jeg er i så jævla dårlig humør!

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

jeg knekker seriøst sammen snart! jeg hater alle drittfolka rundt meg, de forbanna veninnene mine, alle gravide og koser seg med magene sine!! jeg, sitter alene og ser på friendsepisoden der Rachel får lille emma, og tuter... ikke fordi det var så rørende, men fordi mitt eget ønske er så utrolig stort!!!!!!!!!! jeg gråt i en time! jeg er så utrolig lei meg,,, lyst til å låse meg inne,.... jeg er så frustrert! og det verste er at "verden" (den sosiale) trenger meg veldig akkurat nå, og jeg har ikke krav på annet enn å miste det lille jeg har om jeg sykemelder meg! ikke penger, til blokksperg med utdannelsen... selv om jeg trenger en pause, må jeg, og venninnene mine krever sitt, men jeg blir igrunnen bare deprimert av å være sammen med dem.... i tillegg er jeg så sur på gubben, for han tar jo ikke dette seriøst overhode..... :-(

 

frustrert..........

[kirsty*2barnsmamma]

Uff da, du har det veldig leit nå hører jeg. Tror du burde gå til legen og få en sykemelding og henvisning til noen å snakke med. Høres ut som du trenger tid til deg selv nå! Venninnene dine trenger deg sier du..men hva med deg da! Du trenger jo noen! Ikke tenk på dem du, de klarer seg nok. Det viktigste er at du tar vare på deg selv nå. Sener deg en stoor klem! Håper du får ordnet opp i dette!!!

[evigoptimist]

Kjenner meg veldig godt igjen - er drittlei av pjatt om uvesentlige ting... Folk som ikke har vært gjennom dette har ikke peiling på hva det dreier seg om!!! De gjør sikkert sitt beste, men har ikke forutsetninger for å forstå den sorgen det faktisk er å miste baby etter baby, for så streve med å bli gravid igjen.... Det blir liksom forventet at man skal bli den samme gamle kort tid etter.

Leste et sted at det å miste et ufødt barn er like stor sorg som å miste et familiemedlem. Alle drømmer og fantasier om en fremtid med barnet blir knust, ingen rakk å bli kjent med nurket - men savnet er der likevel.

 

Har vært sykemeldt etter siste MA, men skal begynne i jobb igjen neste uke. Gruer meg, men vet at jeg må igang med hverdagen igjen. Har brukt ukene til å gå lange, harde turer i skog og mark, langt vekk fra folk og fe - og det har faktisk hjulpet litt! Fått ut både frustrasjon og gråteklumper....

 

Mobiliserer krefter og motivasjon for å komme videre med livet, samtidig som vi så smått har begynt på diskusjonen om vi orker å prøve igjen.( Har mistet fem ganger , men har to barn). Skal til utredning og det er min redningsplanke - kanskje vi får noen svar - og noen løsninger til hva vi kan gjøre for å klare det igjen....

 

Vel, dette ble langt...

Mitt råd til deg er å forsøke å finne ut hva som gir deg nye krefter - og være litt egoistisk i tiden fremover. Ta vare på deg selv, la vennene dine klare seg litt alene.Kutt ut dem som tapper deg for energi, iallefall for en periode. Virkelig gode venner vil forstå!! Det er farlig å ikke ta kroppens signaler på alvor. Det vil straffe seg før eller senere....

 

Lykke til!