Dere som ikke planlagte å bli gravide.....

[Gjest]

hvorfor ble dere det? brukte dere ikke prevansjon eller svikta prevansjonen?

her har prevansjonen svikta...:/

Å jeg har det sinnsykt vondt for tiden,,....gud bedre...hva skal jeg gjør? Jeg bare går frem og tilbake i rommet....vet ikke hvor jeg skal gjør av meg.Så blir jeg rolig litt å så begynner hjertet å slå fort å jeg får panikk igjen! hjelp! jeg vet ikke hva jeg skal gjør!

[lillebøllaspringmadrass]

off:( snakk med noen som du er fortrolig med.. ring legen din.. om du er usikker på om du vil beholde barnet kan du få informasjon hos legen om steder hvor du kan snakke om hva du vil.. har du noen venninner du kan dele tankene dine med?? hvor gammmel er du???

tenker på deg.

[Vibeke&gullguttene:)]

Huff... vært i samme situasjon selv... Skikkelig ukult... Hvor gammel er du? Er du sammen med "barnefaren"? Jeg valgte å beholde min:) Har termin om tre uker-gleder meg masse... Selv om jeg var fryktelig i tvil i starten... Jeg var på Amathea og snakket med noen der...Du burde hvartfall oppsøke noen å snakke med... Det hjelper faktisk... Uff, husker den følelsen jeg hadde i begynnelsen:( Håper det ordner seg;) Du kan hvertfall få MASSE støtte her;)..sånn uansett;)

[Gjest]

Jeg er 18 år,......har vert sammen me kjæresten min i snart 3 år..=) Men dette kom som ett sjokk...vet ikke hvor jeg skal gjør av meg!! har ikke lyst å ta abort...men har ikke lyst å ha heller...åå...hjelp meg!

[Vibeke&gullguttene:)]

huff... sjokket var størst hos meg også... Jeg var på ullevål for å ta abort... men klarte ikke å gjennomføre det... visste liksom ikke hvordan jeg kunne leve med det i ettertid:( men jeg ville ikke beholde det heller... men tiden gikk og det ble for seint å ta abort... Men da jeg fikk roet meg litt klarte jeg og glede meg over tanken på å få et lite nurk... Men nå hadde jeg ingen planer framover heller så "ødela" ikke noe av framtidsplanene mine for å si det sånn... Men har en venninne som har tatt abort og hun har det helt fint nå... Du får prøve å komme over sjokket så du klarer å tenke klart... Jeg gjorde ikke annet enn å ligge i senga og gråte... Men nå kunne jeg ikke gledet meg mere til å bli mamma:) (selv om det har vel ikke gått heeelt opp for meg ennå..) Så det kan gå hvis du vil.. Det viktigste er om du prøver å finne ut hva du virkelig vil, livet trenger ikke å stoppe opp av den grunn;)

Ble litt langt dette her... Men vil gjerne hjelpe deg så godt jeg kan..

Hør på hjertet ditt;) Hvor dumt det nå enn høres ut;)

Har vært i samme båt- det finnes alltid en løsning:)

[Gjest]

takk...så snill du er som svarer!

 

Det er bra de gleder deg til å bli mamma nå Håper det går kjempe fint for dere!

 

Egentli,så ødlegger jeg ikke så mye,for jeg klarer nok å bli ferdi med vgs( går siste året). Etter det skal jeg kanskje bli frisør..men jeg aner ikke.Men det kan jo vente ett år?

JEg bor hjemme enda :s Det bekymrer meg...jeg kunne jo ha flytta inn til kjæresten min,men har liksom utsatt det fordi jeg ville vente litt.(vi skal flytte sammen til neste høst,men nå kanksje før..)

 

Men jeg er så vannvittig redd for å bli alenemor! Tenk viss vi går fra hverandre,jeg vet at alle tar den sjangsen,men det er vel større sjangs for meg som er så ung?

 

På skolen jeg går på har det aldri vert none gravide...iallefall ikke i løpet av den tida jeg har gått der. Jeg er så redd for hvordan folk kommer til å ta deg ,lærere og elever...tenk som de kommer til å se på meg! Jeg er jo bare en liten unge liksom.

 

Så er det mamma å pappa....jeg reiste på ferie med kjæresten min i sommer å mamma å pappa MASTE om prevansjon..å sa: Det er KATASTROFE om du blir gravid nå. Det må ikke skje! Du kan bare tenke deg....de kommer ikke til å godta.

Litt bedre me hans foreldre tror jeg.

 

å...alle tankene...det er 1000 ting till..men kan ikke skrive alt!

 

hvordan tok dine nærmeste det?

