Skal jeg høre på han, og ta abort?

[Anonym bruker]

Ikke ta abort fordi du føler noen tvinge deg til det! -Men abort kan være ett alternativ for mange, dersom situasjonen rundt svangerskapet er vanskelig eller dersom livssituasjonen er vanskelig.

 

Jeg har selv tatt abort, ble gravid i slutten av studiet, med en kamerat som ikke er norsk, og som skulle tilbake til hjemlandet etter studiet. Jeg tenkte lenge på saken, men hadde i utgangspunktet ingen motforestillinger mot abort. -Jeg skjønte at jeg ikke ville klare ett barn alene, og at jeg ikke kom igang i arbeidslivet etter 5 års-utdanning, og etter en pause med permisjon ville jeg ikke vært spesielt attraktiv. Siden faren var utenlandsk ville jeg ikke fått barnebidrag, og jeg ville are fått en engangsstønad som permisjonspenger. -For meg ble valget enkelt, og jeg angret ikke, og tenkte knapt på det, inntil jeg ble gravid med min nåværende mann. -I svangerskapet tenkte jeg mye på aborten, men samtidig visste jeg at jeg aldri kunne hatt det livet jeg hadde hvis jeg hadde beholt den gangen. -Nå venter jeg nummer 2 med mannen min, og jeg vet at min avgjørelse var riktig for meg.

 

Du sier lite om hvordan din livssituasjoner og økonomi.. Hvis du klarer å kutte ut farens mas om abort, og se på din egen situasjon, hva er dine forutsetninger for å ta vare på ett barn alene nå? Selv om faren ikke stiller opp? (Jeg ville ikke satset på at han plutselig ombestemte seg. Han har tross alt barn fra før, og burde sånn sett vite hva han eventuelt sier nei til..) Jeg tror deg, ditt liv og din situasjon er den rette enden å starte i!

 

Hva du velger er helt og holdent opp til deg, men jeg ville snakket med Amatea, som en annen her inne anbefalte. I din situasjon må det være veldig vanskelig å ikke ha noen å snakke med. Jeg hadde tross alt en søster å diskutere med.-Uanseet hva du velger, så må du kunne holde hodet hevet, både for deg selv og for andre!

 

Lykke til. Fortell gjerne hva du velger!

 

[Fårvirra]

Hei, vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne siden? Eneste stedet jeg får lettet hjerte litte grann. Takk for svar!

 

Jeg trodde tiden skulle gjøre meg klokere og at jeg ville kunne ta et klart standounkt - men jeg føler bare at det blir værre og værre for hver dag. Fikk oversendt en mail som barnefaren har skrevet til en venn, og den var trist lesing for meg. Da han skriver at han ikke kan støtte at jeg beholder barnet på grunn av min bakgrunn, blir jeg usikker.Har han rett da han sier at jeg ikke kan ta meg av et barn? Hvordan kan man egentlig vite det? De aller fleste klarer jo det bra?

Videre hevder han at det ikke vil være noe bra for barnet om jeg bærer det frem - hvorfor sier han sånt? Påstår at jeg gambler med barnets liv? Jeg blir så trist.

 

Han sier også at om jeg velger å beholde barnet ødlegger jeg for hans nåværende barn da han vil få mindre penger å bruke på de, samt at jeg hindrer hans mulighet til å kjøpe større bolig som kan romme hans familie. Han mener han blir nødt til å ta på seg en jobb til og at dette også går utover hans tid med sine to andre barn. Hvordan kan jeg da beholde barnet? Jeg ødlegger tre menneskers liv...! Jeg kan ikke leve med det. Men føler liksom at jeg ikke klarer å ta abort heller.

Jeg skal på rådgiver time i morgen, håper det hjelper. Vet ikke om jeg klarer dette mye lenger.

Jeg vil ikke ødlegge for han og barna, men jeg skal jo klare å leve med meg selv og da.

