Stebarnet mitt er ikke så flink til...........

[Gjest]

å si takk når hun får noe, og unnskyld er også et vanskelig ord for henne. I situasjoner hvor det forventes at man skal si takk eller unnskyld blir hun ofte "flau" eller lukker seg inne, ser ned og gir verken blikkontakt eller verbal respons. Må nevne at hun tydelig viser at hun er glad eller lei seg, og at hun ellers er en god jente som kan relativt mye for alderen. Hun er 6 år.

 

Er det noen som har noen gode råd om hvordan dette kan bli enklere for henne?

 

 

 

[ana baroma]

Min stesønn hadde litt vanskelig med det der å si unskyld og takk. Det første fordi han gjør veldig lite galt. Så han ble lettere sjokkert da jeg tok han i en løgn overfor faren hans, og sa at han måtte si unskyld... DEN satt langt inne... Men vi har terpet på det dersom han gjør noe galt, og det hender jo:)

 

Å si takk har vi terpet på. Så nå kommer det tusen tak og takk for maten hele tiden lett som bare det. Jeg vet at det kan være vanskelig, plutselig er de litt sjenerte, også blir det litt flaut virker det som. Men gjør det selv også, så ser barnet at selv de voksne gjør det!

[Gjest]

Takk for svar!

 

Burde kanskje presisert at hun er flink til å si takk for maten når vi er hjemme og spiser, hver dag. Hun er også flink å si takk dersom man sender noe ved matbordet eller kommer med et glass saft f.ex. Men i situasjoner hvor hun f.eks får en gave hos noen hun ikke er 100% trygg på (alle utenom nærmeste slekt/familie), blir det veldig vanskelig. Unnskyld er vanskelig uansett person og situasjon- virker som det er et kjempestort nederlag å si det.

 

Går kanskje litt på sjenanse, i alle fall det med å si takk. Forstår jo godt det, men det blir ofte litt pinlig likevel i bursdager o.l når hun ikke sier takk for gaver.. Ser at folk reagerer på det.

 

 

 

 

[Gjest]

Vi er kjempenøye på sånne ting som takk.. ja takk, nei takk, unnskyld, tusen takk for maten.. osv.

 

Eksempel: vi var hos en tante av barna, og hun hadde kjøpt en liten gave til alle barna som var der. 4 åringen (som nå er 5) ville ikke si takk. Vi ga henne mange sjanser, og lirket og lurte.. til slutt fikk hun beskjed om at gaven ble igjen hos tante dersom hun ikke kunne si takk. Det sa hun ikke - gaven ble igjen. (hyyyyl og skrik ut døra og på veien hjem)

 

Etter det har hun ikke hatt NOE problemer med å takke. I bursdagen sin (5 års dagen), gikk hun fra person til person og delte ut "tusen takk for den fine gaven", og til og med mange klemmer ga hun frivillig ut.

 

Så det går. Man må bare jobbe med det.

 

 

[Maud]

Jeg tenker at det viktigste man kan gjøre er å være en god modell for barna. Selv si takk og unnskyld både til barnet og andre.

 

Jeg tror det er viktig at vi foreldre hjelper barna ved å sette ord på det vi ser. Hvis hun tydelig blir flau når hun burde si unnskyld, kan det hende skammen hos henne er så sterk at det blir vanskelig å si unnskyld. Kanskje hjelper dere henne i gang ved å si at "Jeg ser du er lei deg og angrer. Hvis du sier unnskyld nå er det lettere for oss å ikke snakke mer om det". Jeg mener det er viktig at barn lærer å si unnskyld og at man ikke skal gi seg når man har krevet en unnskyldning. Har et vennepar der sønnen ofte slår. Situasjonen utløser at pappa'n krever en unnskyldning, gutten låser og seg og mamma'n sier han kan slippe. Det kan bli vanskelig for ham overfor venner etter hvert som han blir eldre og foreldrene ikke er der og sier unnskyld for ham. Må føye til at min sønn av og til sier unnskyld for fort og det er heller ikke greit. Det slenges ut uten at han mener det og uten at han ser på den han unnskylder seg til. Vi stopper ham da, ber ham si det rolig og se på den han sier unnskyld til.

