Hvorfor kritisere de unge??

[starfire]

Ja, min mor fikk ogsaa barn som 19 aaring, skilt og alene med to barn da hun var i midten av 20 aarene.

 

Leksen vi fikk: Skaff dere en utdannelse slik at dere kan staa paa egne ben uansett hva livet bringer.

 

Du syns ikke jeg burde kritisere dere unge, Sizza, siden jeg ikke kjenner dere "eller noen ting".

 

Jeg for min del synes du burde se litt naermere paa hvorfor min mening plager deg saa mye. Jeg er tross alt bare ord paa en skjerm, er jeg ikke?

[*Silje87* *Ønsker spire* 17pp]

Jo!!

 

Men du hadde blitt litt irritert selv tenker jeg hvis noen hadde vært sånn mot deg!!

 

Men vi som er unge står sammen vi=) Bare vent så skal du se at vi klarer oss=) Hehe!

[starfire]

Tror du virkelig at jeg har gaat rundt paa denne planeten i 30 aar naa og aldri opplevd at noen er uenige med meg og mine valg?

 

I motsetning til deg lar jeg det ikke plage meg.

Saa nei... jeg hadde ikke blitt irritert dersom "noen hadde vaert saan mot meg".

 

Hvis du tror at dette er en kamp for aa overbevise meg om at du kommer til aa klare deg bra som mor.... oj, det er galt paa saa mange forskjellige plan.

 

For din del haaper jeg det betyr mer for deg at du og din kjaereste staar sammen naar det barnet blir foedt, enn at dere virkelig unge proevere holder sammen for aa "vise de gamle" at dere kan.

 

Lykke til.

[*bubbs*]

Det spørs vel litt på hva slags utdannelse man vil ta, tror du ikke? Jeg tør påstå at det er veldig tungt å ta en utdannelse i utlandet med små barn. Det er heller ikke så lett å fullføre en høyere utdannelse som den jeg tar; det har vært nesten uoverkommelig til tider selv om jeg bare har meg selv (og litt typen da..) å ta vare på.

 

Det går en jente på samme linje som meg med et barn på ca 9 år. Hun er fantastisk flink som får det til å gå rundt, men hun vet jo at hun ofrer mye for å få det til. Tid til barnet blandt annet. Men, hun er alenemor og barnet var ikke akkurat planlagt, så det måtte jo bli slik om hun skulle få utdannelsen hun ønsket seg... Tror ikke det var drømmesituasjonen hennes i utgangspunktet.

[starfire]

Hei hjertebank,

Jeg lever ogsaa og min mor ble ogsaa mor som 19 aaring.

 

Kan du copy/paste hvor jeg sier INGEN 19 aaringer klarer aa ta seg av et barn? Eller hvor jeg sier at ALLE unge par gaar fra hverandre fordi de faar barn tidlig i forholdet? Eller at ting er umulige?

 

Selvsagt er det mulig aa ta utdanning etter at en har faatt barn, men det er neppe noen som anbefaler det.

Jeg er nettopp ferdig med min hoeyskole utdannelse, og jeg slet meg gjennom alle tre aarene uten aa ha et barn som skal ha oppmerksomhet. Mitt soeskenbarn er ogsaa nettopp fedig med hennes hoeyskole utdannelse MED et barn som ikke fikk den oppmerksomheten hun fortjente fordi mamma konstant hadde hodet begravd i boeker.

 

MIN MENING er den at jenter burde vente til de har litt mer livserfaring foer de faar barn.

 

Det er da ikke uten grunn at statistikken taler MOT disse unge jentene. Er det?

[BEA-77]

