til dere som har mistet i MA/SA....

[vicky1984- FØDEKLAR :D]

bare lurte på, sikkert teit og lure på men, hvor langt var dere???

og hvordan taklet dere det???

og har det klaffet fort igjen???

 

jeg har selv mistet i uke 11 i MA....

jeg har ikke taklet det spesielt bra og er i min 5pp igjen...

er virkelig redd det skal skje igjen... ((

[Lunajenta og Alvegutten]

Hei veronica_84!

 

Jeg mistet i SA i uke 6, så det var veldig tidlig. Men uansett var det tøft, og det er mange tanker som melder seg nå som vi prøver igjen... Jeg skrev veldig mye om det, dagbok osv, og så var jeg flink til å snakke om det med familie og venner. Var veldig åpen rundt det helt fra begynnelsen, merket at jeg trengte å snakke om det. Hadde heldigvis min samboer og min søster med meg da det skjedde, de var en utrolig stor støtte.

Vi er nå inne i vår 3. pp (eller eg 2., pga litt rot med syklus osv..), og håper virkelig det klaffer snart igjen! Hadde et opphold på mange mnd etter SA, og noen ganger skulle jeg ønske jeg bare hadde begynt rett på igjen. Men men, nå er det blitt som det er blitt.

 

Tenker av og til "hvorfor skal det gå bra denne gangen?", selv om fornuften tilsier at det mest sannsynlig gjør det. Og hvis det skulle ende på samme måte igjen, vet jeg i hvertfall at jeg har styrke til å takle det.

Råder deg til å snakke om det som skjedde, for å kunne gå videre (en glemmer selvfølgelig aldri, det skal en jo ikke heller). Hvis du lurer på noe eller trenger noen å lufte tanker til, er jeg ofte her inne (som du sikkert har fått med deg:))

 

Klem fra meg!

[Gjest]

Hei

 

Jeg mistet i SA i uke 5. Da skulle man kanskje tro at det ikke hadde så stor effekt på meg, spesielt siden det ikke var et planlagt svangerskap, men jeg ble helt knust jeg. Gråt bøtter og spann og var veldig nedenfor og lei meg de første dagene. Letnet litt etterhvert, men kan fortsatt kjenne såre små stikk inni meg når jeg tenker på det, ikke minst når jeg tenker hvor langt jeg skulle vært på vei eller når jeg møter andre med termin når jeg skulle hatt termin. Er vel 2,5 mnd siden nå, er i 3 pp og håper det har klaffet denne gangen. Om det klaffer så kommer jeg sikkert til å være i total oppløsning og et skikkelig nervevrak i hele 1 trimester. Komme rtil å enten kreve eller betale selv for UL minst en gang underveis for jeg vet at jeg kommer til å blø i 1.trimester, det har jeg gjort i alle mine 3 svangerskap (bare siste jeg mistet). Lykke til videre med prøvingen!

[vicky1984- FØDEKLAR :D]

lunajenta: tuuusen takk for godt og varmt svar... godt og vite at man har noen her inne man kan komme til...

 

håper virkelig det klaffer for oss alle snart... det fortjener vi....

men er vel sant det man sier om at det som ikke dreper, gjør deg sterkere....

håper bare vi alle kommer oss gjennom 9 nydelige lange mnd snart..

 

Alva: det du sier ang termin, det er det jeg tenker på ofte... f.eks når jeg ser andre jeg gikk gravid med og magene dems(ikke det at jeg ikke unner de det altså, misf.meg rett)

jeg skulle hatt termin ca 15 nov, bare noen dager etter sambo og søstern...

men det er noe som virkelig plager meg i dette her og det er det at jeg mistet og var til utskrapning 21.april i år.. dagen etter dattera min fylte 1 år... DET er vondt og tenke ¨på...

 

ja ja vi får holde oss sammen og være sterke og satse på de sitter en spire hos oss alle snart...

[LilleSmule]

Jeg mistet i uke 4+4. og det var nå 4 september. Fra før har jeg hatt en SA. Men pp etter det ble jeg gravid. var i uke 26+4 da jeg fødte en liten gutt, Jardar, på 1036g. Han fikk en hjerneblødning grad 4 og døde fra oss etter 6 dager. Det skjedde 8 april nå i år. Etter det har vi prøvd, men mistet da nå igjen.

Jeg syntes rett å slett at dagene nesten ikke er verdt å leve. Har det ikke så bra med meg selv. Og den største frykten er at vi aldri skal kunne få barn.

 

 

[Lunajenta og Alvegutten]

Ja, det er rart med disse datoene, nå er det snart 1 år siden jeg ble gravid første gangen, og jeg må innrømme at det er litt ekstra sårt.... Alle følelsene kommer jo tilbake. Men på en måte er det ganske fint og, for nå er vi sterkere, ikke sant?

 

Samboeren og jeg markerte at vi begynte på nytt etter SA'en i fjor, vi gikk ut i regnet og satte to små papirbåter med telys i på elva, ett for det gamle og ett for det nye, og det var kjempetrist, men samtidig utrolig fint.

 

Nå krysser vi fingrene, kjempehardt, for at vi alle skal lykkes veldig snart!!! Det er så godt å ha dere her inne:)

[Lunajenta og Alvegutten]

Uff, LilleSmule, dette var trist å lese....

Forstår veldig godt at sånne tanker kommer når du har opplevd det du har opplevd...

Livet er så urettferdig, og du har all rett til å sørge. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolig, om du ikke allerede har gjort det? Vi er selvfølgelig alle forskjellige i måten vi takler ting på, men jeg tror det er viktlig å få snakket ut om det, sette ord på alt det som surrer rundt i hodet. Skjønner at du er langt nede nå, men du må ikke gi opp!

 

Sender en stor trøsteklem til deg, og som jeg sa, jeg er her inne ofte, så det er bare å si fra om du trenger noen å "prate" med.

 

Ønsker deg lykke til!

[Alba44]

Mistet i MA i uke 10.

Ble funnet ut ved en tilfeldighet på innvending ultralyd.

En liten baby med et hjerte som hadde sluttet å slå.

Stooor lykke ble snudd til bunnløs sorg på 1-2-3...

Innleggelse på sykehus, narkose og utskraping.

Dette var i månedskiftet april/mai og vi prøver ennå...

Dagene går opp og ned.... Har det veldig godt sammen med kjæresten min, vi planlegger bryllup til neste år, stortrives i nyinnkjøpt leilighet, men; sorgen over vår lille blir ikke borte. Har forsonet meg med at det ikke ble noen novemberbaby, og at denne sorgen må vi leve med resten av livet. Føler at jeg har så mye å være takknemlig over, men savnet etter et barn er der hele tiden....

 

Det var vondt å høre at du også har mistet...

Det unner jeg ingen.

Tenker på deg og sender deg en varm klem.