Skal jeg høre på han, og ta abort?

[Fårvirra]

Nyheten om at jeg var med barn smalt som en bombe fredag.Etter å følt meg slapp og kvalm over en periode gikk jeg til legen,og jeg var gravid. Noe jeg trygt kan si, kom som julekvelden på kjerringa.Kan ikke passe dårligere, så første reaksjon var at det må bort.Men etter at det første sjokket ga seg og jeg pratet med ei venninne kom usikkerheten om jeg virkelig ville ta det bort???

Tok kontakt med far til barnet, og han vil IKKE under noen omstendigheter ha barnet, da han har to fra før. Så nå er jeg bare kjempe redd og usikker på hva jeg skal gjøre? Han sier at om jeg velger å få barnet kommer han aldri til å vedkjenne seg det. Og han påstår videre at jeg vil tvinge han til å bli sosial-klient pga barnebidrag.

Ut fra dette er det ikke lett å bringe frem barnet uansett hva jeg måtte ønske. Jeg klarer ikke tenke klart, sitter bare å vaker i et slags koma og gråter av ingen ting! Bør jeg ta det bort - tror ikke jeg klarer å gå gjennom hele abort opplegget alene. Jeg er vett skremt...!

 

[Maja78]

Jeg syns du skal bestemme dette selv,uten å tenke på hva barnefaren argumenterer for. Blir det vanskelig for han ang bidrag,kan han kontakte trygdekontoret,og be de justere etter hans evne til å betale...skal ikke være noe du måtte bekymre deg for. Du har nok å tenke på,og må si at han igrunnen ikke har noe valg ang å vedkjenne seg barnet. Nekter han å skrive under på papirene frivillig,kommer trygdekontoret til å pålegge han en DNA test.

 

Men lykke til med valget uansett:)

[Fårvirra]

Takk for svar!!!

Det er jo godt å høre at han faktisk må stille opp selv om han truer med det mottsatte. Jeg har jo ikke peil på regler og rettigheter her, har ingen barn fra før.

Han sier at han akter ikke at dette barnet skal få noen av pengene hans da han vil bruke all tid og penger på de to barna han har fra før. Mener jeg er ego om jeg setter dette barnet til verden - og kanskje jeg er det da det faktisk ikke får noen far!!! Jeg er så forvirra nå, at jeg merker det går sikkelig på psyken min. Vet ikke hvordan dette skal ende.

Trenger hjelp til å se lys i tunnelen!!! ??????

[Maja78]

Han kan ikke tvinges til å ha kontakt med barnet,men dere var to om å lage det,så om DNA testen viser at han er faren,har han ikke noe valg. Han må derimot betale mer,om han velger å IKKE ha samvær med barnet. Er dessverre oppe i samme situasjon,bare min ex er ganske ustabil. Har spurt han flere ganger om han vil ha kontakt med barnet,men han vet ikke. Han har sagt noe så teit som : Om jeg velger å ikke ha kontakt med dette barnet,kommer jeg til å kutte kontakten med de to andre barna.

Hvor teit er ikke det? Han har ikke sagt noe til sin familie heller...og må si at det ikke er så vanskelig å se at jeg er gravid!! (Er 19+4)

Men jeg skal klare dtte...med eller uten hans hjelp...har masse familie som støtter meg,og har litt erfaring,da jeg har ei datter på 6.

Men lykke til...går nok bra skal du se:)

[Gjest]

Det er nok ingen lett sak å vurdere, vi mennesker er så forskjellig av natur.

 

Uansett, du må tenke på om du klarer en abort og tankene i etterkant. Du må tenke på et svangerskap, og muligheten for at du må faktisk oppdra dette barnet.

 

Skjønner din fortvilelse, og jeg skjønner også hannes. Muligheten for at han skifter mening er tilstede, men desverre det er muligheten for at han også ikke gjør det.