Har ikke tenkt å kritisere noen jeg og det er jo mange som har sagt mye fornuftig i denne saken før meg, men klarer ikke å dy meg.... Jeg tror absolutt at både en 16-åring og 19-åring kan bli gode mødre. Min erfaring med venniner og andre kjente er at de som ble unge mødre likevel går gjennom 20-årene med en slags følelse av å ha gått glipp av noe. Når vi på samme alder endelig har begynt å slå oss til ro, med drømmemannen og drømmejobben osv. begynner de unge mødrene å bli rastløse. Da har de unger i 10-årsalderen og har begynt å kjede seg litt i sine veletablerte forhold. Så skal de på byen og de skal finne seg selv og oppdager plutselig at barnas far ikke lenger passer inn i bildet som drømmemannen. MEN jeg sier ikke at de er dårlige mødre av den grunn, og kanskje går vi litt eldre gjennom det samme om en 10-årstid? Med fare for å virke alvitende vil jeg likevell spørre Sizza87 om hvorfor hun har så dårlig tid? Du har livet framfor deg, kan ikke du og mannen din nyte tiden sammen som unge og sorgløse da? Jeg var en moden 16-åring og jeg var moden som 19-åring. Jeg er gift med min samboer gjennom 10 år, som jeg møtte som 18-åring. Likevel har jeg gått gjennom så utrolig mye i årene etter at studiene var unnagjort og jeg kom ut i min første "seriøse" jobb. Man utvikler seg noe enormt og personlig tror jeg at jeg har mer å gi et barn nå enn hva som var tilfelle for 9-10 år siden. Spesielt gjelder dette selvtiliten som er utrolig mye bedre nå, er også tryggere og roligere. Mitt beste råd ville vært å vente, ikke fordi jeg tror at du vil bli en dårlig mor nå, men fordi jeg tror at du vil bli en enda bedre mor om noen år:)

[*Silje87* *Ønsker spire* 17pp]

Hei BEA-77!

 

Vi har ikke dårlig tid! Men dette er noe vi vil=) Folk kan si hva de vil, ingen skal få ødelegge!! Men greit at folk sier hva de mener da!

 

 

[hjertebank m/gutt07&jente09]

Men mitt poeng er at hvis jenter i ung alder er moden for å få barn og føler at det er det de vil i livet sitt nå, så skjønner ikke jeg hvorfor man skal stoppes av statistikker??

Hva slags samfunn får vi hvis alle skal tenke på statistikker og rette seg etter hva som andre mener er riktig.

Jeg prøvde tidligere å leve livet mitt etter hva som skulle være riktig og da kom utdannelse, karriere og ekteskap først. Ble jeg lykkelig av det? nei, skilt og utslitt etter for mye jobbing ble jeg. Man blir dessverre ikke lykkelig av å være flink pike og gjøre som samfunnet ber deg om.

Derfor mener jeg at unge jenter bør følge sin egen vei og ikke tenke på statistikker når de skal gjøre sine valg.

 

 

 

 

[BEA-77]

Hei Sizza87

 

Ingen sier dette for å ødelegge... Ønsker dere lykke til og alt godt, som sagt tror jeg du blir en god mor jeg. Personlig har vi øvd med en hundehvalp (som nå har blitt stor), vi fant da ut at vi hadde noen gode kvaliteter som det er verdt å ta med seg videre, men også at vi var noe uenige i "barneoppdragelsen". Vet at det ikke kan sammenlignes 100%, men tror at noe er ganske likt:) Du vet vel forresten at man har ganske gode vilkår dersom man har barn og tar utdanning, så det er jo ikke på noen måte umulig å få til dette.

[kjapttrygtogbilliigKIWIKIWI]

personlig tror jeg ikke det er det med utdanning og økonomi som spiller størst rolle. de fleste får det til å gå rundt likevel her i landet.

 

men: 19 år! på en måte tenker jeg at det er umodent å tro at en er så jævla moden da. det er lett å romatnisere det å være gravid og det å ha baby. men en skal virkelig også reflektere over BARNDOM, OPPVEKST; FAMILIE.

 

klart det er mange som klarer å være gode rollemodeller og foreldre før de er 20 - og mange som tar seg kraftig i sammen når de blir uventa vgravide etc. men det er noe med DYBDE, TYNGDE, SELVSIKKERHET.

 

syns innleggene til de yngste her virker rett og slett som om de mangler det.

 

håper likevel det går bra med dere, torr nok det. personlig vil jeg si at jeg hadde et helt annet syn på foreldrerollen som 18/19 åring( da er man nok litt mer opptatt av hvordan en vil framstå selv som mor;ung, kul, ) senere vil en gjerne glemme seg selv litt og om en er ung mor eller gammel mor spille liten rolle, bare en er GOD mor. du ser på deg selv i kategorien "ung mor" hvorofor være så innmari opptatt av dette da??? om du er trygg på deg selv trengte du ikke en gang nevn hvor gammel du er her inne.

