Skal jeg høre på han, og ta abort?

[Fårvirra]

Hei.

Jeg vil ta rådet ditt og sette meg ned å skrive et brev til moren hans. Jeg har jo ingenting å tape på det. Håper bare ikke han vil hate meg for det. Dette er min siste og desperate måte på å prøve å finne ut av ting på. Det er ikke noen enkel sak å kjempe helt alene.

Vet ikke om jeg har bestemt meg, men jeg føler veldig kraftig på at jeg tror ikke jeg klarer å ta det bort. Føler ikke at jeg har noen veldig god grunn til og ikke gi barnet en sjanse?

Må bare få noen involverte til å prate med meg. Da han ikke vil, og min familie ikke er et alternativ, er jeg blitt rådet av flere og ta kontakt med hans familie. Krysser fingre og tær og håper av hele mitt hjerte at ting får en happy ending. Jeg klarer ikke stort lenger. Har gått ned noen kilo i stedet for opp, og det er ikke bra da jeg er med barn. Han skulle vist hva han utsetter meg og barnet for-et vanvittig press.

Ja, barnefaren min likner vel en del på barnefaren min - ikke i stand til å se eller forstå andres følelser

Lykke til med deg og dine!!!!

Og tusen takk for støtte.

 

[Fårvirra]

Kan ikke vente at han sier noe til sin familie desverre. Derfor jeg er rådet til å ta kontakt med moren hans. Han ønsker ikke forholde seg til meg eller barnet i det hele tatt.

Jeg ser ingen annen mulighet for å få en dialog i det minste. Jeg går til grunne her alene uten mulighet til å prate med han eller min egen familie. Må bare tro at hans familie vil stille opp for meg, eller så har virkelig ingen mulighet over hode.....

[Cam_gutt_4_6]

Ta kontakt med moren hans, du! På den måten så kan du vel kanskje tvinge frem kommunikasjon med han også. Det er kanskje ikke ideelt, men sånn som saken er nå, så har du ikke mange valg..

[Anonym bruker]

Det er klart du har mulighet selv om familien hans ikke støtter deg. Styrke finner du selv. Vær du sikker. Det kommer skal du se..

 

Jeg synes ikke du skal ta kontakt med hans mor for å la det være avgjørende om du beholder barnet. Da er du på jordet. Tenk om hun oppfordrer deg til abort? Hun har da ikke noe med deg og mirakelet ditt å gjøre. Denne avgjørelsen må du se at du er helt alene om, og det er best.

 

Ta avgjørelsen på egenhånd og ta kontakt med moren hans om han ikke gjør det. Vil du ha familie-støtte ang.selve avgjørelsen, er din egen mor antagelig den rette. Skjønt det er jo helt individuelt i en hver familie. Min egen mor har ikke kunnet klart annet enn å glede seg hemningsløst over å bli mormor, selv om hun var skuffet over at jeg ikke karte å danne en familie. Men med hennes erfaringer, og mine, og milioner av andre kvinner er det ofte en umulighet å finne den riktige innen riktig tid. Jeg hadde ikke hatt barn om ikke det hadde vært for mine to "uhell". Det er hele min, og barnas sine familier, nå lykkelige over. Alle er vi taknemelige over våre barn. Svigerforeldre ble selvfølgelig og skuffet over at det ikke ble til ekteskap, de er veldig gammeldagse og det var et hardt slag, men i dag er dette favoritt barnebarnet. Jeg hadde mer behov for barnevakt enn de andre barna og dette har ført til en meget god kontakt mellom dem.

Jeg synes ikke du skal tvile mer. Det er helt tydelig at du vil ha barn men lar hennsyn til andre komme i veien. Tror ikke du kan regne med den støtten du ønsker deg nå , før du har bestemt deg. Når du formidler at her kommer et vidunder til, takket være deg, vil ting snu. Alle vet å gjøre det beste ut av situasjonen. Alle vet at alle barn må ha kjærlighet fra hele familien.

Ring farmor du og si hun får et barnebarn til snart. Be henne støtte sønnen sin for han er helt ute av seg. Si at du gleder deg til å bli kjent med henne. Si det er hun som sitter med en del svar som du vil få bruk for i fremtiden. Ikke bare i forhold til barnet, men og i forhold til samarbeidet med barnefaren.