 

Du spør om livssituasjonen min - jeg har en god jobb så økonomisk er det ikke noe som tilsier at jeg ikke kan få barnet.

 

 

[Cam_gutt_4_6]

(Det er jeg som spør om økonomi o.l. rett ovenfor) Hei igjen,

 

Jeg lurer på om du har noen grunner til å høre på barnefaren? Kommer dere til å fortsette sammen hvis du tar abort? -Mye tyder på at dere ikke kommer til fortsette hvis du beholder..? Er i så fall dette en mann du vil klare å ha ett forhold til etter at han har rakket ned på deg og sviktet deg på denne måten? Ja, det er akkurat det han gjør. -Ikke nødvendigvis fordi han ikke ønsker seg flere barn, men fordi han ikke er der for deg, og kan snakke med deg om dette på en ordentlig måte! Jeg er egentlig av den oppfatning at far også bør ha litt å si i abort-spørsmål, men dessverre er det altfor ofte at de inntar en veldig bastant holdning, og bedriver følelsesmessig utpressing for å få gjennomslag. -Det er veldig ufint å legge hele skylden på dette på deg, og beskylde deg for å ødelegge hans og barnas liv. -Og ikke minst ved å sende dette til felles venner/bekjente.

 

Jeg vil egentlig bare ønske deg lykke til i morgen! Jeg er sikker på at de klarer å hjelpe deg til å vurdere alle viktige sider av saken, og kanskje til å se bort fra de uviktive sidene. Utifra det jeg har oppfattet av deg via innleggene, så tror jeg ikke det er noen grunn til å frykte at ikke vil klare dette. -Spørsmålet blir vel kanskje heller om alene-mor-tittelen passer deg, og hva du ønsker deg av familieliv nå, eller i framtiden.

 

Lykke til!

Signerer denne gangen, jeg..

 

[Anonym bruker]

Enhver mann som gjennomfører et samleie vet at kvinnen kan bli gravid selv om de bruker prevansjon.

Når han likevel gjør det, er det en kalkulert risiko fordi sjansen for å bli gravid ikke er så stor.

Han oppfører seg som om han liksom ikke skjønte at sånt skjer og nå er det liksom din skyld.

Han legger sterkere og sterkere press på deg og bruke alle midler han har for å få sin vilje.

For eksempel at han prøver å påstå at hans liv blir ødelagt om du beholder barnet. Han tenker ikke på om ditt liv blir ødelagt av at du tar en abort du ikke ønsker.

Jeg er over 40 år og jeg kan love deg at det å beholde barnet (hvis det er det du ønsker selv) kommer til å bli noe du er takknemlig for resten av ditt liv.

Jeg er en som valgte det motsatte. Selv om livet mitt ikke har blitt ødelagt av å ta abort ser jeg i retrospekt at det var unødvendig.

[Fårvirra]

Hei igjen!

Tror det er liten eller ingen sjanse for at forholdet vårt kan reddes etter dette, men jeg vet jo selvfølgelig ikke?

Jeg prøver å si til han at kan vi ikke prate - og da er bare reaksjonen: "prate??Vi har pratet. Jeg støtter deg ikke før du velger abort.Jeg må tenke på min situasjon." Og det skjønner jeg at han må. Men min usikkerhet blir jo bare større da han vender meg ryggen og ikke kan prate med meg på en odentlig måte.

Helt enig med deg at hans ønsker og behov må høres i saken - men jeg føler fra han at jeg er helt ute å kjøre.

 

Alene-mor rollen skremmer meg en del kan du si! Jeg har jo ingen barn fra før og har ingen anelse av hva jeg egentlig går til om jeg beholder barnet? Men føler ikke at det er en vektig nok grunn til å avbryte svangerskapet. Det ønskelige er jo selvsagt at han og jeg kunne vært sammen om barnet - det ville jo vært det absolutt beste!