 

Du sier ingenting om du selv har barn, og tolker det dit hen at dere ikke har et forhold. Du må lytte til hva han sier, slik at du selv for en følelse på hvorvidt dere kan samarbeide i fremtiden. Et barn er krevende, og et mirakel- det krever omsorg.

 

Når du har følt på disse tingene er det ingen som kan hindre deg fra det eller det andre.

 

Har dere et forhold kan dere prøve en annen gang- når dere begge ser lys i tunnelen:-9

[Fårvirra]

Hei og takk for svar.

 

Det er på grunn av hans situasjon og det at han ikke ønsker flere barn som gjør at jeg tviler så sterkt som jeg gjør! Det vil selvsagt være en stor fordel om barnet har både en mor og en far.

Men ut fra det han sier er det utlukket at han vil bruke verken tid eller penger på et nytt barn - han ønsker kun å prioritere de barna han allerede har, Han sier han aldri vil vedkjenne seg dette barnet.

 

Jeg har sagt at jeg evt vil oopdra det alene, men er ikke sikker på om det er det beste heller. Altså jeg tviler veldig. Samtidig som jeg vet at dette kanskje er min eneste sjanse her i livet for å få barn.

Har ingen barn fra før av.

 

Det som gjør det hele xtra tøft er at han gir meg en kald skulder etter vi fikk beskjeden om barnet. Han vil ikke omgås meg så lenge jeg ikke tar et klart standpunkt om abort. Han ønsker ikke støtte meg på noen som helst måte. Det er ekstra tundt da jeg føler jeg trenger nærhet, forståelse og støtte.

Han melder og ringer meg hele tida - har du bestemt deg eller. Ikke si det til noen. Ikke hold meg på pin-benken. Jeg er sliten og vil komme over dette!!!

 

Jeg blir gal!!!

[Fårvirra]

Vil bare si : Tusen takk for svar og ønske deg lykke til med alt!!!

Det skal tydeligvis ikke være lett?

Har hørt så mange solskinns historier om hvor fantastisk det er med barn og graviditet....,kan nok ikke skrive under på det utsagnet!

 

 

[Anonym bruker]

Uff for en situasjon han har satt deg i.... Er ikke rett at at menneske skal få noen andre til å føle det sånn som du gjør nå. Går ut fra at du ikke var alene om det som førte til denne graviditeten, og han som er far til to fra før burde hvertfall ha funnet ut il nå hvordan et barn faktisk lages. I tillegg er det kanskje lettere for han å si at han ikke ønsker dette barnet som har sine to andre barn. Syns det er skikkelig trist at han setter deg i en sånn situasjon, hvor du må velge barnet bort for å behage han... Du har jo som du sier ikke barn, og ønsker deg kanskje barn? Du sier også at dette kanskje er din eneste sjanse til å få barn... Hvis du bestemmer deg for å beholde barnet kan det jo hende at han ombestemmer seg også.... I tillegg, det er jo veldig mange aleneforeldre som klarer seg veldig fint med både ett og flere barn. Jeg skal ikke forsøke å overtale deg til hverken det ene eller det andre, men jeg synes det virker på det du skriver som at du faktisk vil ha dette barnet. Lykke til uansett. Klemmer

[Anonym bruker]

er i omtrent samme situasjon..barnefar har to fra før og mener jeg ødelegger hele livet hans med å få dette barnet!Men han var da faktisk med på dette han og da...Jeg valgte å beholde-er i uke 40,han har ikke forandret mening men jeg angrer ikke!!Dette skal jeg klare:-)

Jeg tror aldri man angrer på at man får barn,men derimot...

Uansett hva du måtte finne på så ønsker jeg deg masse lykke til:-)Og jeg anbefaler deg å snakke med noen-ta kontakt med amatea:-)

 

Håper det ordner seg!!Hadde vært hyggelig å få vite hva du bestemmer deg for...

