November: Fødsel nærmer seg - Hvordan forbereder du deg?

[Har 2]

Har bare lyst til å høre hva du og partneren gjør, ikke gjør, tenker på, drømmer om og alt sånn. Selv tenker jeg en del på fødsel, og er nok egentlig ganske engstelig. av og til vokner jeg og har drømt skummelt om det. Jeg har lest mye, prøver å lese positive ting samtidig som jeg prøver å være realistisk i forhold til det. Har gått på yogakurs under hele graviditeten, og i går var sambo med for å lære hvordan han kan hjelpe, massere etc. Det føltes godt å få han mer på banen. Samtidig gruer jeg meg lit til de første ukene etter fødselen. Tror mye bunner ut i at alt er nytt og fremmed, og selvfølgelig dette med redsel for smerte. Faktisk synes jeg det er ganske provoserende med jordmor og anna helsepersonell jeg møter som sier "dette går nok bra, du er jo ikke den første som skal føde..." Tenkte også på å skrive et kort ønskebrev til fødeavdelinegn etterhvert, om ikke for noe annet enn for å forbrede meg selv, noen son har erfaring med det? Skjal også på omvisning/kurs på sykehuset, tror det blir bra å få se og "kjenne" på stedet på ordentlig.

[Reddik]

jeg har alltid hatt sykehusskrekk og vurderte sterkt å gjennomføre hjemmefødsel. Samboer satte seg imot det da dette er vårt første barn....Jeg fikk heldigvis plass på riksen, det er et såpass nytt sykehus slik at jeg kjenner ennå ingen som har vært innlagt der. Jeg forbinder ullevål med død og alvorlig sykdom, er ikke aktuellt for meg å føde der! Jeg blir kvalm bare jeg går forbi...sukk. Er ikke meningen å snakke stygt om ullevål, men jeg forbinder ikke stedet med gode ting.

 

Etter å ha vært på kontroll på riksen, mistanke om foranliggende morkake, er jeg helt trygg på situasjonen reddik på sykehus. Det ble et sabla styr på kontrollen da jordmor mente jeg hadde for lite fostervann og jeg ble sendt opp på føden for ctg og ny ul og gyn undersøkelse.

 

Nå har jeg sett legene der, sett hvordan ting fungerer, jeg vet hvor vi skal gå når fødselen har startet og de beroliget meg veldig :-) Jeg anbefaler deg virkelig å dra på omvisning, godt å se at du skal det.

 

Ellers må vi faktisk bare ta det som det kommer, vi har aldri gjort dette før så det blir en helt ny reise for oss. Ja, man kan bli provosert av jordmødre og andre som slenger ut at vi er ikke de første som føder på denne jord, men jeg synes også at akkurat det er fryktelig betryggende! Jeg er ikke den første som skal føde, jeg er ingen pioner. Jeg skal gjøre det kroppen min er designet for å gjøre, den vet hvilket arbeid som skal utføres, jeg skal bare tag along :-)

Jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere på smerte, noe som frusterer min samboer, han vil gjerne vite det slik at han kan forberede seg på om jeg blir sinna eller sutrete :-) Men jeg kan ikke forutse det, jeg må faktisk bare ta det som det kommer.

 

dette ble langt... Men jeg vet hvordan du tenker, har hatt og har fremdeles alle de tankene du har....

 

når har du termin? Jeg har 2. november...

[Grigri m/3 gutter]

Jeg har lest i bøker og på internett om babyen i magen, litt om fødsel(men ingen bilder takk) og om hva som skjer når den er født. Jeg går fødselsforberedende kurs der vi lærer pusteteknikker og får alle detaljer om fødselen(iik!), og jeg fikk faktisk tårer i øynene når dokka endelig kom ut fra plastbekkenet og ble lagt på (jord)mors mage.

 

Jeg gruer meg til smerten, for jeg en en kjempepyse til vanlig, men samtidig prøver jeg å fokusere på at det er en liten person som skal ut og at det helt sikkert blir fantastisk bra når det er over. Jeg vil ikke tenke på ting som kan gå galt etc. Jeg føler at jordmødrene er snille og hjelpsomme(de jeg har møtt hittil ihvert fall) og at ingen sier at "pytt det er da ingenting, kvinner føder hele tiden" og denslags, for det hjelper jo ikke når det er MIN føste gang!

 

Samboer er dessverre ikke så engasjert som meg, han skjønner liksom ikke at vi er tre allerede, han tar hensyn til meg, bærer og løfter og går sakte osv, men han driver ikke og tar på magen og prater til den og han snakker heller ikke så mye om "når babyen kommer..." som jeg. Dette må jeg bare godta og håpe at han ikke blir for overrasket når babyen blir født!