 

Når det gjelder det å si takk, kommer det vel an på om det er trass - gidder ikke å takke eller sjenanse. Jeg tror jeg ville hjulpet den sjenerte jenta og sagt at "Jeg ser at Y ble glad. Hun synes det er vanskelig å si takk, så det gjør jeg for henne". Da får giver en forklaring på hvorfor jenta ikke takker og hun slipper ydmykelsen ved å presses til å si noe hun ikke tør si. Hvis dere presser henne, kan fort hennes skrekk for disse situasjonene øke. Hjemme kan dere snakke om at hun må øve seg på å si takk. Kanskje først ved å nikke når den voksne forklarer at det er vanskelig og deretter ved å ta i hånden eller hviske eller hva som er enklest for henne å få til. Gidder ikke å takke er en annen ting. Da krever man en takk eller leverer tingen tilbake hvis barnet er så stort som 6 år.

[Gjest Antarctica]

Det der syns jeg faktisk var slemt.

Det var rått parti mot et lite barn som egentlig var glad, men for sjenert eller noe til si takk. Jeg syntes også alt sånt var flaut da jeg var barn, men de hjemme hjalp meg, ved å takke på mine vegne helt til jeg ble så gammel at jeg greide det sjøl. Huff, stakkars liten.

[Gjest]

Du har fullstendig lov til å være uenig med vår avgjørelse, men det hjalp henne å kunne greie å si takk seinere. Hun var ikke flau over å begynne å hyle og skrike (i trass og sinne) når hun ikke fikk gaven som var ment for henne, så da bør man kunne si takk også.

 

Jeg synes faktisk at det må være sånn at man bør kunne forvente at barna sier takk. Og ihvertfall når man er 4 år. Men det er vår mening.

 

Man må jo se an barnet og hvor dypt denne sjenertheten sitter, men dette er et barn som vanligvis ikke er videre sjenert, men hadde fått det for seg at hun ikke skulle si takk, fordi kusinen hennes slapp.

 

Det å takke er så viktig, og er noe av det første man bør lære. Jeg har jobbet på småbarnsavdeling, og der lærer de å si "takk, takk" - takk for maten, eller takk for hva det måtte være.. Det har veldig mye å si for hvordan et barn blir oppfattet, om det har manerer eller ikke.

 

For oss er det så viktig at vi setter slike grenser. At andre har andre oppfatninger er deres sak.

 

[Gjest]

Enig med deg, Maud. Du greier å si ting på en finere måte enn meg, men vi mener ofte det samme.

 

Hos vår (ehm... min manns) jente, så var det trass. Hun er vanligvis veldig høflig, og hos oss er både voksne og barn flinke til å si tusen takk, unnskyld etc.. Men denne gangen ville hun ikke, fordi kusinen ikke ville. Vi la frem tingene som du nevner, satt der sammen med henne og hun fikk mange sjanser. Dette var et tilfelle av å prøve å kontrollere situasjonen, noe hun ikke fikk.

 

Jeg tror det ikke de fleste unger får traumer av slike ting - og ihvertfall ikke 4 åringen her. Hun forstod at det kreves et takk for å ta i mot en gave. Unger tåler mye mer enn vi tror. Og skal man pultselig begynne å kreve noe av et barn fordi det har blitt 5 år, 6 år, 7 år, så blir sjokket større enn om man har hatt det sånn hele livet. I hvertfall når det kommer til slike grunnleggende viktige ting som å kunne si takk.

 

Og jeg er enig, å ikke gidde å si takk, det er ikke akseptabelt.

 

[Anonym bruker]

Så lenge hun mener hun tydelig er glad eller lei seg, hva er da problemet? Tenkt over at hun muligens er sjenert?