 

Nei, jeg får se i morgen om jeg er noe klokere og nærmere en løsning.

Lykke til med alt!!!

 

 

[Anonym bruker]

Nei, du skal ikke høre på han. Det er ditt barn, din kropp. Du tvinger han ikke til å bli sosialklient fordi han får et barn med deg. Jeg har et barn utenfor ekteskap, og faren går på attføring. Han betaler kun kr. 280 kroner per måned til mitt barn selv om jeg får hele forskuddet på 1250 kroner. Han har også 2 andre barn han betaler for. Så 280*3 blir ikke så veldig mye for han å betale. Han har cirka 180 - 200 tusen i året.

 

Uansett så er dette et ansvar barnefaren MÅ ta etter norsk lov. Ikke la han presse deg til noe som helst,du kommer til å angre resten av livet.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

DU ØDELEGGER IKKE LIVET HANS. Det greier han da fint selv. Virker som om han er veldig umoden, og ikke klar til å ta ansvar i det hele tatt.

 

Jeg tror faktisk at det er bedre å ikke ha en far, enn en far som er ustabil og ikke ønsker å stille opp.

 

Barnefaren til eldste dattera mi var sånn. Først så ville han jeg skulle ta abort, så ville han at jeg absolutt ikke skulle ta abort. Han var helt ustabil. Jeg valgte også å beholde.

 

Du bør ha noen å snakke med som kan hjelpe DEG. Nå må du slutte å tenke på livet HANS, det er deg og det ufødte barnet dette handler om.

[Cam_gutt_4_6]

Hei Fårvirra!

 

Hvordan har det gått med samtalen hos Amatea? Håper alt går bra med deg!

 

PS

-Joda, han er helt ute å kjøre, ingen tvil om det. I det øyeblikket han ikke klarte å prate ordentlig med deg om dette, så har han sagt i fra seg rettighetene til å diskutere utfallet også! Det er ikke sikkert han har forstått det helt..

 

 

[Fårvirra]

Hei Cam

Samtalen gikk veldig greit. Det var deilig å høre at tankene jeg hadde ikke var "feil" på noen måte - om du skjønner hva jeg mener.

Tror det er viktig for meg å bruke den tiden jeg kan på å virkelig vurdere nøye om jeg vil klare å oppdra et barn alene. Hun jeg pratet med mente at jeg ikke skulle gi opp barnefaren helt enda. Hun mente at det antagelig skjulte seg mye frustrasjon og redsel bak hans oppførsel. Men jeg kan ikke bruke energien min på han nå, synes han har tråkka for hardt på meg og mine følelser nå!

Videre er jeg tipset til å fortelle familien hans om barnet om jeg velger å beholde det, da de mener at de kanskje vil stille opp selv om han ikke gjør det på sitt eget barn- men jeg vet ikke helt!!!?

Håper alt er bra med deg, og tusen takk for all støtte:) Hjelper å kunne prate med deg her inne...!

[Fårvirra]

Ja, jeg fårpenger uansett det vet jeg. Men problemet er at jeg vet at om jeg beholder barnet kan det gå på bekostning av hans to andre barn. Det er ingen god følelse. Jeg har mange ting å veie for og imot før jeg tar en endelig avgjørelse. Nå er jeg mest redd og frustrert - da jeg vet at jeg sårer noen uansett hva jeg velger....! Vanselig å leve med.

[Bibbi W]

Hei du!

 

Du er ikke i en enkel situasjon. Det som gjør det hele ekstra vanskelig er at det er ikke bare er ditt (og farens) liv dette handler om. Det er først om fremst ditt barns liv som er viktigst. Du må finne ut hva du vil. Ønsker du dette barnet? Og er du i stand til å skape et godt liv for han eller henne, dersom far ikke stiller opp. Det vil kreve ekstra mye av deg for å få det til. Barnet er nødt til å vokse opp med viten om at hans/hennes egen far ikke vil vite av han/henne. Tror ikke det er sunt for noen mennesker og vokse opp med den viten. Da krever det at mor (og de som evt støtter mor) klarer å skape en trygg og stabil tilværelse, som er fylt med kjærlighet. Barnet må føle seg så elsket av de det omgir seg med, at fars manglende kjærlighet ikke gjør så vondt.

