Hvordan tar andre rundt deg nyheten??

[Anonym bruker]

Når man er 41 år og har fått tre unger, hvor den minste er 7, hvordan tar slekt og venner nyheten om et barn til???? Det er jeg nemlig spent på....Kan liksom tenke meg at besteforeldrene på begge sider ikke akkurat hopper i taket...Er spent på å fortelle nyheten, nesten gruer meg. Hva er andres erfaringer med dette???

[KMB]

Hei, jeg er samme situasjon 41 år, venter 4. mann og minste som fyller 6 akkurat før termin. Jeg er fra Oslo området, og vet ikke om det er anneledes her. Alle har vært positive. Noen venner har lagt til "men jeg er glad det ikke er meg". Det synes jeg er helt fair! De føler de ikke har overskudd, jeg har, og barnet er i høyeste grad velkomment!

 

Familien har vært entydige positive. Noe annet hadde jeg faktisk ikke akseptert!!! Det blir nok mer barnevakt på besteforeldrene, men det tror jeg virkelig de ser på som en glede! (Vi har "unge" besteforeldre på begge sider), og jeg vil f.eks. be om lite barnevakt det første året.

 

Vi har også en stor jente (med høye mobilregninger!!), og jeg regner med at hun gjerne stiller opp som barnevakt (selv om hun egentlig synes jeg er for gammel til å få barn:-))

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Da jeg fortalte nyheten, møtte jeg både positive og negative reaksjoner.Egentlig mest negative, iallefall fra de som er besteforeldregenerasjonen. De mente vi burde være ferdige med dette, siden det er 10 år siden siste fødsel. Hm, ikke særlig trivelig, men andre, yngre personer tok det bedre, Men til syvende og sist er det vår mening som teller- og vi gleder oss til å bli foreldre for femte gang i jan.07....

[Anonym bruker]

Dem aller nærmeste er glade for nyheten men en venninde av meg er sykelig sjalu,det merkes når hun kan nevne dem skal lage barn før dem flytter ilag som samboere.Ellers betyr det mest av alt att min datter er hoppendes glad å snakker om babyen nesten hver dag,det betyr mest av alt for meg.

[Anonym bruker]

jeg må innrømme jeg gruer meg til å fortelle min svigerfamilie det. mine foreldre tok det veldig fint. faktsik finere enn for 15 år siden da jeg fødte min siste :-) De forstår vel at dette er et valg vi har tatt og virkelig vil og vi vet jo hva vi går til. mine søsken forstod ikke helt at jeg orket å begynne på igjen, men syns det var kjekt om det var noe vi ville selv.

 

men så kom svigermor, hun hadde en oppførsel som ikke lignet grisen og var så negativ, og begynte å legge seg opp i voksene folks bestemmelser og ja egentlig ALT. Vi ble så sinna at vi snakka ikek med ho eller svigerinna mi etterpå. ho mente rett ut det var jo valg da, man kune jo ta abort. så mistet vi jo, men nå er ny spire på vei og vi gleder oss veldig. men har IKKE tenkt å fortelle noen i svigerfamilien det. de får høre det på bygda for meg :-)

 

søskene tok det fint. de gledet seg masse. Denne gangen har vi ikke fortalt noe enda. men er vist ikke vits i en gang, de kommer med hentydninger hele tiden og lar mg ikke gjøre noe :-)

mine to stebarn ringte her en dag, og jenta sa" du er for gammel til å få unger du" da tente jeg. EKs til mannen min som sitter å sier noe da vettu.

 

men det er vårt valg og vi bryr oss ikke..selv om ting sårer innimellom.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke la være å undres over hva noen klarer å lire ut av seg uten tanke for hvordan budskapet blir oppfattet av mottakeren jeg da.

At de bare tråkker uten å skjønne at dette er noe dere faktisk gleder dere til og har valgt selv. At de ikke skjønner hvor sårbare dere kan være i en sånn situasjon.

 

Det riktige svaret er jo å overføre det på personen som sier det: "Leit at du føler det sånn, men vi føler det altså annerledes, og dette er det heldigvis vi som bestemmer og ikke du".

 

Selv om man egentlig har en del kraftigere gloser på lager som kunne kjennes vel anvendt. :-)

[Gjest]

Jeg er også 41 og venter mitt 4. barn,10 år etter siste som er funksjonshemmed og trenger ekstra omsorg. Omgivelsene har vært svært overrasket men stort sett positive. I vårt tilfelle var det lettere å fortelle nyheten til venner og jevnaldrende slektninger enn til den nærmeste familie. Det som har forundret oss er at alle ser ut til å være opptatt av om dette er et planlagt barn eller om det er et "uhell" som vi ser oss nødt til å leve med! Akkurat som om det spiller noe rolle. Når vi har kommet så langt at vi forteller om graviditeten betyr det at dette er et barn som vi ser frem til med glede, uansett hva årsaken til unnfangelsen måtte være.

 

Når det gjelder storesøsken i tenårene så har de udelt vært positive, og etter en naturlig tilvenningsperiode gleder de seg til barnet kommer. Som familie ser jeg at graviditeten sveiser oss sammen, og jeg er sikker på at vi fortsetter å ha det bra også etter at barnet blir født.

 

Dette er et valg som er riktig for oss, og da spiller det faktisk ikke noen rolle hva andre mener.

 

Lykke til!