 

Jeg var også et barn som innimellom tydeligvis ikke takket nok for gaver og annet. Selv om jeg var kjempeglad for dem. Dette har faktisk ødelagt mitt forhold til min far (og hans kone) fordi han mener at jeg aldri takket. Det eneste jeg husker selv er at jeg alltid var glad for gavene. Men det var visst ikke nok.

 

Selv lærer jeg også mine barn til å si takk. Men for meg er det en uting at de skal si tusen takk for hver eneste brødsmule de får. De får lov til å være sjenerte i perioder uten at jeg lager mye styr ut av det. Jeg ser de er takknemlige.

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke så "flink" til å si ord som det er en plikt å si.

Altså ord som ikke uttrykker noe som helst, i og med at de ikke er frivillige.

 

F.eks.pleier jeg IKKE svare "Bare bra" når (utlendinger) spør meg hvordan jeg har det (som en formel uten at det er ment som et virkelig spørsmål). Det er jo som sand i maskineriet at man ikke svarer etter boka, men men.

 

"Takk" er ikke noe problem, selv om det ikke har noe med takknemlighet å gjøre. Men da mener jeg "takk" i det jeg får noe i hånden, enten det er vekslepenger, en skitten tallerken som jeg skal rydde, eller hva som helst. Den typen takk kan nok være lite tilfredsstillende for en som gir meg en julegave! Men når jeg ikke har ønsket å få noen gave da, og har gjort dét klart på forhånd? Jeg sier "takk", men ikke som om jeg var lykkelig over å få en ting til.

 

Selvsagt sier jeg unskyld om jeg har gjort noe til skade for noen. Men bare når det er ekte ment.

 

Mitt poeng er at jeg som voksen faktisk kan velge å begrense hvor mye andre skal bestemme at jeg MÅ si ditt og si datt. Det er befriende.

[Anonym bruker]

Hehe, regner med at dette siste innlegget er et tulleinnlegg, men er ikke helt sikker - og om det ikke er det illustrerer det ihvertfall siste dagers avisdebatt om høflighet ganske godt...

 

Høflighet (takking, unnskyldning, hilsefraser og andre høflighetsfraser) er jo bare sosiale konvensjoner som smører det sosiale maskineriet når mange skal forholde seg til flere enn sine aller nærmeste (som er glad i dem uansett). Høflighet har en funksjon idet man kan uttrykke nøytralt vennlige følelser overfor hverandre, og det handler om å vise at man ser andres behov og forventninger og ikke bare sine egne, uten at det er så forpliktende: Det er lettere å si "tusen takk" enn "oj, akkurat hva jeg ønsket meg, jeg er deg evig takknemlig", det er lettere å si "unnskyld" enn "kan du tilgi meg?" og når noen spør "har du det bra?" kan man svare "takk fint" som en takk for omtanken, og trenger ikke begynne en lenger utredning med "vel, EGENTLIG..." medmindre man føler spørsmålet åpnet for det. Å bevisst sette ut utlendinger ved å svare noe helt annet er ikke bare direkte uhøflig - men vanskelig å se som annet enn en litt skadefro / ondskapsfull form for asosial og egosentrisk mangel på empati (hva oppnår man egentlig med det? annet enn å forvirre og fornærme dem?).

 

Hvis alle blåser i hvordan de selv fungerer sammen med andre, og vegrer å hilse, takke, unnskylde eller spørre hvordan det står til ... er det mye som blir vanskelig både i ens eget liv og samfunnet..

[Maud]

Jeg vet ikke om dette er seriøst eller ikke, men det kan illustrere ganske godt behovet for at barn blir oppdratt. Hvis alle bare skal si det de har lyst til til en hver tid og man i tillegg ikke har øyne for annet enn sine egne behov, da vil rett og slett samfunnet gå i oppløsning. En voksen som resonnerer som deg er i beste fall et ensomt menneske med få nære relasjoner (det er vanskelig å forholde seg til en som kun ønsker å ta hensyn til egne behov og ønsker), i verste fall en person med hjelpebehov fra psykisk helsevern!