Nå er tiden inne for å glede seg. Du klarer ikke bruke moren hans til å påvirke han før du har bestemt deg, tror jeg..jeg tror ikke du får han på parti på den måten. Dette må han finne ut selv, og det gjør han nok bare han vet hva han har å forholde seg til. Når dere kommer over abortgrensen begynner han sakte og omstilles. Det må han. Når farmor skryter av dette vakre nyfødte barnet vil han bli stolt igjen.

Når babyen kommer vil det bety så mye mer enn han skal du se.Glem kjæresteriene for en stund. Dette klarer du uten han nå. Det må du bare.Sånn er det bare..Du vil ikke klare å få et samtykke fra han før dere når abortgrensen. Gled deg med dine venner i stedet.

 

Benne

[Anonym bruker]

Helt enig, hans dumheter er ikke nok grunn til ikke å gi barnet ditt en sjanse. Jeg visste ikke at du ikke kunne bruke din egen familie. Det setter deg i en annen situasjon. Forklar dette til farmor du, at du faktisk bare har henne for øyeblikket.

Jeg er stolt av deg. Det presset og den sorgen du føler nå vil han nok aldri forstå desverre. Det må jeg og bare godta. Kanskje en psykolog i fremtiden vil kunne hjelpe han.

Du skal ikke være redd for kiloene dine. Jeg gikk ned 10 kilo og fikk et vellskapt barn på 4 kilo. Vi er så vellfødde her i Nord at barnet ikke vil lide. Du kan kanskje få litt lav blodprosent, men alt dette tar legen seg av. De ser på lagrene dine og blodet ditt hva du evt. mangler. Folat er noe du vistnok skal spise nå. Får på apotek. Viktig de første 3 mnd.

 

Du skal vite at jeg er der for deg..kontakt kan vi ta senere om du vil.

 

benne

 

[Maritha83]

Heia =)

 

Jeg synes ikke du skal høre på hva han sier. Du skal bestemme dette selv. Jeg sto i samme situasjon, nei kansje ikke. barnefaren sa at han støttet meg.. men..

 

Uansett skal du ikke tenke på hva han mener, han har sakt fra seg sin rolle. å du vil få hjelp med stønader fra trygdekontoret. han trenger ikke betale barnebidrag. det er noe dere kan bli enige om.

 

sånn som vi har gjort det, så betaler ikke barnefar noen mndlige bidrag.

Det er to typer man kan gjøre. enten setter man krav til barnefar at han skal betale barnebidrag i mnd, eller så tar man å ordner det seg i mellom uten noen krav.

 

Jeg var og alene når jeg var gravid. å tanken om abort var der, men jeg bestemte meg for å beholde henne. å det er den beste avgjørelsen jeg har gjort i mitt heeeele liv. jeg hadde ingen jobb da jeg ble gravid. så timingen var skikkelig dålig. men hun kom, å hun tok hjerte mitt med storm. å jeg klarer ikke være en dag uten henne =)

 

Så om du velger å ikke ta barnet bort. så vit at du får hjelp sånn at dere får det bra =)

 

ønsker deg masse lykke til =)

 

mvh

Maritha

[email protected]

[Anonym bruker]

Det er kommet så utrolig mange innlegg på siden din at jeg har lest litt i kryss. Jeg visste ikke at det var uaktuelt for deg å få støtte fra egen familie. Så det nå og skrev et innlegg lengre opp.

 

Benne

[Anonym bruker]

Jeg forsøkte å fraskrive kravet om at barnefaren skulle betale bidrag en gang jeg og.Fordi jeg var redd han. Trygdkontoret sa at jeg ikke hadde lov til det. Dette var barnets rett, ikke ditt. Det går selvfølgelig ann å jukse slik som hun skriver over her, men trygdekontoret har faktisk rett etter min mening. Det er barnet som skal ha disse usle 10% av lønna hans, og det er før skatt. Så det er ikke store summen egentlig når man tenker på hva faren faktisk får igjen for det. Han får fostret opp barnet sitt nesten gratis spør du meg, og så får han atpåtil kvalitetstid med det annenhver helg om han vil/kan.

Du kommer til å få nok utgifter skal jeg love deg. Du vil angre om du gir han muligheten til å slippe unna ansvaret. Når han blir gammel og har god kontakt med barnet er det for sent å kreve disse pengene tilbake.

Dett er er ditt barns penger, i følge loven, ikke dine..