 

det går nok bra, men vent et år til uten prøving er mitt råd. så ser dere hva dere vil

 

lilja

[Lone35 =0)]

Dere har visst hatt en heftig diskusjon i går kveld ser jeg. :0) Vil bare si at jeg synes Starfire kommer med utrolig mange gode argumenter og gode råd. Applaus!

:0)

[SusyQ]

Jeg skjønner godt at du føler deg moden når du er 19 år. Du er ferdig med videregående, bor kanskje for deg selv og føler du endelig er blitt voksen. Jeg følte det samme selv.

 

Men husker du noen år tilbake i tid? Husker du hvor voksen du følte deg da du var 16 år og begynte på videregående? Ingen voksne skulle komme og fortelle deg at du ikke var moden nok til det du hadde bestemt deg for da.

 

I retrospekt: Synes du at du var veldig voksen når du var 16? Eller har du gjort mye dumt og lært mye nyttig i årene som er gått?

 

Synes du at du var voksen nok til å få barn da du var 16? Er du glad du ikke fikk barn med ham du var sammen med da?

 

Utviklingen og stopper ikke opp når du er 19 år. Årene du har foran deg er noen av de mest utfordrende, morsomme og formative som finnes. Mange av de som prøver å råde dere til å vente med å få barn nå, gjør det simpelthen fordi de har vært 19 år selv, og sett hvor mye de har forandret seg, utviklet seg og lært siden da. Samtidig har mange her inne sett venninner få barn i tenårene og vært vitne til vanskelighetene de har møtt siden.

 

Selvfølgelig overlever man om man får barn enten man er 16 eller 19. Du gjør bare hverdagen mye hardere for deg selv, fordi det er så mye annet viktig man også må jobbe med i disse årene: Finne ut hva en skal bli, bo for seg selv, få økonomien til å gå rundt, komme seg gjennom en tøff utdannelse og klare å få en jobb man liker i et hardt arbeidsmarked.

 

Hvorfor har du så hasteverk? Er det best for deg om du får barn nå, eller det det beste for ditt fremtidige barn? Tror du det er en sjanse for at du har enda mer å tilby et barn når du og kjæresten har vært sammen ennå lenger? Når du har en stabil jobb og bare kan fokusere på barnet i mange år fremover?

 

Selv er jeg 25 år. Har hatt lyst på barn de siste to årene, men har latt følelsen få modnes i magen min siden. Jeg har ikke noe mindre lyst til å få barn nå, samtidig har jeg rukket å tenke mange tanker rundt det å bli mamma i tiden som er gått og føler meg enda mer klar for det nå enn da.

 

Er det ikke deilig å ha noe å glede seg til?

[SusyQ]

Som jeg skrev i et eget innlegg: I kveld klokka 20 går det et dokumentarprogram på TVNorge om tenåringsmødre. Sikkert interessant å få med seg!

[Krokodillemor]

En person på 25 vet hvordan det er å være 19, mens en på 19 ikke vet hvordan det er å være 15...

 

Da jeg var 19 trodde jeg at jeg var skikkelig klar for barn. Nå som jeg er eldre ser jeg at jeg ikke var moden nok. Ikke ta alt som kritikk. Det er bare et forsøk på å få folk til å tenke seg litt om. Man kan fint leve som babysjuk i noen år til.

[lit@go]

Men hvorfor "haster" d sånn og få et barn?? Og d er veeldig ofte slik at de som har har mødre som har fått tidlig, så følger de etter i samme spor.. Hva sier mødrene deres f.eks om at dere vil ha et barn så tidlig? Hvorfor ikke gjøre seg ferdig med skolegang?? Vet at d er fullt mulig å fullføre skolegang selv om man har barn, men hvorfor ikke gjøre seg ferdig før d barnet kommer?? Slik at man bare kan konsentrere seg om barnet sitt!!

 

Skjønner ikke helt hvorfor d "haster" sånn med å få barn i en alder av 19 år. Er enig med at d er "bra" å være en "ung mor", men du er da d fortsatt selv om du får barn i en alder av 25, eller??

D er den største gave man kan få, men d er ikke bare rosenrøde dager hvor alt går på skinner når man har barn heller. Og d kan også være krevende med tanke på parforholdet.

 

Tenk litt på d da, hvorfor "haster" d slik nå?? Hvorfor ikke vente noen år, vente til du er ferdig med skolegang??

