Nå er jeg litt sint på sambo altså......

[Anonym bruker]

Jeg har sinnsykt angst for å skulle føde.. Jeg SKAL ha KS... Har pratet om dette med jordmor og hun har sagt at hvis jeg føler det så sterkt så burde ikke det bli noe problem...

 

Men så er det sambo da.... Han har en sønn fra før, og det gikk veldig greit når han kom.. 30min tok det vist bare... Og eksen hans mente at det ikke var så vondt og bla bla bla...

 

Så han har jo da fått det for seg at jeg SKAL føde vaginalt... Noe annet kommet IKKE på tale.... Føler at han ikke vil prøve og forstå meg engang....

[Polyanna71]

Begge har vel litt rett. ;-)

 

Jeg kan godt forstå at samboeren din gjerne vil ha et ord med i laget, det gjør jeg. Det er hans barn også, og keisersnitt innebærer jo en viss risiko for barnet også, i tillegg til deg. Blant annet risiko for allergier senere.

 

Samtidig er det helt håpløst av ham å sammenligne med sin eks sin fødsel! For det første var sikkert ikke hun redd, og hun har også hatt en veldig grei fødsel!

 

Jeg syns du skal møte samboeren din litt på halvveien. Få ham med til en time med en jordmor som har erfaring med fødselsangst (din egen jordmor bør kunne finne en sånn på sykehuset ditt). Få henne til å forklare ham hva denne angsten innebærer. Og så syns jeg du skal "tilby ham" at du i hvert fall vil gjøre et forsøk på å overvinne fødselsangsten din, og for eksempel bli med på et prosjekt som Gaia eller lignende, som behandler kvinner med fødselsangst. Men vær klar på at dersom du er like redd når du har gjort et ærlig forsøk, da blir et keisersnitt.

 

Lammende angst er et dårlig utgangspunkt for en god fødselsopplevelse.

 

En trygg fødekvinne som møter fødselen som en JOBB, og som har med seg en fødselshjelper/mann som er kjærlig, støttende og lyttende vil ha en mye bedre forutsetning for å få en flott fødsel! Han må skjerpe seg alvorlig dersom han vil være til sånn hjelp!

 

[Nr. 2 . Mor til 2 søte sneller]

Be han støtte DEG. Det er du som skal igjennom dette. Han skal jo "bare" se på. Herregud så egoister menn kan være. Du er ikke alene om å ha angst for å føde. Jeg hadde også det. Men jeg valgte vaginalt med min første. Og vil nok det med min andre også. Det har litt med vår smerteterskel å gjøre. Min er veldig høy. Og jeg kan også fortelle deg at alt gikk kjempefint. Jeg fikk epidural. Så selve fødselen kjente jeg ingenting av. Lykke til. Uannsett hva du velger..

[Anonym bruker]

Jeg skriver under på det Nr. 2 skriver, jeg opplevde akkurat det samme som hun. Angst, men etter myyyye bearbeiding valgte jeg å føde vaginalt med tidlig epidural, gikk veldig greit!

Mannen din bør virkelig ta seg i skinnet, han har faktisk INGENTING med å påberope seg retten til å velge fødemetode her. Huff, jeg tenker at han virkelig er en dust som i det hele tatt innbiller seg det! og hun som svarer deg først her - hvordan kan hun si noe som dette? Jaja, det er en risiko å føde ved hjelp av ks, men vet hun noe om risikoen ved å føde vaginalt når en er helt lammet av angst? Hva gjør det med en når en er livredd og angstfull? Hvilke hormoner stimuleres/utgis i kroppen da? Hva hvis en kollapser helt og gir seg over? Er det særlig sunt for barnet? Jeg var stressa i en periode i fødselen, en kort periode, og jenta mi hadde bærsjet i fostervannet. Et tydelig tegn på at babyen er stressa, ikke har det godt. Det er igjen på sin side en risikofaktor for andre uheldige konsekvenser. Så tenk deg om før du påberoper far retten til å være med å velge - det er ikke han som skal kjenne redselen, smerten og maktesløsheten ved å føde. Det er ene og alene mor - dermed blir fødemetoden HENNES VALG!!

Lykke til HI!

[Gjest]

Samboeren din skal ikke kreve at du skal føde vaginalt. Han har ingen rett til å kreve det. Du er ikke den samme personen som din samboers eks-kjæreste. Så om ho ikke syntes det var noe problem å føde, så skal du ikke la din samboer sammenlikne deg blindt med henne. Men du skal tenke over at et keisersnitt er en stor operasjon som kan medføre mye smerter og komplikasjoner i etterkant. Så når du ikke har noen medisinske grunner for det, annet enn redsel for fødselen, så bør du tenke over hva det innebærer å be om keisersnitt. Det finnes alternative løsninger, som f.eks. å bestille epidural tidlig i fødselen før smertene blir uutholdelige. Det må bli du og din jordmor og lege som skal følge deg opp, som må finne en løsning på dette, din samboer er vel ikke lege - og derfor skal ikke han avgjøre dette.

[Gjest]

Blir egentlig litt sint på samboeren din jeg også! Er da vel for f... ikke han som skal føde...'

 

Mannfolk...

[Polyanna71]

Jeg mente bare at far tross alt har lov til å MENE noe om fødselen, selv om mor selvsagt skal ha siste ordet.

 

Når man er et par så kan det alltid være lurt å lytte litt også, selv om man vet at man har rett. Hva med å spørre ham litt hvorfor han er redd for ks? Hvor mye han vet om angst? Hva han egentlig vet om fødsler? Og, som sagt, få ham med til en samtale med en jordmor så hun kan forklare litt om saken. Det er ikke så ett for en vordende far heller, å forholde seg til noen som bare sier NEINEINEI når han ikke forstår hvorfor. Hjelp ham med å forstå, da vel!

 

Å føde med lammende fødselsangst syns jeg ikke noen burde utsette seg og barnet for. Men å ta risikoen ved ks såpass på alvor at man i hvert fall gjør et forsøk på å mestre angsten før man skriker på ks, det syns jeg man skylder både seg selv og barnet.