[Fårvirra]

Hei Benne

Hadde jeg hatt en egen familie å støtte meg på, hadde jeg ikke vært i tvil om å gjøre det. Men det har jeg faktisk ikke.

Det er det som gjør det hele så vanskelig og frustrende for meg. Jeg ønsker å ha dialog med en voksen person som er involvert og da har jeg kun moren hans om hun gidder!

Jeg bare merker at det er nummeret før jeg virkelig bryter sammen, og det kan jeg bare ikke nå!

Jeg er redd, så forbanna redd jeg aldri noen gang har vært før.....

[Fårvirra]

Om det blir sånn at jeg beholder barnet, skal han nok få lov til å betale for seg!

Det holder at han levner alt annet ansvar på meg!

Men første skritt er å finne ut om jeg virkelig kan ta meg av barnet alene...?!

[Fårvirra]

Hei og takk for svar!

Det er ikke stønad og penger som egentlig er det største problemet! Det som gnager meg mest er at jeg trenger hjelp til å ta meg av barnet om jeg velger å få det. Da er ønsket at han stiller opp på det!

 

Sånn jeg føler det nå, tror jeg det blir veldig vanskelig for meg å klare å ta abort. Men jeg er veldig usikker på om det er riktig av meg å beholde barnet? Jeg trenger virkelig å prate med noen i hans familie før jeg virkelig bestemmer meg!

 

Alt er vanskelig og jeg er dypt ulykkelig! Jeg funker ikke i det hel tatt om dagen.

[Anonym bruker]

Alt er vanskelig nå som du er så hormonell i tilegg. Til og med kvinner med helt strøkne liv kan få alvorlige depersjoner i svangerskapet. Klin til med et brev til moren. Hun må bare forstå, om ikke er hun en svært uvanlig kvinne. Viser det seg at farmor ikke stiller opp som barnevakt finnes det og avlastningshjem for barnet som man kan benytte seg av en helg i mnd. om nødvendig. Du kan altså få støtte til å ha barnet i en annen familie når du er helt aleine og i fare for å bli utbrent. Du kan og flytte inn på et mødrehjem for en kort periode om du er i tvil om du klarer ting alene når det nermer seg fødselen. Lege hjelper med slikt. Du er ikke alene. Du kan få hjelp og støtte mange plasser skal du se. Også økonomisk. Jeg f.eks tok i mot kontantstøtte da sønnen min var to år, leide ut leiligheten min og flyttet til Svalbard for ett år. En drøm jeg hadde hatt lenge. Året etter fikk jeg forlegenget overgangsstønad og fikk meg en fin utdannelse.

Jeg vet med erfaring at du vil få krefter og vilje tilbake. Mange kvinner får superkrefter mot slutten av svangerskapet. I mitt tilfelle ble barnefaren fullstendig overflødig lenge før barnet ble født. Jeg vet det er mange menn som føler seg overflødig. Selv flyttet jeg på en øy etter jeg fødte barnet mitt. Det gikk aldeles strålende. Helt alene i skogen. Meg, bikkja og barnet. Jeg hadde riktignok farmor og farfar inne byen og besøkte dem nå og da. De var over 80 så de kunne ikke avlaste meg i særlig grad, men jeg kunne f.eks legge barnet i farfars armer og legge meg nedpå litt. Jeg kunne og ta korte byturer mens de passet. Når barnet er så lite trenger det mors bryst tilgjengelig uansett.

Det jeg vil fortelle deg nå er at når barnet fødes er kroppen som regel forberedt og innstilt på å ta dette ansvaret helt av seg selv. Hormonene sørger for uante krefter og sybiose med barnet. Bla. holder amming hormoene ved like. Dere blir uadskillelige og klarer dere helt fint uten andres hjelp. Jeg stoorkoste meg det første året alene med mitt mirakel på denne øya. Vi fikk virkelig tid til å nyte og utvikle oss sammen. Ingen busser og rekke, ingen åta hensyn til. Jeg sov når barnet sov og hadde ingen problemer med å innhente nok krefter. Faren stakk innom i ny og ne, men det var slett ikke noen avlastning. En morsom bok jeg virkelig vil anbefale deg er "Barneboka" av Anna Vahlgren; en alenemor med 9 barn. Den er fullstappet av meget gode tips. Den tar for seg ett år av gangen og kan brukes som oppslagsverk i ti år fremover.

