Min historie. (Litt lang?)

[Juliemamman]

Har tenkt litt på dette en stund, og har nå kommet frem til at jeg hører hjemme her. Har vært plaget med depresjoner i flere år, og har to lange innleggelser bak meg. Føler jeg har vært på bedringens vei en stund, men i det siste har det bare blitt værre. Og alt bunner i en barndom som jeg ikke unner min værste fiende. Mamma er alkoholiker, og flyttet fra meg og pappa da jeg var 5 år. Kjente egentlig ikke pappa særlig før det, da han var sjømann og mye borte på jobb. Mamma hadde mer enn nok med å ta vare på seg selv, og da kom jeg i andre rekke. Heldigvis hadde jeg besteforeldre som stilte opp. Da mamma flyttet ønsket hun ikke å ha med meg, så pappa måtte slutte som sjømann og finne seg annen jobb. Samtidig som han antagelig ble mer og mer deprimert, så begynte han å misbruke meg seksuelt. dette varte til han fant seg ny dame da jeg var ca 8 år, men da var jeg nok allerede følelsesmessig ødelagt. Tiden gikk, og jeg hanglet meg gjennom barne-og ungdomsår uten å finne trivsel med noen ting, men uten å forstå hvorfor. Etter at jeg fikk mitt første barn for 6 år siden dukket alle minnene fram, og depresjonen var et faktum. Noe som resulterte i brudd mellom meg og faren til min førstefødte. Nå har jeg gått til psykolog i 3 år, og vært innlagt to ganger for å "få orden på meg selv". Men som sagt: jeg trodde ting var på retur nå.

Nå er jeg altså gravid i uke 19, og sliter fælt. Mye mareritt om natta om misbruk, noe som resulterer i dårlig søvn og at jeg grubler mye om dagene.Driver også og "krangler"med sykehuset for å få planlagt keisersnitt (kan leses på keisersnittdebatten hva sykehuset sier og hvordan de oppfører seg), og måten jeg har blitt tatt imot på der har nå gjort sitt til at jeg angrer på at jeg ble gravid, og at depresjonen virkelig har blomstret i det siste. Er utrolig sårbar og gråter lett, og de tunge tankene er der hele tiden. Hadde gledet meg til å bli gravid og kose meg med den voksende magen, og opplever det som en form for sorg at det ikke ble slik jeg hadde håpet på.

Vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men av og til så MÅ ting ut. Og nå vet dere litt om meg hvis det kommer flere innlegg eterhvert. Dette ble litt sytete, men sliker livet akkurat nå....

[Gjest]

huff... høres ikke greit ut.. Vet ikke helt hva jeg skal si, men du burde hvertfall få hjelp.. Har du ikke en person du stoler på som kan være med deg på sykehuset for å snakke om ks?

[Anonym bruker]

Det med keisersnittet er ingenting å bekymre seg for, for det kan du faktisk kreve. Jeg lover deg, hvis du forteller hvordan situasjonen din er får du det bekreftet umiddelbart. Det kommer kanskje litt an på hvor i landet du bor, men slik jeg ser det er du en som absolutt burde prioriteres.

Grunnen til at jeg er så bestemt her er rett og slett fordi jeg har vært der selv. Uten inleggelser, men med ekstreme svangerskaps- depresjoner. Dette er noe sykehusene og helsestasjonene er veldig opptatt av for tiden, så jeg synes det er veldig rart hvis du ikke får hjelp.

Det viktige her er selvfølgelig å være helt åpen om hvordan du har det, slik at de skjønner hvor "ille" du har det.

 

Første svangerskapet mitt var et helvete, tiden etterpå også. Jeg skulle ikke ha barn mer. Aldri. Hele situasjonene resulterte i skilsmisse og jeg ødela egentlig mye for meg selv.

Så traff jeg en ny mann, en helt fantastisk en, som ønsket seg egne barn. For å få dette til å fungere måtte jeg slutte med medisiner 3 mnd før jeg ble gravid og treffe prykologen 2 ganger i uken. Etter at jeg var 20 uker på vei kunne jeg begynne med medisiner igjen (jeg vet ikke hvilken type du har brukt tidligere, men Fluoxetin brukte jeg). Da ble ting straks mye bedre, men jeg fortsatte å treffe psykologen 2 ganger i uken. Jeg klarte meg faktisk på en helt grei måte, og minstemann på 2 har absolutt ikke lidd noen nød.

