Nei! Nå må jeg syte og klage litt til...

[♥Tullerusk♥]

Det går som vanlig ut på baby, sta mann og en verpesjuk "dame"=o)

 

Som saaagt maaange ganger før så klarer jeg ikke å la være å tenke på en liten til...

 

Sambo og jeg (jeg motvillig) har blitt enige om at jeg skal ta utdanning først... Greit nok, hvis man ser bort i fra at den tar omtrent 7-8 år... Grunnen: Voksenopplæring (1år), sykelpleie (3år), så jobbe litt(1-2år), for så endelig ta jordmorutdaningen (2år)... Derfor så mange år=o)

 

Så var det den hjernen da som er så fiksert på å tenke på babyer HELE DAGEN LANG.... Klarer ikke å konse på skole og i hverdagen... Føler meg rett og slett deprimert og ulykkelig... akkurat som om jeg er der men ikke er der...Skjønner??

 

Klarer nesten ikke å glede meg over at gutten min blir 3 år om 27 dager.. Stor gutt og greier, blitt flink til å snakke, synge har han begynt med (bare så søt der han sitter å leker med brio/Thomas togene sine) og alt det som kommer denne veien...

 

Vel måtte bare få litt ut...igjen... Det er så bra med støtte her, og vet liksom ikke hva jeg hadde gjort uten dere fantastiske jentene/damene=o)....

 

Vel, vi sees vel i morra, og håper på at dagen er litt bedre, har prøve på torsdag så må neste bli det=o)

 

Nattinatt jenter=o)

 

 

[ChriVil~stolt mamma~]

Hei hei *BabyCakes*

Jeg skjønner hva du mener ... jeg har brukt 4 år på å overtale mannen min.... Tror at det som er viktig er at man tar en avgjørelse som er rett for dere begge to. Det viktigste tror jeg midt oppi alle tankene er å glede seg over den fantastiske sønnen du har og glede deg over sangene og utviklingen hans. Har du du fortalt samboeren din hvordan du føler det?? Snakk med han og si hva du tenker og mener.. sammen kommer dere nok frem til noe lurt.. Kanksje dere sammen kan finne en gylden middelvei som alle blir fornøyd med :-)

 

Lykke til :-)

 

Klem

[rosamille 11.07.07.]

jeg synes du skal stå på ditt til en hvis grad her,for gutten din er vel ikke tjent med å få søsken som ti åring.

Da blir han jo nesten ett enebarn..

hva med at du tar deg en jobb nå så fort du kan,slik at du tjener nok til fødselspengene og kan være hjemme med full lønn.Deretter gjør du unna utdanningen mens barna gås i barnehagen/skole/sfo.

har sett litt på trådene dine her inne,og tror ikke du har det helt bra med den avtalen du og mannen har gjort.

man må inngå enkelte kompromiss i et forhold,og begge må føle at de får noen av sine ønsker oppfylt.

Får du gjennomslag for noe sånt som dette er det viktig at du ikke begynner å tenke på nr 3 før du er ferdig med utdannelsen din:)

stor klem og lykke til!

[♥Tullerusk♥]

Hei!

 

Er i bedre form i dag da=o)

Men jeg gleder meg over gutten vi har, men blir litt mer urolig i kroppen å må vente i så mange år... Vi har blitt enig at når jeg har kommet halvveis(ca 3år) i utdanningen så skal vi begynne å prøve=o)

 

Han vet hva jeg føler nå og kommer til å føle til vi antagelig starter prøvingen... Håper det blir litt tidligere...=o)

 

Men jeg vil nå=o)

 

 

[Maigutt07 + maijente10]

Det er forsåvidt en fornuftig tankegang med å vente til etter utdannelse, men i og med at dere allerede har en sønn på 3 år så synes jeg situasjonen stiller seg helt annerledes. For det er jo fint for både sønnen din og dere at det ikke blir altfor mange år mellom barna. Da blir det mye enklere å finne på ting som interesserer begge barna, i forhold til fritid og ferie bl.a. og de får mer glede av hverandre.

 

Synes du skal stå på ditt jeg, og bruke som argument hvor bra det er for sønnen deres at han får søsken snart.

Og sykepleierutdannelsen kan du jo ta etter at du har vært hjemme med minstemann et år. Hvis du blir gravid nå snart vil du da rekke eksamen på voksenopplæringa, være hjemme et år og så begynne på skolen, er jo bra timet i forhold til årstid og når skoler begynner og slutter da:o) Skjønner mannen din sitt argument med penger og at dette er en viktig faktor, men man klarer seg jo alltids...

 

Jeg tror det blir tøft for deg å vente så lenge med å få barn. Du kunne jo uansett fått barn mellom sykepleierstudiet og jordmorutdannelsen slik at det ikke ble altfor lang tid, men det blir jo 4 år til uansett...

Nei, fortsett å overtal mannen din, det høres ut som du kommer til å bli ulykkelig dersom du ikke får et barn til snart.