Etterhvert som barnet vokser opp får du et nettverk. Enslige foreldre finner hverandre fort i barnehager og på skoler, og i andre barneaktiviteter, og avlaster hverandre. Det er mange enslige der ute vil du se. Ofte har jeg sett kollektive løsninger der foreldre leier store hus sammen og deler på barnepass. Dette er absolutt et spennende alternativ for en som er alene. Du vil kanskje snart også treffe en ny mann som kanskje atpåtil har barn selv. Dere kan og avlaste hverandre. Det er så mye spennende muligheter for deg der ute. Du må glede deg nå. Dette kan være en fantastisk mulighet for deg. Tro meg: du er ikke alene...

 

Benne

 

[Fårvirra]

Hei igjen.

Tusen hjertelig for at du igjen tar deg tid til desperate meg!

Jeg kommer til å skrive et brev til moren hans og få sendt det i løpetb av uka som kommer,så får jeg se om hun tar kontakt med meg eller ikke? Tror jeg kommer til å oppfordre henne til å prate med meg før hun evt prater med sønnen son - tror du ikke det er lurt?

Ellers ås har je hørt om mødrehjem og avlastning for alene foreldre. Jeg har også et par venninner og en kompis som sikkert vil hjelpe meg! Men alikevel, det er noe med det at det er mitt og hans sitt ansvar. Men det er kanskje hormonene mine som går løpsk, men jeg vil liksom kalre ting selv, og drømmen er jo å være en god mamma med et godt forhold til pappaen til barnet selv om vi aldri vil bo sammen.

Ja, vi kvinner har vel et helt unikt bånd til barnet den første tiden som jeg vet at mange menn takler dårlig. Men jeg ve fra jeg var liten hvor mye glede jeg hadde av pappa. Jeg vil at mitt barn skal ha en sånn pappa. Utfra det du forteller er nok du mye sterkere enn meg. Etter det livet jeg hat hatt er jeg veldig redd for å være alene om ting. Jeg trenger støtte rundt meg. Og da jeg ser hvor flink han er med sine 2 andre barn, vil jeg at han skal være det mt vårt barn også om jeg velger å få det. Vi får håpe ting ordner seg, i hvertfall for barnet. Det er det viktigste. Det kommende barnet og de to barna som allerede er i bildet! Jeg klarer meg alltids. Huff , er det hormonene mine eller hva - hvordan kan en kommende pappa fraskrive seg sitt eget barn? Jeg bare skjønner det ikke? Jeg blir så sint og trist!!!!!!

[Anonym bruker]

Det er nok en desperat handling fra en fortvilet mann. Når dere er nådd 12 ukersgrensen og når barnet kommer vil nok ting forandre seg. Jeg tror som sagt ikke han vil gjøre forskjell på barna sine. Flott at du er der i tankene at dere kan bli fine foreldre selv om dere ikke bor sammen. Det har vi nå avklart, jeg og barnefaren, og vi har bestemt oss for å ta en dag av gangen.

Jeg må bare si at jeg ikke er en spesielt sterk kvinne. Nå f.eks har jeg vært deprimert lenge og har problemer med hverdagen kan en si. Hadde det ikke vært for at jeg hadde et barn fra før, som skal ha et vanlig liv selv om mitt er snudd opp ned, hadde jeg lagt meg under dyna og ikke stått opp. Slik er det med depresjon. Mange kvinner får svangerskapsdepresjoner. I tilegg føler jeg meg alene og er blitt svært såret av barnefaren. Sår som tar tid å lege. Jeg var jo, for ikke lenge siden, der du er nå. Det som har holdt mitt hode over vann er mine erfaringer fra før. De som jeg har delt med deg. For jeg vet at jeg snart vil reise meg og få lysten til å gripe om livet med mitt nye barn og være verdens gladeste, stolteste mor på nytt. Superkrefene kommer, jeg bare vet det, og alle verdens menn føles overflødig en god stund. Det første jeg gleder med til er å legge barnet til bryst. Det fineste som finnes. Jeg gleder meg til å glede meg kan du si. Føler det ligger rett rundt hjørnet. Bare siste kneika nå, så er vi der. Og når jeg sier jeg vet med en slik overbevisning, så har det noe med intuisjon å gjøre. Kroppen min er bare så sikker på at dette går strykende. Og denne overbevisningen har overlved mnd. med dyp fortvilelse og smerte. Den hjalp meg da jeg sto overfor valgtet. Den hadde jeg fordi jeg har opplevd den før. Jeg forstår godt hvordan du kan ha det når du ikke innehar denne erfaringen fra før. Derfor har jeg delt med deg så godt jeg kunne.