 

[Vibeke&gullguttene:)]

Det er jo alltid en sjanse for å bli alenemor:( men jeg og kjæresten snakket masse om det og vi ville til slutt beholde det begge to og gikk da ut for å få det til å fungere så bra som mulig mellom oss... og det går faktisk bedre mellom oss nå enn det noen gang har gjort:) bare vær sikker på at han vil hvis du vil;)

Ingen av foreldrene våre tok det noe særlig pent... Mamma nærmest "tvingte" meg til å dra på ullevål, pappa tok det helt greit han fikk en sønn i fjor..hehe, foreldrene til kjæresten min ga meg skylda.. så du kan jo tenke deg... Vannskelig nok uten at de trengte å bli sinna... men da de også kom over sjokket ble det bedre og nå gleder alle seg:)

Men må nesten gå nå.. her er msn adr min så kan du i værste fall sende meg en mail hvis du trenger noen å snakke med:) [email protected] er ikke så mye på msn men.. send en mail du:)

[VinterSol+2]

hei!

innlegget ditt gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare måtte svare deg..

 

jeg skjønner at du er fortvilet og forvira akkurat nå, det er ikke noen lett avgjørelse du har forran deg..

men prøv å sette deg ned og samle tankene litt..

 

1. kommer dette barnet til å ødelegge alle dine planer for fremtiden?

2. hvor glad er du i kjæresten din? kan du se for deg dere to sammen om ti år? stoler du på han/han på deg?

3. Ønsker du å ta abort/ er du sterk nok til å leve med eventuelle ettervirkninger? (ikke alle som får det da)

 

når det gjelder foreldrene dine, så er du myndig, og de har egentlig ikke noe de skulle sagt. Nå vet jeg, som en real mammadalt, at på en måte har de mye de skulle sagt likevel. Men selvom de skulle bli sinte eller skuffet, så må de leve med den avgjørelsen du tar, og som regel klarer de fleste å forsone seg med tanken på å bli besteforeldre ganske greit..

kanskje kommer de til å reagere på en helt annen måte enn du tror også.

De kommer ikke til å slå deg ihjel, eller slå hånden av deg.

 

De vet jo at dere har sex, du sier selv de har understreket hvor viktig det er med prevansjon. Vel, fortell det som det er. du har brukt prevansjon, men den streika.

 

Men først av alt; snakk med kjærsten din om det! Selv om det til slutt er opp til deg, så har han en stor del av det. Kanskje ser fremtiden lysere ut om dere er sammen om det?

 

Jeg syns det er så dumt at "voksne" alltid skal undervurdere unges kjærlighet, dersom dere tror dere er rett for hverandre, og ser en fremtid sammen, med eller uten barn, skal dere ikke tvile på det.

Jeg er nå gift med den mannen jeg ble sammen med i tiendeklasse.

mange som ikke trodde det skulle vare jah!

Så ikke la bekymringen om å være alenemor være største saken, iallefall ikke før dere to har snakket ut. (og det etter en evnt reaksjon fra han)

 

ok, dette ble kanskje litt rotete. om du fremdeles er her og vil snakke, så kan jeg svare igjen heller, enn å rote mer..

[Gjest]

Tusen takk for svar Vintersol

 

1)HElt ærlig så tror jeg ikke dette barnet kommer til å ødlegge noe. Jeg skal studere,men studiet er ikke så langt. nei vet du hva..det kommer ikke til å ødlegge.

2) Jeg elsker kjæresten min!! virkelig! åjeg ser klart for meg at vi kommer til å vær sammen leeenge! (noe jeg vet så ikke han vet å det er at han har planer om ha fri til meg :)mmen han vet ikke at jeg vet :D)

3)Jeg er imot abort...derfor så kan jeg ikke gjør det...kommer til å gå så sterkt inn på meg at jeg vet ikke om jeg klarer å leve med meg selv etterpå.

 

Sant det du seier ...om foreldrene mine,men de blander seg i like mye nå som jeg er 18 som før...merka ikke noe forskjell. De er veldig overbeskyttende og jeg er lille jenta deres. En gang sa pappa at jeg kom til å ødlegge livet mitt viss jeg får barn i ung alder...han jobber me slik å sa han hadde hatt mange samtaler med unge mødre som hadde det jævlig...slutt med barnefar og krangling,uten jobb og utdannelse osv,men det er så liten sjangs for at det går sånn? er det ikke?

 

De kommer til å bli knall sinte...vet ikke,men virker som de har noe imot oss som kjærester. Sier at jeg ikke bør flytte sammen me han osv. han er verdens snilleste gutt. veldig skikkelig! Hadde sikkert ikke blitt glad om vi ble forlova...de blir aldri glad på mine vegne når det gjelder oss som kjærester.

 

 

jeg skal snakke med kjæresten min.Jeg aner ikke hvor langt jeg er på vei,hvordan finne ut?