[Fårvirra]

Jeg prøver igjen! Siste innlegget mitt havnet i intet. Jeg ville bare si takk for svar, men jeg vet absolutt fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. Blir mer og mer i villrede. Jeg klarer virkelig ikke bære dette alene lenger. Problemet er at jeg ikke vil ødlegge livet hans, men samtidig begynner presset om å ta abort å bli så stort at jeg følee jeg mister kontrollen. Jeg er vettskremt av tanken på abort, og begynner virkelig å kjenne hat og likegyldighet til både han og barnet. Det kan da ikke være normalt?

Jeg vil absolutt ikke gå alne lenger, så om han ikke starter å ta meg og mitt og barnets liv på alvor går jeg inn i dype depresjoner.

Hva faen gjør jeg????

[smørblomst og lille Ole]

Du bør absolutt kontakte Amathea. For å finne telefonnummeret til ditt lokalkontor, går du in på: www.amathea.no

 

Min situasjon er ikke helt lik din, men det finnes likhetstrekk. Jeg ble gravid rett etter at jeg traff barnefaren. På grunn av at han drakk mye, og at jeg kjente på meg at det ikke var riktig, sluttet jeg å treffe ham 2 uker etter at jeg traff ham. 1 uke etter tok jeg graviitetstesten, som var positiv. Selv om jeg kljente på meg at et forhold med ham ikke kom til å gå, så prøvde jeg igjen fordi jeg var gravid. Jeg merket raskt igjen at det ikke kom til å gå.

 

Etter dette begynte presset. Hvis jeg ikke ville være sammen med ham, så måtte jeg love ham å ta abort. Hvis jeg likevel beholdt barnet,så ønsket han ikke å bli oppført som far, og han ville ikke ha noe med barnet å gjøre. Etter en stund fant han ut at han ikke klarte å gi blaffen.. så hvis jeg ikke tok abort, så kom livet hans til å bli et helvete, og han ville drikke seg ihjel.

 

I begynnelsen vurderte jeg abort. Jeg var på nippet til å bestille time, men fant innen den tid ut at jeg aldri ville klare å gjennomføre aborten. Om barnefaren velger å la livet sitt gå til helvete på grunn av et barn han selv har vært med på å lage.. ja da er det hans problem. Jeg tror forresten også det at om livet hans går til helvete, så ligger det noe annet bak. Det er bare så enkelt å legge skylden på andre, og få andre til å få ansvaret for problemene.

 

Både i mitt og ditt tilfelle så er det barnefaren som bruker egoistiske og skitne triks her. Han spiller på din samvittighet, sier at du ødelegger livet hans og at du er egoistisk. Hvis han ikke vil ha kontakt med sitt eget barn, hvem er det da som er egoistisk? ..Og: olk må gjerne kalle det en egoistisk handling det at jeg beholdte barnet. Jeg beholdt barnet ut i fra en helhetsvurdering av min situasjon. Mye av fornuften min talte for abort. MEN: Jeg vet at jeg aldri ville klart å leve etter en abort. MITT liv ville blitt vanskelig etterpå. Jeg vet at livet med dette barnet vil bli vanskelig. Jeg blir alenemor til 3. Men jeg vurderte det likevel at det beste for MEG var å beholde barnet. Om noen kaller det egoistisk, så må de bare gjøre det.

Uvhengig av hva barnefaren måtte mene, så må du finne ut hva du ser for deg i fremtiden, og hvordan du vil ha det etter en abort. Mange klarer seg helt fint, og noen får store problemer.

 

Jeg fikk hjelp hos Amathea. De påvirket meg hverken i den ene eller den andre retningen, men hjalp meg å sortere mange følelser. Vi snakket en del om hvordan jeg så for meg å få enda et barn, og at jeg må ta utgangspunkt i at jeg kan bli helt alene om ansvaret. Jeg vil absolutt anbefale amathea.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

 

Hat er en forsvarsmekanisme, det er helt normalt. Likegyldighet til han; det høres meget sunt ut. Han oppfører seg som han er likegyldig til dine følelser. Skjønt, jeg tror virkelig ikke han vet hva du går igjennom. Han skal ikke unnskyldes for det. - Noen blir aldri voksne.