Lykke til med brevet. Du vil føle det godt bare å skrive det, enda bedre og sende det. Dette gjør du for deg og barnet, og det vil allerede nå gi deg en liten gelde.

Du er en kjemper jeg ser det..og du er sterkere enn du tror. Du er såret nå og må ta høyde for det. Ikke ha for store forventninger til deg selv. Hormonene kan du heller ikke kjempe mot. Det vil bli lettere etterhvert.

Jeg er kommet til mnd. 4 ca. nå. Nå er det like før styrken er der for fullt..jeg bare vet :-)

 

Benne

[Fårvirra]

Hei, igjen!!!

Takk for svar. Du skriver så jeg ikke gir opp håpet enda. Jeg føler en positiv energi i det du skriver. Jeg mener som deg at barnefaren min er redd og usikker på hele situasjonen,at det er derfor han holder seg unna.Jeg kjenner han jo, og har jo sett for snill og flink han er med de 2 andre barna. Derfor blir jeg så trist og usikker da andre sier at jeg må våkne og bare glemme han, at han bare gjølr livet surt for meg og at han aldri kommer til å bry seg om verken meg eller barnet om jeg velger å beholde det.Bare å fjærne barnet, det er til ditt eget beste og hvertfall barnets beste. Jeg velger å tenke postivt som du gjør, at ting vil endre seg bare han får litt tid. Er jo bare 6 uker på vei enda. Og jeg er jo vett-skremt selv, og veldig mye sint på meg selv og han!

Jeg ønsker deg lykketil med barnefaren og er glad på dine vegne for at det ser ut til å ordne seg-det fortjener du virkelig. Og jo - du er kjempe strek det ser jeg ut fra det du skriver til meg, og du er en av grunnene for at jeg ikke har avbrytt svangerskapet enda. Jeg må bare tro på det positive. Jeg nekter å tro at han med overlegg ønsker å såre meg og gjøre meg så vondt! Disse mannfolka våre skulle følt på kroppen konsekvensene av deres oppførsel mot oss så hadde de nok forstått.

Håper ikke jeg tapper deg for energi med all frustrasjonen min, men det er kun her inne jeg får lettet hjertet mitt. Setter virkelig stor pris på kommunikasjonen vår!

Ha en fin dag!

[Anonym bruker]

Det er veldig hyggelig om jeg kan være en støtte. Jeg synes du skal ta valget ditt helt uavhengig av om han vil være der for deg eller ikke. Du har egentlig bare deg selv å stole på i livet. Legg aldri livet ditt i hendene på en annen, aller minst en mann som allerede har sviktet deg. Viktig.

Ta en tur til Amathea igjen. Jeg tror du er klar for et nytt møte. Det har skjedd mange forandringer i deg..

Hold ut.

 

Benne

[AnTiLoPeSvIn]

Hei Hei. hvordan går det? Bare lurer.. Har du snakket med moren hans?

[Fårvirra]

Hei

Jeg har skrevet ferdig brevet og håper å få sndt det i morgen. Sliter med å finne riktig adresse, da det er mange med samme navn i bygd der...!

Jeg er redd jeg ikke klarer å gjennomføre noen abort, så er redd løpet er kjørt. Trist men sant

 

 

[Anonym bruker]

Er du usikker på adressen, kan du ringe. Sitt med brevet forran deg i tilfelle det er noe du glemmer.

Vær ikke trist, bli heller stolt av at du har bestemt deg. ( - Når du bestemmer deg helt, uansett hva du bestemmer deg for)

 

Vi er her med deg

 

Benne

[Prixia]

Det virker som om dere ikke er så gamle siden du ønsker å kontakte moren hans og involvere henne. Det er mulig han har noen år på baken siden han allerede har to barn med en eks.