 

Nå er det viktig at du tar vare på det selv, og da må du ordne opp i en ting først. Noen å prate med. Noen som har erfaring med dette. Hun kan lett skrive et brev til sykehuset om at du mpå få keisersnitt. Det snittet er det siste du skal bekymre deg for!

 

Lykke til!

 

[Juliemamman]

Takk for støtten begge to .

Jeg hører (desverre?) til StOlavs hospital i Trondheim. Om de er landets beste på fostermedisin, så er de det iallefall ikke på medmenneskelige ting, spør du meg. Jeg søkte ks svært tidlig i svangerskapet, for jeg har visst det hele tiden at jeg ikke greier å slappe av før jeg har fått det innvilget, og har allerede vært på to ks-samtaler. (Skal på den tredje i morgen, og gruer meg noe helt vanvittig). På begge smatalene har jeg hadd med brev fra psykolog om at hun ut fra min psykiske helse anbefaler ks. Det står også at hun er redd jeg ikke vil være istand til å ta meg av barnet etter fødselen om de prsser meg til å føde vaginalt. På tross av dette har jeg ikke møtt forståelse og espekt på noen av samtalene,og vært helt knekt etterpå. På begge samtalene har de dret inn "hvilken seier det er for overgriperen" at jeg ikke kan føde vaginalt. Spør du meg, så er det HELT urelevant! Man kan jo snu på det og si "hvilken seier det er for overgriperen" at jeg skal være tungt deprimert hele svangerskapet, og i værste fall ikke være istand til å ta meg av barnet etterpå....

Som dere sikkert forstår, så er jeg rimelig frustrert og fortvilt over denne behandlingen.

Jeg har ikke brukt antidepressiva tidligere, da jeg (for min del) synes det er best å ta ting "ved rota". Men nå derimot, vurderer jeg faktisk å be om medisin. Jeg sover minimalt, spiser minimalt, og sitter bare og gråter, og det er jo ikke bra for babyen heller.

Har hadd med samboeren min på disse ks-samtalene, men han blir så sjokka over behandlingen vi får at han ikke greier å si noen ting. Dette er jo en like grusom situasjon for han som det er for meg.

Idag skal jeg selv sette meg ned å skrive et brev til sykehuset som jeg skal ta med i morgen. Er medmenneskeligheten der helt borte i morgen også, så kommer jeg antagelig til å klage til Fylkeslegen.

 

Håper dere krysser fingre for meg da, folkens

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det?

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i din historie!

Min far var alkoholiker og brukte stoff. Min mor var bare 16 da hun ble på vei med meg. Heldigvis hadde også jeg besteforeldre. Da jeg var 8 flytta pappa, og jeg husker at jeg var så glad han flytta at jeg fikk dårlig samvittighet!

 

Da jeg ble gravid med første hadde jeg helt panikk, livredd fødsel og ble bare mer og mer deppa, klarte ikke å se for meg et liv etter fødselen i det hele tatt! Møtte liten forståelse i helsevesenet; de trodde at ved å forklare meg alt om fødsler i detalj så ville det bli bedre, men det gjorde meg bare mer redd! Hadde en tøff, lang fødsel og det jeg husker best fra den er redselen! De lovet meg epidural, som jeg fikk, men den tok jo ikke skrekken....Var så sint etter fødselen, følte meg lurt og overkjørt og trampa på og....ja, det var nærmest som et overgrep: tvinge noen til noe som fremstår som så jævlig for dem, burde vært forbudt!

Depresjonene ble verre, og jeg forholdet til barnefaren hadde nærmest slutt å eksistere da jeg ble gravid. Vi hadde ikke lenger sex, og det eneste vi hadde felles var et barn.

 

6 år etter ble jeg gravid igjen, denne gang gikk jeg til lege og sa at jeg skal ha ks, eller abort. Etter mye om og men fikk jeg ks. Men var hele tiden redd for å bli lurt igjen, tenkte "hva om fødselen starter og de nekter meg det likevel".

 

Nå er depresjonene tilbake for fullt, et år etter ks.

At jeg i tillegg er syk (fibromyalgi, mest sannsynlig), hjelper ikke på. At fastlegen min er en idiot og sier at jeg ikke er deprimert ( etter at jeg har møtt han 2 ganger) gjør ikke saken bedre. Var hos psykolog, men han provoserte meg så j.....g, sambo har vært pillemisbruker og psykologen spurte meg ut for å finne en måte å anmelde han på (pga måten han får tak i pillene), følte meg ti gang verre da jeg gikk derfra!

