Prøver å legge inn historien her og..passer kanskje bedre her?!..

[MammaTilTo&Spire=)]

Her er historien;

Ifjor høst begynte jeg på sykepleiestudiet og fødte en baby desember 2005. Har hatt et års permisjon og begynner på igjen der jeg slapp, altså i november i år, så har så langt bare fått med meg nesten ett halvår. Nå er gullungen blitt 9 mnd og igår fant jeg ut at jeg er gravid IGJEN!

 

Jeg føler et helt totalt kaos i hodet, jeg er i sjokk. Samboeren min ble glad og vil gjerne ha denne lille babyen som såvidt har begynt å vokse, er ca 4 uker på vei... Men jeg strider fælt med spørsmålet om å beholde den.. Jeg har altså 2 og ett halvt år igjen på en 3 årig utdanning som nok sikkert ikke er så lett å komme igjennom. Går det ann å klare dette med to små med ett og et halvt års mellomrom? Er det virkelig mulig? Vi leier leilighet og samboer har jobb.

 

Hvis vi beholder barnet kommer han til å ta ut permisjon slik at jeg fortsatt kan studere... Men jeg har fortsatt 2 år igjen etter babyen blir født... Forestiller meg at det blir uuuutrolig harde år...Har noen gjort dette før? Fullført utdanning med to veldig små barn? Føler at det nesten er umulig å bestemme seg...

 

Hva mener dere?...Noen med erfaring fra akkurat dette?

[Maja78]

Har ikke gjort dette selv,men kjenner endel som har. Du får mye hjelp i at samboer tar ut permisjon,men skal ikke si det blir lett. Men de jeg refererer til har greid det,så da tror jeg du også kan:)

Lykke til med valget,uansett hva det blir til

[miss.alwayssmiling!]

Hey!

Tror eg ska fortelle en liten historie om søskenbarnet mitt som eg har fått hørt mange ganger og har hjulpet meg gjennom dei harde tider=)

 

Hu va då 19 når hu fikk sin første jenta, og hu sko akkurat til begynne på høyskole. Hu va ikke ilag me barnefaren men va venner for d om. Etter hu fikk jenta si, så va det mye fram og tilbake, hu ville virkelig få sitt utdanning og det ville jo barnefaren også. Så då kom dei fram til et slags ordning. Hu sto opp hver morn i 05tida, for å gjøre seg sjøl og babyen klar til båt turen til skolen, og faren tok buss tur over 2timer her ifra for å komme seg til skole. Dei forsatt sånn fram og tilbake og presset seg sjøl sånn at begge to kunne klare seg. Så hu klarte seg aleine me å utdanne seg i et heilt annen by, me en nyfødte baby, fram og tilbake hver dag me båt. Hu fikk litt hjelp av mora si men det va ikke mye etter det eg forstå. Hu ville også bevise at hu kunne klare dette. Det va nå hennes valg og beholde jentå si, og er jentå 11år gammel og så vente søskenbarnet mitt baby num2! Hu har en fantastik jobb. og er verkelig sjalu. Hu har jaffal bevist meg at alt går an. uansett kan det kan vær.

 

Dere bor nå ilag, og samboeren din har nå sagt at an vil ta permisjon for at du ska ta utdanning din. Eg vill tatt imot tilbudet. 2 1/2år komme til gå forbi så kjapt ska du ser. Det komme seff til være vanskelig, men eg tro nok du komme til klare deg kjempe bra =)

 

Få ha lykke til videre!

[MammaTilTo&Spire=)]

Hei!

Tusen takk for svar og støttende ord! Jeg heller mer og mer mot å beholde for jeg tror ikke jeg hadde klart å ta abort... Men jeg klarer ikke å glede meg over det heller enda... Kanskje fordi jeg ikke klarere å si til meg selv at du mååå bestemme deg... Men jeg føler graviditetstegnene allerede kommer, kvalme, trøtthet og hormoner i full sving... Det jeg er mest redd for er å mislykkes, at jeg ikke skal få til alt... Jeg vil så gjerne få det til men er så redd... Det har vært mange dager med gråt og fortvilelse... Planen var jo ikke å bli gravid igjen så kort etter... Jeg tenkte alltid med førstemann at neste gang skal vi være bedre stelt, jeg skal ha utdanning og tjene penger og alt skal være så bra... Men nei... Hvis jeg bestemmer meg for å beholde, kommer jeg til å føle glede da? Jeg er redd for at jeg ikke skal bli gla i dette barnet... Gledet meg over jenta mi fra første stund hun var i magen og elsker henne så inderlig, men denne gangen føles det så annderledes...

[miss.alwayssmiling!]

Det komme seff til være utrolig vanskelig, men du har jaffal noen der som ska støtte deg =) Eg sjøl er aleine mamma me ei jenta på 1 1/2år, og eg har det utrolig vanskelig, men eg får det til, så seie eg bare til meg sjøl når eg ligge i senga og grine, alt komme til går utrolig bra, eg komme til klare dette, og gjett kor bra det blir når eg endelig har alt på plass, er ikke så lenge til.. Og så åpne eg mobilen, og ser på alle dei utrolig fine bilder av jentå mi, og så smile eg bare. Eg vet akkurat ka du går gjennom. Men eg tok abort for et par år siden nå, og så gikk eg på skole, men så etter eg tok abort så hadde eg så mye vondt at eg måtte slutte på skolen. Eg seie ikke dette for å skremme deg eg er verken for eller imot abort, er opp til hver enkel person det syns eg. Men hadde ei kvinnen i klassen som hadde en gutt. Og hu snakket om an heile tida, og så an hver dag når hu blei hentet.. og eg klarte ikke.. Håpe du ikke tar dette her på feil måte nå, men eg syns du komme til klare deg kjempe fint eg. Er flere barnehage som tar babyer, og så kan du ber faren til babyen å ta nattskift hvis ikke an ska på jobb sjøl, då få du jaffal en heile natt sovn. og da klare du deg fint =) Hvis du går på Snart aleine mors fourm her inne, så kan du lese om flere som er aleien me 3 eller 4 unger, jobbe/går på skole og klare dette her heilt sjøl =)

Ønske deg masse lykke videre og eg tro du vet allerede svaret på spørsmålet ditt ;p Hold oss oppdatert jaffal =)

[MammaTilTo&Spire=)]

Vi har bestemt oss =) Vi beholder den lille! Føles veldig rart å si det på en måte! Men avgjørelsen måtte bli tatt... Så nå håper jeg gleden kommer snart fra min side! Klarer ikke helt å forestille meg at det er noe inni magen min... Klem