Du må tenke deg godt om. Vil du klare dette, og hvordan? Dersom dette føles riktig for deg, er det ingenting å tenke på. Da blir du sikkert en god mor, og barnet ditt får et godt og fullverdig liv. Far slipper uansett ikke unna sine økonomiske forpliktelser.

 

Føler du derimot at barnet kommer til å lide p.g.a situasjonen det blir født inn i. Og er det slik at du absolutt ikke ønsker et barn nå, synes jeg du har lov å vurdere abort. Vi har fri abort her i landet. Og føler du at du ikke har noe å tilby barnet, i tillegg til at ditt liv blir ødelagt, har du lov å benytte deg av dette tilbudet. Ingen har godt av å komme til verden å føle seg uønsket. Og ingen (ikke du selv heller) har lov til å dømme deg, for at du har tatt det du mener er et fornuftig og riktig valg.

 

Du får ha masse lykke til.

[Gjest]

Det er litt vanskelig å glede seg over å være gravid når man ikke har en partner og glede seg med.

Synes utrolig synd på deg.

Pappaen til datteren min og barnet jeg venter sier hvertfall at han vil prøve og stille opp så godt som mulig.

Han har ikke hatt mulighet til det ennå ettersom at han er ganske deprimert og ikke har noe fast sted og bo. Men det begynner visst å gå bedre.

 

Men uansett om han ikke gidder betale barnebidrag kommer du til å få det av trygdekontoret. Værre hvis han ikke vil ha noe med det å gjøre.

 

Har selv vært utrolig i tvil. Men føler meg mer sikker på å beholde nå.

Men omstendighetene i livet mitt nå er vanskelige,- men jeg skal nok klare det.

 

Håper du klarer det også!!

Lykke til.

[Cam_gutt_4_6]

Hei igjen, Fårvirra!

 

-Godt å høre at samtalen gikk bra! -De har endel erfaring på det området, så de burde kunne hjelpe deg med en avgjørelse. Det er nok gode råd de gir deg angående å fortelle familien. Er også helt enig i at det sikkert er mye frustrasjon hos kjæresten din. -Kanskje han er redd fro å endre statusen i forholdet deres til noe tilsvarende han har til de andre barnas mor? Håper du får snakket med han om dette snart.

 

Kom forresten til å tenke på en annen ting. -Da jeg valgte abort den gangen for lenge siden, så hadde jeg ikke behov for å spørre om råd, eller høre andres mening. -Jeg visste med en gang hva som var min løsning, snakket med barnefaren som var enig, og jeg gjennomførte det. -Det aner meg at når man først tenker såpass mye på dette, må føle på kjærestens bastante meninger, og forsøker å finne ut av dette, så inbiller jeg meg at det blir vanskeligere å abort. Nå vet jeg ikke hvor langt du er på vei, men dette er en type avgjørelse som må taes så raskt som mulig, ellers velger man faktisk å beholde ved å være avventende.

 

Skal du ha flere samtaler med Amathea? Håper du finner ut av dette snart, Fårvirra!

 

Vennlig hilsen

[Fårvirra]

Hei igjen!

Ja, enig - det er nok lurt av meg å høre på folk som har peiling på området. Jeg står jo tross alt blant med begge beina oppi det, og ser verken opp eller ned på ting. Greit å bli veiledet litt da.

Barnefar har overfor en kamerat gitt uttrykk for at han kanskje kommer til å ta kontakt, hva nå enn det betyr? Vi får se.