Leser her at det er så mange som får ultralyd så seint som i uke 20? Er det ikke mulighet at jeg kan få se spira mi før jeg tar min endelige avgjørelse om jeg skal beholde eller ikke?

 

Tusen takk for svar! Jeg setter så utrolig stor pris på det!

 

klem fra

[VinterSol+2]

Hei igjen, Isabel!

 

Hvis du faktisk elsker kjærsten din, du er ikke i stand til abort, og sånn som du sier, så gir jo løsningen seg egentlig selv.

 

Det eneste er at du gruer deg til reaksjonene du kommer til å møte. særlig fra familien.

Skolen ville jeg ikke bekymret meg for, både som lærling og som skoleelev er de flinke til å tilrettelegge.

 

Men familien, det kan bli tøft. Men det må gjøres.

Tenk at det blir som et plaster. det er bedre å trekke det fort av. Ikke utsette smerten..

det blir sikkert ikke behagelig, men det er ikke sikkert det blir bedre om du utsetter det alt for lenge heller.

 

Men som sagt, jeg tror det er bedre om du snakker med kjærsten din aller først. så har dere en felles plattform å stå på. Og dersom han planlegger å gifte seg med deg, er jo det kjempeflott, det beviser jo bare at han ønsker å dele hele livet med deg!

Om dere får barn nå eller senere.. det utgjør ikke så stor forskjell,, faktisk.

 

Sånn jeg kjenner mine foreldre, så har de alltid vært litt skeptiske og virket mindre glade for en del av de tingene som har angått meg. de var skeptiske til kjærsten min veldig lenge, feks, måtte alltid sove på forskjellig rom..

men når de først skjønte at vi faktisk ønsket å dele hele livet med hverandre... da var de bare glade:)

 

det å ringe amathea er også en veldig god ide. tror du kan gå inn på www.amathea.no også, for mer info.

 

hold oss oppdaterte med hvordan det går da!

[sovehje<3rte +jente+aprilspire]

leste historien din.. måtte ta meg en tur inn på barnimagen.com etter gammelt!

jeg har selv en datter nå på 11mnd.. selv var jeg faktisk bare 18år når jeg ble gravid.. men under graviditeten fylte jeg 19 å nå er jeg 20! Å her i huset går alt KJEMPE bra!!

 

Selv hjikk jeg siste året på vidergående, og var veldig i tvil! men som deg også i mot abort. Så da ble å beholde den riktige avgjørelsen.. Min sambo og jeg har ver sammen i 3,5 år og nå er forholdet enda bedre etter vi fikk go jenta vår!

 

Skjønner fortvilelsen og problemet med foreldrene dine.. dette hadde vi med hans foreldre. De var så opptatt av økonomi og andre ting at det var helt forferdelig at vi hadde bestemt oss for å beholde.

Men etter 1mnd så var alt over! Da begynte de å glede seg sammen med oss, og var virkelig klar for å gå inn i besteforeldre rollen! Kjøpte ting og tang og var klar for at babyen skulle komme!

 

Mamma tok det kjempe bra fra dag 1, og var glad for å bli bestemor igjen!

 

Så jeg tror det rette for deg er å beholde ut i fra det du skriver over... Foreldrene dine tar det bra til slutt! det kan jeg love deg! ingen som ikke klarer å bli gla i et sånnt lite barn som kommer!

 

Jeg å gjikk siste året på vgs.. Så stå på ! Var ganske flaut i begynnelsen å vere gravid.. men endte opp med at alle jentene i klassen var missunlige og ville ta på magen min hele tiden...hihi

 

 

 

Så jeg vil ønske deg lykke til!

[*titte tei!*]

Å, det var et fint innlegg=)

 

Jeg har hatt det slik jeg å, den opplevelsen. Bortsett fra at jeg er alene da, og har ingen andre enn mine foreldre og familie.

de tok det supert! de lengter etter barnebarnet deres=)

 

jeg går siste året på videregående nå, jeg skal gå frem til jul, har termin 7 januar, det siste halvåret skal jeg ta over nettstudier, så skal jeg ut i lære når hun lille i magen min er et år gammel.

Så både utdanning, jobb, og et lite nurk er i gang=)

 

Mine jenter i klassen er å msiunnelig, det er jeg som går rundt å strutter av stolthet nå=) hehe.

 

Jeg ble forresten gravid når jeg gikk på trionetta, men typisk hadde jeg glemt en pille for sent, og da var det tydeligvis fort gjort. Et vanvittig sjokk i begynnelsen. Spesielt når jeg fant ut av det når jeg var 20 uker på vei. Hadde ikke noe valg da, og det er jeg faktisk glad for- da ble det egentlig ikke så vanskelig å tilvenne seg situasjonen.

 

Jeg gleder meg vilt:D