 

Vi har fått en kjapp omvisning på fødeavdelingen og sykehuset er ett kvartal unna der vi bor nå, så jeg er ikke bekymret for den delen, men jeg stresser litt med hvordan det skal bli når vi kommer hjem fra sykehuset, for vi bor høyt oppe uten heis, og i samme hus som svigers pluss en leieboer, og så skal mamma komme på besøk og det blir fullt hus på en måte. Sukk. Vi skal flytte til hus før jul heldigvis, så vi får bedre plass og ingen "samboere".

 

Ellers bekymrer jeg meg for at ungen skal bli for lite påvirket av min familie. Jeg bor i Frankrike og det blir stort sett sambos familie som vi ser til hverdags, så han blir å lære alle franske vaner fort, mens norske vaner er det bare jeg som kan vise ham. Da snakker jeg om måltider, hva slags mat man spiser, at man sier takk for maten osv. Men dette er jo langt inn i fremtiden, det får jeg finne ut av når den tid kommer!

[suna-78]

Jeg har tatt det hele ganske med ro og ikke lest så veldig mye. Nå som det nærmer seg har mannen min og jeg vært på fødselsforberedende kurs ( 10 timers i kommunen ). Dette var utrolig interressant. Vi fikk lære masse om fødselens ulike stadier, så en film om fødsel og en om hvorden det er etterpå. Fått masse nyttig informasjon og truffet par i samme situasjon som vi har hatt kontakt med i ettertid.

 

Nå er det 6 uker til termin og vi tenker og prater mer fødsel enn tidligere. Det er godt å ha en mann som er like engasjert i det som skjer som jeg selv er. Vi skal på omvisning på sykehuset neste uke, også er det bare å vente å ta ting som det kommer.

 

Jeg planlegger ikke noe som helst i forbindelse med fødselen. Må nesten bare se an hvordan det går og hva man eventuelt har behov for av smertelindring ol. Jeg har full tillitt til de profesjonelle, og tror de kan være med på å gi meg en god og betryggende fødsel..... i tillegg til god støtte fra min kjære.

 

Jeg kan forså dere som blir provosert av jordmors snakk om at du ikke er den første,,,,osv,,,,Men for meg er dette veldig betryggende ord, jeg tenker sånn selv for å prøve å få det hele til å ikke bli så skummelt ; )

 

 

[trebarnsmamma???]

Pga av forrige svangerskap har jeg/vi tett oppfølging av sykehuset. Er nå inne til kontroller hver uke - fordelt på to kontroller med jordmor og en kontroll med lege (gynekolog og fødselsekspert). I samtale med jordmor har vi nå begynt å snakke om hva som skal skje og hva jeg vil og hva som kan være lurt å ta opp med mannen min. Han blir med på neste kontroll hos jordmor.

 

Var på kontroll i dag (uke 32) og i dag snakket jordmor og jeg om smertelindring under fødselen. Jordmora er kjempetopp og jeg følte at jeg kunne ytre mine ønsker og ingenting ble sett på med "rare" blikk.

 

Mannen min og jeg har diskutert mye rundt fødselen. Hvordan han vil reagere og hvordan jeg vil reagerer. En vet jo selfølgelig ikke noe før en står midt oppi det, men da kan det være greitt å ha diskutert og snakket seg gjennom ulike scenarioer. Jordmor fortalte i dag om at mange kvinner "blir borte" under rier og riepauser. Altså de er så konsentrerte om det de holder på med at det ikke er mulig å oppnå kontakt. Jordmor sa hun hadde opplevd at en del menn følte seg oversett fordi de ikke kunne kommunisere med kvinnen. Men som jordmor sa, så tar det hele kroppen og konsentrasjonen for å jobbe seg igjennom rier og kunne klare å slappe av under riepausene.

 

Fikk tips av jordmor å allerede nå prøve å "trene" på å slappe av. Trene på å la kroppen få fullstendig hvile og slappe av i alle muskler. Dette fordi at det er så viktig å kunne klare å slappe av i riepauser.

Alle disse tinga snakker jeg med mannen min om og prøver å tenke på hva jeg vil han skal gjøre. Tror det er viktig å snakke mye og kanskje lage seg noen hypotetiske situasjoner slik at en kanskje er litt tryggere når det faktisk står på som verst.

 

Lykke til videre i svangerskapet.... ikke lenge igjen nå...

[Har 2]

Takk for mye bra input. Har nettopp vært på barselvisitt og sett en 1 døgn gammel baby. Følte det faktisk som beroliggende å treffe babyens mor, bare det å se at hun har overlevd! Jeg veksler mellom å kjenne at dette går fint, jeg er jo laget for å føde, til skrekktanker om fødsler som trekker ut i tid og der ting går galt. Veldig lurt det tipset om å snakke seg gjennom ulike scenarier, det skal jeg virkelig prøve. Har termin 17. november, så har jo tid til det!

God helg alle sammen!