 

Du har rett. Jeg er veldig usikker enda. Vil vel egentlig beholde barnet for min skyld, men føler på at jeg kan ødlegge hans og hans to barn liv med den avgjørelsen. I tillegg er jeg redd for at jeg ikke har nok å tilby barnet? Har jo aldri vært mor, klarer jeg det? Hvordan kan man vite det?

 

Jeg er fem uker på vei, så bør jo finne ut av ting snart. Men er i grunn ikke mye klokere nå enn for to uker siden. Håper av hele mitt hjerte at barnefar tar situasjon på alvor før det er for sent!

 

 

[Fårvirra]

Hei, og takk for svar!

 

Ja, det å evt velge bort barnet er ufatterlig tungt for meg. er ikke brått sikker på at jeg klarer det. Samtidig er jeg veldig redd for å være ansvarlig for å gjøre livet til hans to andre barn dårlig ved å sette dette barnet til verden. Jeg er så i vilrede at det er vondt.

Kunne ønske han bare ville prate med meg, så jeg kunne få satt ting litt på plass, fler som jeg stanger hodet i veggen. Blir mer og mer desperat.

Hvor vil dette ende?

[Maja78]

Er vel ikke i akkurat samme situasjon,men sliter med en "syk" ex. Han går til psykolog for tidligere hendelser. Han har 2 barn fra tidligere ekteskap,og "truer" meg med at han kommer til å kutte kontakten med alle barna sine....dette svaret fikk jeg,da jeg bestemt spurte han om han ville ha kontakt med vårt barn... da han i 3 mnd ikke ville svare på spm.Tror han prøvde å få meg til å få dårlig samvittighet,men jeg har fin kontakt med hans ex-kone,så han kom ingen vei der:) Så her sitter jeg....i 23 uke,og vet ikke hva slags kontakt min sønn vil ha til sin far. Har nok av "mannsroller"(familie) som kan stille opp,så han kommer til å få fin opplæring der:)

Jeg har ikke hørt et eneste ord fra min ex siden 10.August,så ser tvilsomt ut. Men både jeg,min 6 år gamle datter,hans familie og min gleder oss til det nye tilskuddet,og jeg vet at det kommer til å gå bra:)

 

Lykke til,og trenger du å prate,så kan du få msn'n min

[lailalisa]

Dette må du bestemme helt selv syns jeg, han har apsolutt ingenting han skulle ha sagt:) Jeg går gjennom akuratt det samme som deg:) Barnefar vil ikke ha noe med meg å gjøre etter at han fikk vite jeg var gravid og at jeg faktisk vil beholdet barnet:) Jeg har ikke vært i tvil en eneste gang om hva jeg vil:) Men det er utrolig trist at barnefar ikke vil ha noe med oss å gjøre og at mitt barn må vokse opp uten en pappa:) Men jeg og den lille skal klare oss fin:) Jeg har termin 12 april, så er enda lenge igjen, så kan jo alltids håpe han forandrer seg:) Man får håpe det beste:)

 

Lykke til med å bestemme deg for det du vil:) Tenkt deg godt igjennom og gjør det du vil:) Ikke hør på noen andre:) Det er det du vil som betyr noe, husk det:)

 

Hilsen meg og min lille solstråle

[Anonym bruker]