 

Nå som du er i din mest sårbare tilværelse i livet, støtter han deg ikke. Man kan lure på hva du egentlig har betydd for han, og det gjør vondt verre å tenke slik.

1.ste råd: fokuser på deg selv. Dette er vanskelig da usikkerhet, svik og ensomhet dominerer tilværelsen. Likegyldighet er kanskje ett forsvar som vil hjelpe deg i avgjørelsen.

 

Du nevnte at dette kan være siste mulighet for å få barn. I så fall ville ikke jeg vært i tvil. Ikke tenk på om du ødelegger livet hans. Hvordan kan dessuten et liv bli ødelagt av å få barn om man bor i et velstandsland som Norge. Dette er selvsagt en individuell oppfatning, men du må heller ikke gi andre muligheten til å ødelegge livet ditt. Fokuser på deg selv.

 

Råd 2: Sitt ikke med dette alene. Det er fint du bruker nettsiden. Bruk venner og familie og. Amatea har psykologer og hjelpere som kan støtte deg. Jeg fikk hjelp av dem.

 

Forbered deg på mer helvete og mer motstand,og vit at du takler det. Har du bestemt deg står du sterkere. Her får du min historie:

 

Jeg ble gravid for 15 uker siden, på tross av en angrepille, med min beste venn... trodde jeg. Jeg er 38, og han er et år eldre. Jeg har et barn fra før på 10, han har ingen. Han fikk fullstendig sjokk da han fikk vite dette i uke 7, og avsluttet vårt vennskap tvert da jeg fortalte at abort ikke kom på tale. Jeg fikk klar beskjed om at jeg stod helt alene i dette. Jeg var grusomt syk og tryglet han om hjelp, men fikk ingen. Han sa riktig nok at han skulle være helgepappa, men utover det..ingen hjelp og ikke noe samarbeid. I tiden som fulgte forsøkte han å påvirke meg til å ta abort. Han kom med grusomme bemerkninger om at jeg var for resurssvak og gammel. Han var urokkelig slik som jeg, og jeg bestemte jeg meg for å hate han og gi blanke. Dette barnet skulle jeg ha. Grunnlaget for min avgjørelse er barnet jeg har fra før. Jeg har vært 100% alene med dette siden faren hans er syk. Det har gått så veldig veldig fint. Jeg hatet nå min venn så grusomt for hans svik at jeg nok skulle gjøre det vanskelig for han å bli helgepappa og. Jeg kuttet all kommunikasjon. Jeg ringte hans mor, som han ikke ville fortele det til, og fortalte hele historien. Jeg skrudde av mobilen og reiste vekk med venner som støttet meg. Dette fortjente han, og dette fortjente hun. Hun var på siste kreftstadiet og hun skulle ikke gå i graven uten å vite om barnebarnet. Hun var en kvinne tross alt tenkte jeg. Jeg hadde rett. Hun ble veldig rørt. Nå som jeg er over 12 ukers grensen, kvalmen og sorgen vil han bli venner igjen. Han beklager situasjonen han satt meg i og sier han gleder seg til å bli pappa. Jeg har vanskelig for å tro han og tilgi han. Tilliten er borte. Han ber meg ha forståelse for hans reaksjon og vil forsøke å forklare. Jeg er ikke i stand til å høre på han enda. Jeg er glad han er snudd, for mitt andre barn vil kanskje få en god pappa, men styrken jeg har fått i meg selv nå og for baret mitt får ingen ta fra meg. Jeg holder meg litt på avstand. Jeg har enda ikke truffet han. En venninne av meg fortalte meg i går om en lignende opplevelse med sitt barn. Han brukte og alle midler til å få henne til å ta abort. Han trengte og tid for å forstå det hele og hun brukte enda lengre tid en han til å tilgi.