Lykke til da, skal krysse fingrene for deg jeg:o)

[♥Tullerusk♥]

Det hørtes greit ut å finne jobb, men da får jeg ikke tid hjemme med gutten vi har fra før... Har akkurat startet utdanningen og har ikke særlig lyst å sette denne på holdt igjen...Etter 3 år hjemme og null utdanning er grunnen til dette=o)

Vil jo ha litt tid med familien også...

 

Har sjekket ut alt med betalinger og sånt når man er gravid og etter at babyen er født så alt det er i "boks" kan man vel si....=o)

Sånn økonomisk sett så er alt klart for baby, men som sambo sa: Vil gjerne planlegge litt nøyere, ha litt tid sammen og ikke ta alt på impulsen(som jeg er veldig kjent for her hjemme=o)). Så der forstår jeg han....

 

Men tusen takk for svar da=o) Begge to=o)

Klem

 

 

[♥Tullerusk♥]

Første tranken vår var faktisk å vente 6 år, men man vet jo aldri og jeg vil jo ha litt tette barn...

 

Har svart lengere ned her, og håper å få baby før 3 år men der går grensen altså(3år). Tror ikke jeg klarer å vente så lenge, skal ta det opp med han om par mnd, tror han da vil se en forandring hos meg når dette blir oppfylt=o)

 

Har også tenkt på at hvis jeg blir gravid nå er det jo perfekt i forhold til voksenopplæringens slutt og sommerferien....

 

*Håper håper* Krysser fingrene mine også=o)

 

Tusen takk=o)

 

 

[Litenspire *150711*høygravid]

Hei!

Er bare innom på besøk jeg...

Skjønner veldig godt at du ønsker deg flere barn nå, og jeg også enig med mannen din at du bør satse på utdanning.

Man ikke trenger å velge det ene eller andre. Jeg fikk barn under utdanning, studerte på universitetet da jeg ble gravid. Ikke planlagt men vi gikk straks i gang med å planlegge for at dette skulle gå i boks. Det ble ikke et lang,t rolig førsteår for babyen vår, men mye jobbing og tidlige morgener. Det første halvåret var han med meg overalt, og han var en sosial og blid baby. (hadde vel ikke noe valg med alle menneskene rundt seg) Mine medstudenter var greie og omtenksomme, og jeg passet nøye på å forstyrre dem minst mulig.

Han suste rundt fra fang til fang i forelesningssalen. Ikke ideelt kanske, men det gikk fint. Neste halvår var pappan mest hjemme og besteforeldre stilte opp en dag i uka. Jeg fikk tatt eksamen, og jeg var lykkelig men sliten når året var omme. Siden ble det studentbarnehage rett ved der jeg leste og mye hjemmestudier. Man har ofte mye mer frihet til å planlegge dagen sin som student enn som arbeidstager.

Men begge må virkelig ville for å få det til, innimellom blir det mye.

Jeg fikk mitt neste barn etter at jeg hadde begynt å jobbe. Første året med full permisjon var deilig og kan ikke sammenlignes med første gang, men årene etterpå var mye roligere som student. Da kan man planlegge seg ut av "tidsklemma"... Vanskelig valg, men det er mulig, 8 år er lenge...utrolig hvor effektiv man blir når man må...

Lykke til!

[mia_mor_med_bebi_i_magen]

stakkars dg! d høres utrooolig slitsomt ut!

men du får prøve og overtale mannen din, for er d en ting som er sikkert så er d dette. skal en vente med å få baby til d PASSER (både økonomisk og ellers i livet) så er d ingen som hadde fått babyer! d er aaaltid noe!

og d er jo veldig mangen som tar et opphold i studiene og får barn! en blir jo ikke yngre heller og d har da sine bakdeler igjen.

du får prøve og møte ham på halvveien eller bare overtale ham ))

masse lykke til!

[Litenspire *150711*høygravid]

Jeg lå på gulvet sammen med ham og leste pensum høyt.

Det er utrolig hvor spennende forskelllige ideologier kan være skjønner du. Han fulgte interessert med i timesvis han. Så virkelig ut som om han grublet over livets mysterier... Idag er han 12 år og en skikkelig rabbagast som elsker å lese og fortsatt bli lest for....ü

[Mamman til 2prinser&1prinsesse]

Heisann!

Huff jeg skjønner dette er frustrerende...

Vi valgte å få barn selv om jeg var midt i utdannelsen min, og jeg har ikke angret ett sekund!! For meg innebar det bare at jeg ble en litt mer strukturert student uten lesekrampe 2 uker før eksamen. Lesesaltiden ble brukt litt mer flittig til lesing i stedet for kaffedrikking i kantina:)

 

Det er viktig å tenke på utdanning og at begge er enige i de valgene dere gjør - MEN utdanning er ingen hindring så lenge det økonomiske er ordnet! (min erfaring iallefall:) )

 

For oss var det viktig å prøve å få barn når vi var klar for det uavhengig av hvor jeg var i utdanningen.. Jeg er egentlig den stooore planleggeren skjønner du, men jeg er utrolig glad for at jeg klarte å leve litt mer i nuet:)

 

Etter endt utdanning har vi fått nr 2 og prøver nå på nr 3:)

 

Lykke til!!!