Det er klart at du klarer å gi barnet ditt et godt liv fylt med kjærlighet. Det er kanskje vanskelig for deg som førstegangsfødende å se dette, men jeg skal love deg at når den lille kommer til verden vil du føle deg som verdens heldigste og takke hver deg du får med det. Dette er en helt naturlig reaksjon de fleste mødre har. Selv de som føder barn i et u-land hvor sjansene for at barnet lever opp kan være 50%. Her i Norge hvor vi lever så godt skal du ikke være redd for ditt eget barns ve og vel og heller ikke barnefarens ve og vell. Det han serverer deg er rent sprøyt og løgn. Han er i uballanse nå. Ta alt han sier med knusende ro. Jeg hadde et innlegg her hos deg for en stund siden. Jeg ble og avvist av barnefaren som sa han kun ville støtte meg om jeg tok abort. Han sa at jeg var resurssvak og gammel og ikke ville kunne gi barnet et fullverdig liv. Har du hørt makan til sprøyt? Jeg har et lykkelig barn fra før, jeg har høyere utdannelse enn han og er yrngre enn han. Dvs. under 40. Slike ord kommer fra en mann i uballanse. Etter vi passerte abortgrensen han han tatt en vending og jobber med seg selv for å omstille seg. Han har forsøkt å forklare meg at han mistet kontroll og fikk en psykik knekk. Han får nå hjelp av sin mor som jeg tok kontakt med. Jeg kontaktet henne uten hans samtykke. Han sa i senere tid at han var glad for det siden han ikke torde det selv. Han gruet seg slik for det. Han hadde ikke ant at hun faktisk ble glad og ville støtte og hjelpe oss. Jeg ante dette inni meg, ikke fordi jeg kjente henne, men fordi hun rett og slett er kvinne. Mormødre og farmøder er vise gamle kvinner som vet og elske og sette pris på alle barn. Det er ikke forskjell på barn. Barnet i din mage er like mye værdt som de anre to. Det vet alle som er ved sine fulle 5. Jeg er sikker på du får støtte fra alle i familien om dette. Ikke hør på tullpratet hans. Dette er taktikk fra en desperat egoist. Han vet ikke bedre stakkar. Du kan tilgi han senere. Du kjenner inni deg at du vil ha dette barnet, men tillater å la han komme i veien. Vær snill å lytt til kvinnen i deg. Få støtte fra familie. Dette vil ordne seg til det beste. Ta det helt med ro. Alt faller på plass etterhert skal du se. Du er varm, omrorgsfull og hensynsfull. Det kan vi alle lese. Da vi du og se at det gode vil falle tilbake på deg. Og det er slett ikke synd på han eller de andre barna. Dette er en gave til dem alle. Det vil du se etterhvert..

 

I dag veldig positiv

benne

[Cam_gutt_4_6]

Hei igjen,

 

Hvis du prøver å se på dette i ett "worst case scenario", så er vel det værste som kan skje at han ikke vil ha noe med deg og barnet å gjøre. -Det virker uansett helt usannsynelig at han skal kutte kontakt han har med nåværende barn pga ankomst av ett tredje. -I allefall hvis han ikke ønsker å forlate dem allerede i utgangspunktet! Det kan du sikkert vurdere litt selv, utifra hvor ofte han har samvær, og hvordan han trives med å være pappa, eller hvis du aldri har sett han med ungene; hvordan han prater om dem.

-Skulle han allikevel velge å være en del av deres liv, så kan du jo se på det som en bonus.

 

Ingen vet på forhånd hva som kreves for å være mor eller far, og selv 2. og 3. gangs foreldre blir stadig vekk overrasket over hvor forskjellige barna kan være, og hva slags endringer det fører til i livet. -Jeg vil gjerne si at "Klart du kan!" -Men du har sikkert lest innlegget om hun med en søster som ikke tok abort? -Det er et veldig stort ansvar, og til tider veldig tungt å være mor. -Særlig i starten. -Jeg husker mannen min falt helt ut i starten, taklet hverken meg eller ungen, og jeg tok meg i å ønske at jeg var alene mor, for da hadde jeg ialledall bare ungen å passe på! -Etterhvert har heldigvis mannen min kommet seg betraktelig, og han gjør en veldig god jobb med sønnen vår! Etter denne tøffe starten var vi begge sikre på at 1 barn var nok, men nå er vi lykkelige 7 uker på vei med nr.2!

-Det jeg prøver å si er at det ofte er tøft, men at hvis man vil, så får man det til!