Jeg vil neppe tro det er klokt å kontakte moren hans, og siden du ikke kjenner henne er det ikke sikkert det vil gjøre det lettere for deg. Med det faktum at han har to barn fra før som han betaler barnebidrag for, og tydeligvis ikke bor sammen med, er det jo ikke sikkert at mor vil ønske at sønnen skal bli pappa igjen. Og hva er det egentlig moren hans har med dette å gjøre? Det virker på meg at du har behov for å snakke med noen, men hvem tror du moren hans komme til å støtte? Ei jente som hun aldri har snakket med før, eller sin egen sønn? Svaret kan ikke være så vanskelig å tenke seg til.

Du må snakke med dine egne foreldre først, før du snakker med moren hans. Hvis du ikke allerede har gjort det da. Det er vel det mest naturlige at det er hos dem du vil bli møtt med forståelse og støtte, uansett hva du bestemmer deg for.

 

[Maja78]

Jeg ser ikke noe galt i at ho tar kontakt med hans mor. Mannen er tydligvis ikke voksen nok til å si det selv,og trenger en dytt i RÆVA!!!

Blivende besteforeldre burde vel også få vite at de får et nytt barnebarn. Og at du prøver å antyde at hans mor garantert kommer til å ta hans parti,er jeg bevis på at ikke stemmer. Så stå på"Fårvirra"

 

Tenker på deg...bare å melde meg,vettu:)

[Anonym bruker]

 

Kjære Prixa

Du har sikkert fine råd og gode synspunkter å gi, men jeg skulle ønske du hadde satt deg skikkelig inn i denne saken før du kom med gode råd. Det er tydelig at du ikke har all informasjon her..

 

Benne

[Fårvirra]

Om du hadde lest hele for-historien her så hadde du sett at jeg har ingen egen familie å støtte meg til. Det er det som er et av hoved problemene. Og jeg er et voksent menneske som tar denne situasjonen på alvor. Har vært i kontakt med hjelpeapparatet, både lege og rådgiver hos Amathea.

I framtiden bør du kanskje være litt forsiktig med krass kritikk da du faktisk ikke har satt deg 100% inn i saken.

[Chimera]

Jeg har lest innleggene dine og sett hvordan frustrasjonen din har gått i bølgedaler de siste ukene.

Håper ting blir klarere for deg etterhvert.

Det jeg ser i måten du skriver på er at du virkelig ønsker dette barnet.

Tvilen gnager alltid fordi det å få barn er en stor omveltning og når man mangler den viktige støtten sånn som du gjør skjønner jeg det er vanskelig å vite hva som er rett.

Å venne seg til tanken på å få barn tar minst de ni mnd man går gravid. (Både for mor og far)

Jeg har stor tro på at du velger å beholde dette barnet. Med eller uten barnefaren.

Du ødelegger på ingen måte livene til hans to barn ved å gi de et søsken til.

Om barnefaren velger å ikke være tilstede for deg og barnet betyr ikke det at barnet ikke får et bra liv.

Jeg har selv vokst opp uten far. Jeg har aldri savnet å ha en far før jeg ble voksen men jeg kunne aldri tenkt meg å ikke være i live av den grunn, hvis du skjønner.

Jeg vil gjerne rose deg litt.

Jeg syns du viser en sterk ansvarsfølelse og modenhet på måten du takler dette. Ved å blant annet ta kontakt med hjelpeapparat for å finne uut hvordan du best kan løse denne situasjonen.

Den ansvarsfølelsen og modenheten kommer til å gjøre deg til en god mor som tar grundige veloverveide avgjørlser for ditt barn.

 

Jeg ønsker deg virkelig lykke til.

Og som legen min sa til meg når jeg var i tvil om å beholde barnet mitt: " du kommer ikke til å angre om to år når ungen ser på deg og sier mamma"

Han hadde rett.

 

[Fårvirra]

Tusen takk for fine ord.

Føler meg alt annet enn sterk, men om jeg oppfattes sånn fra utenforstående så er vel det i grunn et godt tegn! Jeg er fortsatt ikke hundre prosent sikker på hva jeg velger, men skal på Ullevål nå denne uka - så får vi se!

Jeg fikk meg nok en kalddusj i helga fra barnefar via en kompis, hvor han sier at jeg er utakknemmelig for all tidligere støtte og at min ego oppførsel ved å evt beholde barnet gjør han til økonomisk vrak i mange år fremover. Skjønner ikke hvorfor han gang på gang skal rive meg ned med sånne utspill, hva vil han oppnå med det? Gjør han det fordi han er redd? Fatter ikke at han ikke kan prate med meg direkte!