 

[*Vetlis*]

Jeg tror det har mest med at vi har litt mere erfaringer enn det ei på 16-19år har!

 

Ble selv gravid som 16åring. Følte vel da at jeg var gammel nok til å klare alt! Bodde for meg selv og hadde samboer på 20år! Trosset alt og alle. Og trumfet gjennomn graviditeten! Jeg mistet jenta mi når jeg var 9mnd på vei! Å jeg kan love deg at det var ikke lett å takle for ei på 17år (hadde rukket å fylle akkurat).

 

Nå er jeg 30år, har en sønn på 4 og kan med hånda på hjerte si at jeg vet bedre enn ei på 16+!

Jeg tror at jeg er bedre egnet som mor nå enn da jeg var 17 og at min sønn helt klart har det bedre med en voksen mor enn det min datter ville hatt det med meg som 17år gammel mor!

 

Jeg har opplevd utrolig mye på de 9årene som gikk mellom de to svangerskapene mine.

 

Men jeg kan også nevne at jeg har ei venninne som er 3 barnsmor og er 22år.... Hun er helt fantastisk som mor! En av de bedre vil jeg vel si!

 

Så alle er ikke like! Tror vel helt sikkert at du vil bli en god mor,men forstå at det er veldig mange unge mødre som ikke egner seg! Det så vi jo på tv norge i går!

[starfire]

Takk Lone34.

Man rasker med seg litt her og der mens man lever.

Og som jeg har sagt, min mor ble mamma foerste gang som 19 aaring og hun har vaert konsekvent med foelgende raad;

 

Skaff dere en utdannelse foer dere faar barn slik at dere er kapable til aa staa paa egne ben uansett hva livet bringer.

 

Regner med at det er hennes maate aa si "Gjoer det jeg sier, ikke det jeg har gjort." Og det er akkurat det raader jeg og min mann vil gi vaare barn.

 

Utdannelse foerst.

Heldigvis er vi enige i det.

 

[Gjest]

Hmm, har lest igjennom alle trådene her nå og tenkte jeg måtte skrive ned noe også. Jeg er verken på den ene eller andre siden her, men er selv "bare" 19.5 år og prøver. Dere litt eldre enn oss sier at vi er for unge til å tenke på barn fordi vi ikke er ferdig med utdannelse og det å "rase fra oss-perioden"...

 

Da må jeg til mitt forsvar si at jeg har aldri vært en slik person som vil rase ifra meg. Har aldri likt festing og fyll, selv om jeg har jo festet en god del likevel. Men hver gang drar jeg derfra TIDLIG fordi det er så innmari kjedelig og jeg skjønner ikke hva som er vitsen. Jeg liker meg best hjemme med forloveden der vi kan kose oss og ha det bra. Hvorfor ikke starte en liten familie da, siden vi liker å være hjemme. Jeg kjenner på meg at fremover i tid så kommer jeg sikkert til å være hjemmeværende husmor for barna mine sin skyld. Jeg liker jo så godt å være hjemme å styre og stelle, så hvorfor ikke?

 

Utdanning ja... Hmm... Jeg startet på høgskole nå i høst. Barnevernspedagog... Uten at jeg ville det. Mamma tvang meg, fordi hun vil styre livet mitt. Jeg har aldri fått bestemme noe i livet mitt selv. Så derfor gleder jeg meg til å få min egen familie, så hun kanskje skjønner snart at jeg kan klare meg selv. Utdanningen passer ikke til meg kjenner jeg. Var ikke noe for meg i det hele tatt. Verken stedet der skolen er, eller studiet. Og bestemmer jeg meg for å begynne å studere engang, så ja, da kommer jeg til å gjøre det. For når jeg har først bestemt meg for noe, så greier jeg alt jeg vil!

 

Så hvorfor ikke få en baby når man føler seg klar for det. Forloveden min jobber jo, og vil tjene penger til oss. Fordi han vil det selv! Og jeg vil være hjemme med barna til de vil begynne i barnehage, fordi det har de så godt av.

 

Jeg gleder meg skikkelig til jeg blir gravid. Fordi vi begge er så klare for det. Gleder oss skikkelig. Vet at det kan bli hardt/vanskelig, og mye arbeid, men det gleder jeg meg bare til...