Livredd sambo skulle bli kasta i fengsel, og følte jeg hadde svikta han totalt!

 

Ene ungen min er kronisk syk, og det er fælt å se han syk! Er bekymret hele tiden.

Er på attføring og søkte rehabilitering, da jeg ikke føler meg klar for å gå ut i jobb, føler jeg har nok med meg selv og er så sliten av alt.

Men dustelegen nekter meg det, for han har som sagt bestemt at dette ikke er depresjon....

Vel, nå vet du om meg og, du er ikke alene:-)

Bank i bordet og forlang ks, og det er dessuten fritt sykhusvalg!

 

[Juliemamman]

Kjære anonym.

Jeg gråt år jeg leste historien din.Du har virkelig hadd det tøft, og attpåtil får du null forståelse for hvordan du har det. Jeg kan desverre ikke gi deg så mange råd, men bytt fastlege!!! Legene VET nemlig at de har makta over oss, og prøver seg hele tiden, men det finnes faktisk medmennesker blant dem også. Har selv brukt samme fastlege i mange år, men føler han forstod meg mindre og mindre, så jeg byttet til en annen. Angrer på at jeg ikke gjorde det for leeeeeenge siden.

Jeg er også heldig som har en flink psykolok som bryr seg. Det håper jeg du også får etterhvert. Det er jo ikke bra for barna dine heller at du har det slik som nå. Det er jo tydelig at du er en veldig god mor allikevel, og det beundrer jeg deg for, men når du får hjelp så blir du en SUPERMAMMA !

Ja, som nevnt har jeg vært på ks-samtale. Hadde skrevet brev på forhånd som jeg hadde med meg, og det tror jeg hjalp. Jm var skikelig forståelsesfull, og sa at ks skulle jeg få. Skal tilbake om 3 uker på ny samtale,da. Hun la ikke skjul på at de ville prøve å overtale meg, men uansett så ble det jeg som fikk valget når fødselen nærmer seg Hun skrev også i journalen at jeg skulle få ks, så da satser jeg på at det ikke blir mere tull med det. Jeg gråt når jeg forlot sykehuset denne gangen også, men det var av lettelse, ikke av frustrasjon.

Og bra var det at dette gikk så bra, for nå er jeg på "nedtur" igjen. Er det ikke det ene så er det det andre. Min alkoholiserte mor har virkelig "tatt av" de siste ukene, og nå har det toppet seg helt. Jeg har hadd utallige telefoner til leger, avrusningsanstalter, psykiatriinstitusjoner, sosialtjeneste osv osv for å finne ut hva jeg skal gjøre. Hadde håpet jeg fikk henne inlagt med tvangsparagrafen, men det gikk ikke, da det ikke er akutt nok (på tross av at hun ikke får i seg verken mat eller drikke uten alkohol). Var hos henne på onsdagskvelden, og det var litt av et sjokk. Dama var kanonfull, og ikke i stand til å gjøre rede for seg. Sammen med husværten hennes gikk vi igang med å lete etter alkohol i leiligheta, og vi fant, vi fant... Blant klær, i vaskemaskina, i stekeovnen, i vedovnen (ikke i bruk) - ja overalt!!! Utrolig hvor smarte disse avhengige blir... Hun hadde også blandet i juicen og i MELKA(!!) i kjøleskapet. 40 liter ren hjemmebrent fant vi!!! Må si det var en tøff kveld for meg, selv om jeg var forberedt på en måte. Etter intens jobbing i går fikk endelig tatt henne med til fastlegen, som igjen overtalte henne til innleggelse på sykehuset i påvente av avrusningsplass. Er ikke overbevist om at hun kommer til å takke ja til plass, men om hun ikke gjør det, så vet iallefall jeg at jeg har prøvd ALT for å få henne tørr. Har sagt fra om at hvis det blir mere drikking nå så kutter jeg kontakten helt. Hun har ALDRI stilt opp for meg, og kjenner ikke sitt eget barnebarn, så jeg fatter det ikke helt selv at jeg gidder heller. Men det er nok noe med at blod er tykkere enn vann....

Nå er jeg helt tom innvendig, og kjenner jeg er kjempesliten. Men som sagt - jeg har heldigvis en flink psykolog som jeg kan kontakte når som helst på døgnet om det er behov for det. Håper jeg kommer over denne kneika også, selv om det er tøft nå....

Men det hjelper å snakke om det,da....

 

Klem