 

Faren til barnet ditt har to fra før sier du. Om du velger å stå i mot så kan han da ikke gjøre forskjell på barna sine. Jeg følte at jeg ikke bare sto i mot hans ønsker. Jeg følte at dette ble forventet av meg fra samfunnet også. Det er blitt er forferdelig skakt samfunn som lar kvinner føle abort som eneste utvei. Vær sterk å stå i mot hva alle andre mener, sier jeg. Du vet innerst inne hva som er riktig for deg allerede nå tror jeg. Finn bare styrken din, og ja..den finner du kanskje best i første omgang om du hater. Han er ikke verdt annet enn å hate nå, etter min mening. Vent ikke at han tar deg og barnet på alvor snart. Det kan ta sin tid. Og hold ikke dette for deg selv, det kan han ikke kreve. Jeg ble deprimert og sliter enda med daglige gjøremål.

 

Lykke til. Jeg støtter deg 100% uansett hva du bestemmer deg for.

(Som forøvrig skulle vært det første han sa til deg hadde han vært en mann det stod respekt av). Jeg synes du virker tøff jeg, siden du har tatt kontakt på nettet.Stå på..drit i han egoisten.

 

 

 

[Fårvirra]

Hei - tusen takk for svar.

Er enig med deg i at det er jo fedrene som selv velger å ødlegge livene sine om de går til grunne for sine handlinger. Men jeg føler at jeg har et visst ansvar til å i hvertfall høre hans ønsker. Det hadde vært letter om han hadde pratet med meg i stedet for å bare snu meg ryggen. Kan ikke tenke meg noe annet enn at han sikkert er vettskremt av tanken på å måtte fortelle sine 2 andre barn at de har et søsken på vei.

Det er to sider av saken. Og jeg føler at jeg ødlegger for noen uansett hva jeg velger å gjøre. Beholder jeg barnet gjør jeg det vanskelig for han og de 2 barna han har. Tar jeg abort ødlegger jeg meg selv for alltid. Og hvorfor er dette barnet mindre verdt enn de to han har fra før? Og hvordan skal jeg fortelle mitt barn at pappa vil ikke vedkjenne seg deg fordi hans andre barn er viktigere? Ingen barn fortjener det.

Jeg føler meg maktesløs. Jeg er så sliten av dette kaoset i hodet mitt. Og jeg like ikke hatet og likegydigheten heller. Her om dagen tenkte jeg faktisk at en spontanabort ville vært befriende - det er jo psykt!

[AnTiLoPeSvIn]

Uff forferdelig situasjon du er i. Tro meg jeg vet. Har vært i den situasjonen du er i nå. Vet ikke om du var sammen med barnefaren, men det var jeg. Ble gravid for litt over et år siden. Han tok det akuratt på den måte han tok det på. Da jeg fortalte det var det uaktuelt, jeg måtte bare forte meg til sykehuset for å ta abort mente han. Han tok også å spurte meg om jeg hadde vært å bestilt time. Jeg sa nei ikke enda, hva er det du venter på da sa han hele tiden. Han spurte aldri hvordan det gikk med meg hva jeg følte. Han var bare en egoistisk jævel som tenkte på sine behov. Tok jeg ikke abort var live han ødelagt. Tenk å si at et kommende barn som er hans kjøtt og blod vil ødelegge live hans? Da er man bare syk i huet!!

men jeg var i tvil, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Tiden begynte å renne ut, jeg hadde et valg. abort eller beholde kjæresten min.. Ja DUM som jeg var tok jeg abort. Og det var ikke lett, et valg jeg kan leve med, men angrer og tenker på hver dag. jeg fortsatte med han han, men så at dette ikke fungerte, følte avvsky og jeg hadde avsluttet et kommende liv pga en MANN!! jeg skammer meg og er flau fordi det var mitt barn. Jeg var i tvil jeg og. følte meg ikke helt klar over å bli mor, men i bunn og grunn tok jeg abort pga han. dum ja.

