp.

 

Synes det var veldig lurt av deg å fortelle alt til veilederen din. Var det vanskelig å fortelle det? Til vanlig når jeg tenker på aborten, er jeg rasjonell og rolig, men jeg husker da jeg skulle fortelle det til en av mine nærmeste venner (som jeg nevte i det laaaange innlegget ovenfor) ble jeg så veldig trist- det er vel det at alt blir mer virkelig når en snakker med noen om det. Jeg har ikke sagt det til noen på jobben, vi er flere mennesker som jobber tett sammen, og er redd for at alle ville få vite det hvis jeg sa det til en. Lurer imidlertid på om jeg skal fortelle det til en jeg er blitt god venninne med på jobben på et passende tidspunkt- når ting har kommet ennå mer på avstand. Kanskje når jeg er gravid neste gang.

 

Håper du ikke synes det er upassende av meg, men jeg ønsker bare å knytte noen kommentarer til det du skriver om moren din...Det er jo trist at du ikke føler at du kan stole på at moren din holder dette hemmelig dersom du forteller det, og du har helt sikkert veldig gode grunner for å føle det slik. Men dersom du tror det hadde vært godt for deg å prate med henne, så kan det jo være at hun er til å stole på når det gjelder noe såpass alvorlig? Og du kan jo (prøve å) få henne til å love å ikke fortelle det til noen? Dersom du er i tvil kan du jo diskutere det med samboeren din og høre hva han tror, som kjenner henne. Uten å kjenne din mor, vil jeg anta at de fleste mødre blir glade for å få muligheten til å støtte sine barn dersom de trenger det. MEN det er jo bare du som kan vite om det å foretelle henne det vil være til glede eller belastning for deg. Alle foreldre er forskjellige. Det jeg skriver er sikkert preget av at jeg selv har et veldig åpent forhold til mine foreldre, og ville aldri klart å skjult noe slikt som dette. (Mens samboeren ikke har et slikt forhold til sin mor, og derfor holder det skjult) Men når det er sagt, så føler jeg meg uansett litt ensom med dette. Kjæresten min er en utrolig god støtte - men han jobber veldig mye for tiden. Og med mine foreldrene blir det liksom ikke noe tema lenger med mindre jeg bringer det opp. Og jeg skulle egentlig gjerne pratet litt mer rundt temaet, feks. tanker om hvordan en ny graviditet vil bli osv. Kjente meg veldig igjen i det som stod på nettsiden som ble anbefalt her i går, om forhold til omverdenen etter en SA. Er utrolig glad for at det finnes et slikt forum som dette, der en får møte likesinnede som forstår en...

 

Ta godt vare på deg selv og ha en god helg!

 

Beste ønsker fra