 

Kan ikke annet enn å krysse fingrene for at dere skal få pratet ordentlig sammen om dette!

 

[Fårvirra]

Hei igjen Maja

Hadde vært veldig fint om vi kunne prates på MSN!!!!

 

 

[Fårvirra]

Hei igjen.

Tusen takk for innlegg. Det varmet godt å lese det. Håper av hele mitt hjerte at du har rett. Jeg skal til enda en samtale med Amathea, og håper å bli klokere av det.

Har blitt tipset om å ta kontakt med familien hans tidligere, samt moren til hans to andre barn, men er litt betankt da dette kanskje er å tråkke på dem? Kjenner de jo ikke. X-en hans har jeg pratet med et par ganger. Moren hans har jeg aldri møtt. Skal jeg bare ringe eller skrive til de begge uansett synes du?

En kompis av med er alene pappa, han tipset meg om Familievernkontoret. Hva tror du om det?

 

Huff, jeg er bare frustrert å redd jeg! Det er skremmende å ha dette ansvaret. Redd for å velge feil!!!

[Maja78]

Du kan legge meg til på:

[email protected]

[Maja78]

Du kan legge meg til på:

[email protected]

[Anonym bruker]

Det var antagelig jeg jeg som snakket om min syke svigemor tildligere.Jeg kjente henne heller ikke fra før, men jeg visste at hun var en intelegent dame. Jeg synes du kan skrive til mammaen hans i tilfelle hun er av den hysteriske typen. Hvis du ringer, ha en venn i nærheten tilfelle hun ikke takler ting og sårer deg. Fortell alt han har sagt og hvor vondt du synes det er. At du innerst ønsker deg dette barnet (hvis du gjør det) og at han presser deg til å ta hensyn til han. Dette gjør deg veldig vondt. Så får vi bare håpe på støtte fra svigemor og at hun ikke er en hunndjevel. Den sjansen tar du. Ikke ta tlf. om han prøver å kontakte deg de første dagene etterpå for å skjelle deg ut. La han ri det av seg først. Forklar at du er redd for å snakke med han gjennom moren kanskje. Kanskje mor klarer å få han til fornuft etterhvert. Viktig: Jeg synes at det er avgjørnede at du har bestemt deg før du tar kontakt med svigermor eller x. X hadde jeg latt han ta seg av. Dere behøver ikke ha noe med hverandre å gjøre før situasjonen har lagt seg. Hun vil neppe være en støtte for deg nå tror jeg. Din egen familie kjenner du best. Om du stoler på din mor ville jeg definitivt fortalt henne det med en gang. Forlang at hun støtter deg uansett hva du bestemmer deg for. Det bør en mor gjøre.Si at du forventer det fra henne. Mødre kan virkelig forstå seg på slike ting ser du. Barnebarn rører dem ved roten.

Familieverkontoret prøvde jeg meg med og; det kunne ikke ramle barenefaren inn, men de kan definitivt hjelpe senere. Nå som min barnefar forsøker å snu har jeg så vanskelig for å tilgi og stole på han igjen. Familieverkontoret blir nok en god mulighet for oss. Jeg tror for vårt vedkommende vi trenger f.eks. psykologisk bistand. Min barnefar trenger hjelp til å se andres følelser og jeg må ha hjelp til å forstå og tilgi. Vi trenger hjelp til å kommunisere

Jeg tror på åpenhet. Det har alltid fungert for meg. Jeg tror ingen tar skade av sannheten. Den er der jo..

 

benne

[benne]

På tide han får vite hva som skjer. Alt ordner seg kanskje, bare han får mulighet til å omstille seg. La ikke tankene dine kretse rundt han. Da vil du aldri bestemme deg. Han har sagt sitt. Nå må du si ditt.

Håper amathea hjelper deg. Kanskje han skal få anledning til å si i fra til sine først. Behold barnet...det er mitt råd. Det vil du aldri angre på..

 

Benedicte