livet går videre men du glemmer aldri hva du har gjort og hva som kan ha blitt.. Nå er jeg gravid på nutt. 27 uker på vei, å da jeg fant det ut skulle jeg faen ikke ta abort, ikke helvete heller.Sa det direkte til kjæresten min, en ganske frekk måte, var redd for at han skulle ta det som han andre gjorde. Sa bare direkte jeg er gravid, liker du det ikke så dra til helvete sa jeg. han fikk hakeslepp av ble jo glad og støtter meg uansett på hva jeg kom til å gjøre. fordi det er MIN kropp, MITT valg til slutt. nå tenker jeg alltid og får tårene i øyene, hvorfor fikk ikke den første leve.. hvordan den andre? På helsekortet mitt står det mitt 2 svangerskap. den 1 ble aldri fullført.

Uff ja ble mye av min historie her. Husk at du vil aldri angre på at du IKKE tok abort når du holder ditt barn, ditt kjøtt og blod. Du må tenke igjennom ganske nøye om du vil klare og takle en abort å leve livet ditt videre normalt. å kjære deg ikke tenk et sekund på hva han sier og mener. Drit langt i han. Han er ikke verdt det i det hele tatt. Tar du abort gjør du fordi DU vil DU DU DU ingen andres skyld. Ønsker deg lykke til med alt og håper du gjør det som er rett for DEG!

[Anonym bruker]

Ja, det er sant. Du vil aldri angre om du ikke tar abort. Jeg har ikke truffet en eneste norsk kvinne som har angret på at hun har fått barn. Jeg har deimot hørt om kvinner som angrer på det motsatte resten av livet. Men jeg har og truffet kvinner som ikke synes abort er noe problem som helst. Siden du er i så sterk tvil og virker så frustrert nå er det en mulighet for at du vil angre, er jeg redd. Du må under ingen omstendigheter tro at du beholder hans kjærlighet om du tar abort. Det har jeg ingen tro på..en magefølelse bare etter hva jeg har lest og en masse livserfaring og erfaring med menn. Husk at han har sveket deg når du aller mest hadde behov for for hans støtte. Instill deg på å være alene uansett, uansett hva du velger. Da tror jeg du vil ta det riktige valget som er best for nettopp deg. DU er viktigst, ikke hans kjærlighet til deg. Og hvem vet, mr. perfekt kan dukke opp når som helst enda, kanskje til og med i mannen du alerede elsker.

[Anonym bruker]

Jeg har en god venn som har 4 barn med 4 forskjellige kvinner. I utgangspunktet er han alltid instilt på abort sier han, hvilket overrasket meg veldig siden jeg har sett han elske sine barn slik han gjør. Men han er jo en mann. Vi kvinner forstår dem bare ikke. Han har barna sine samtidig og er verdens beste helgepappa. Disse barna er vokst opp sammen, og har, og vil sette stor pris på hverandre i fremtiden og. Da han fikk sitt tredje barn utenfor ekteskapet fikk han ultimatumet: det nye barnet eller oss, fra kona. -Jeg kan da ikke gjøre forskjell på barna mine svarte han og forlot kona. Jeg tror faktisk han har ett til på gang. Jeg har ladri sett en far være så flott med barna sine.

Jeg tror ikke det vil bli et problem og fortelle de to andre. Det er nok noe annet han er redd for. Alle som har barn vet at de har godt av søsken og at barn er meget tilpassningsdyktige til slikt. For dette er HELT naturlig. Husk det. Barn tar naturlige ting bedre enn voksne. Jeg tror han er bortskjemt og pengegrisk. Om du har sett han sammen med barna sine og ser han er god, vil han garantert elske den neste og. Men tro ikke du kan fange han med et barn. Forbered deg på å være alene, slik som mor til hans tidligere barn er. Han virker ikke som den mest ansvarfulle. Eller kanskje han lærer..?

[Fårvirra]

Takk for svar!!!

Jeg er frustrert og i villede, men er ikke helt enig med alle konklusjonene dine.

Jeg tror - kanskje jeg er naiv - men jeg tror virkelig han er like frustrert å redd som meg. Å få et barn er big deal, og dette var ikke planlagt. Jeg vet at han er glad i meg og bryr seg om meg, men velger å tro at han er i en slags sjokk-tilstand.Det er jo i grunn jeg og.Men da jeg er redd har jeg behov for å prate, mens han er en type som trekker seg unna.Det er forskjell på reaksjonsmønstre, det må vi ha rom for.

Jeg vingler for og i mot abort fra dag til dag og time til time. Det er slitsomt at han ikke er der. Og om jeg velger å få barnet risikerer jeg antagelig å miste han, men det er jo en sjanse jeg må ta.

Hans mening er viktig for meg, ellers så hadde ikke den frustrasjon vist seg. Jeg tror det hatet jeg føler nå er en reaksjon på ensomheten om hele avgjørelsen og situasjonen!!!! Jeg er en som trenger masse kjærlighet desverre.

Skal på undersøkelse i morgen - er vel 4 uker på vei, så har fortsatt tid å tenke meg om. Vi har bare visst om dette i 2 uker på fredag, så tror det er lurt at både han og jeg gir hverandre litt tid!

Har bestemt meg om jeg beholder barnet så kommer jeg til å være ærlig mot omgivelsene - kommer til å fortelle mine foreldre og hans sannheten, så får alle velge hvordan de vil stille opp eller ei! Akter ikke juge for barnet mitt!

Jeg er veldig trist, men må bare håpe at ting ordner seg uansett hva jeg velger! Takk alle sammen.....

[AnTiLoPeSvIn]

jeg skjønner deg evldig godt jeg. Men hvis du velger abort så prøv å tenk deg hvordan ting vil bli med han etter aborten. Fordi du vil tenke at han har sveket deg på det groveste og hvis ikke forholdet kommer tilå fungere så kan du aldri skru tiden tilbake for å få "det" igjen hvis du skjønner.

[Fårvirra]

Hei igjen!

Løpet er nok kjørt for alltid for meg og han - det har du rett i.

Men fra det og til å sette et barn til verden som ikke er ønsket av sin egen far??? Hvordan skal jeg forklare det - og hvilken grunn har han til å verdsette sine to andre barn mer enn dette?

Jeg føler nå at jeg ikke har noe valg, annet enn å fjærne det. Har ikke samvittighet verken overfor barnet eller han og gjennomføre det. Kommer til å bli et helvete for meg å gjennomleve det, men da sparer jeg hvertfall to andre.

Han har ikke gitt noe lys fra seg på en uke nå, så det er jo utrolig ansvarsfullt! Men da vet jeg at verken jeg eller barnet betyr no for han!

 

Kompisen min truer med å ringe han og familien hans for å legge press på han. Men jeg prøver å si at det gjør helt sikkert vondt værre. Så jeg håper ikke han gjør alvor av sine ord, det vil bare gå utover meg!!!!

 

Jeg bare svimer rundt og prøver å holde hodet over vann - dette er det vondeste jeg noen gang har vært gjennom!!!

[Gjest]

Jeg har også samme problemet med barnefaren. Men han viste at jeg ikke ville ta abort før han hoppa til køys med meg. Nå blir jeg alenemor i mai. Jeg respekterer de som velger abort, men jeg har alltid vært imot det selv. Men det er opp til hver enkelt. Det er et kjempevanskelig valg uansett. Jeg kan ikke gi deg noe annet råd enn at du må følge hjertet ditt, ikke la deg bli påvirket av andre, men høre på din indre stemme. Det var det jeg gjorde.

 

Masse lykke til.

 

HUSK: Uansett hva du velger, så skal du velge det som er riktig for DEG!

[Fårvirra]

Det er så trist at det er så mange uansvarlige mennesker der ute. Ønsker deg masse lykke til. Håper jeg klarer å ta en avgjørelse snart. Det tærer virkelig på energien!

Ante ikke at livet kunne være så tøft! Det å få barn skal jo være enn glede sier man...???!

Jeg har bestemt meg for å ringe å ta en siste samtale med barnefaren.Nå som vi har vist om det i 2 uker - har vi begge hatt tid til å tenke litt på hver vår kant!

 

 

[petronell]

kjære deg! du skal ikke ta abort fordi det passer han! jeg er selv gravid, faren ble illsint da jeg fant ut at jeg var gravid og ville beholde barnet. uhell kan skje, vil de være på den trygge siden får de ta en tur på sykehuset. som sagt ble han sint og lite hyggelig. jeg gav faen flyttet ut og tok ingen kontakt. etter to mnd kom han krypende tilbake, men inn kommer han ikke på lenge. men han må bevise at han fortjener og vil det. stå på, gjør som du føler for. du greier deg helt sikkert fint, også uten han...

[Fårvirra]

hei - og takk for svar!!!

Utrolig at de er så uansvarlige. Bryr de seg virkelig nada om oss og barna vi bærer på? Hans innstilling gjør i hvertfall ting xtra hardt for meg. Jeg ser verken att eller fem på framtiden. Kunne ønske jeg var like strek som deg, så jeg bare kunne drite i han.

Jeg bruker mye unødig energi på å tenke på at han ikke vil ha barnet!!! Pleier ikke være sårbar, men denne situasjonen har satt meg helt ut!!!

Det værste er at kompisen min har sagt hva han mener om han pga dette - så nå er alt værre enn noen gang! Han mener at det er riktig at folk forteller han hvor landet ligger da han ikke har respekt for meg! Er det virkelig så ille? Gjør han dette fordi jeg ikke betyr noe og at han ikke har respekt. Eller gjør han det fordi han er usikker og redd for hele situasjonen???? Får vel aldri vite det.

Han ringte meg på jobb i dag,men takk og lov for nummervisning.Jeg dropa å svare. Er det kanskje feil av meg? Jeg bare orker ikke mere kjeft????

[benne]

Jeg råder deg til å ikke ta i mot mer kjeft. Steng han ute og fokuser over livets under i stedet. I magen bærer du et mirakel, han er slett ikke det. Om han forandrer mening klarer han å få tak i deg selv om du ikke svarer på tlf. Som didligere sagt har jeg denne vennen min med 4 barn. De er blitt en sammensveiset gjeng. Jeg mener du skal slutte å tenke på å ta hennsyn til de andre barna. Kanskje du nettopp frarøver dem en god søster eller bror som kan støtte resten av livet? Barnefaren vil ikke gjøre forskjell på barna sine. Det er noe han bare sier. Slem og hjerteløs som han er nå. Fordi han er redd ja, men og uansvarlig og egoistisk. Jeg synes og hele verden skal vite hva som foregår. Han ville ikke oppørt seg slik hadde hans mor f.eks bevitnet det hele. Her er det bare du som lider over hans ugerninger. Det synes jeg er meeeget galt. Nå MÅ du begynne å ta vare på deg selv.Du trenger all støtte du kan få av de nermeste nå..

 

[Fårvirra]

Ja, jeg klarer ikke å ta i mot flere beskyldninger og kjeft.Han trenger ikke fortelle meg flere ganger at han kun støtter meg om jeg fjærner barnet. Jeg håper ikke han tar mer kontakt før han evt ønsker å være der på en bra måte. Og jeg håper ikke han lager et helvete for meg pga at de rundt meg er sinte på han på mine veine.

Jeg kjenner ikke barna hans, men håper du har rett og at han bryr seg og etterhvert vil vise det.

Hele verden bør vite sier du? Synes du jeg bør innformere familien hans uten hans samtykke samt moren til de andre barna hans? Flere som har sagt jeg bør gjøre det, men er redd han da blir så skuffa og sint at han ALDRI prater med meg eller vil ha noe med barnet om jeg beholder det.

Føler meg utrolig alene,ensom og redd. Jeg har ingen familie å lene meg på, jeg har i grunn bare venner og før var jo han min største støtte - den jeg var absolutt tryggest på. Nå vet jeg ikke lenger???