En hverdag fyllt med kaos...

[svimlevimle]

Saa kom den tlf. jeg gruet meg til...

Naboen ringte aa fortalte hva min kjaere "engel" paa 6,5 aar. har gjort... Han har sparket istykker noen vindu.

Jeg visste jo at det kom til den dagen da naboene ble aa ringe meg:(

Hadde bare haapt at det ikke skulle skje allikevel...

Naa mener jo jeg at alle gutter kan finne paa mye boell, om de har en diagnose eller ei, men for noen naboer, saa er det bare min som er rampen... (han fikk ad/hd diagnosen for 6mnd. siden)

Han har medisin, men jeg vet ikke om de virker. Har hoert foreldre si at etter at de har gitt barn medisin er det som aa faa en ny unge...

Dette er absolutt ikke tilfelle her.

Naa har det seg jo saann at han nettopp er beg. paa skolen og fikk ei lita soester i sommer, saa det har kanskje litt aa si det og.

Syns bare det er synd paa min lille "engel", som ikke mener aa vaere slem, faar et stempel i gata.

Han er ikke stygg mot andre barn, bare vanskelig aa vaere sammen med.

Der er barn som er slemme mot han, men foreldrene bryr seg ikke om det. Det er bare denne umulige rampen...

Naar min "engel" kom til meg igaar aa sa at "de hater meg, de vil ikke leke med meg", da sa jeg at han maatte ikke bry seg om dem, men jeg vet jo at det er umulig.

 

[Maia mor til 4]

Så vondt! Jeg vet!

Det at mye har skjedd i sommer kan ha litt innvirkning, men det kan og være at han får feil dose.

Ta deg en tur innpå bokstavbarna.no eller tistelbarna.net så møter du andre i samme båt. Det er godt å slippe å føle seg alene midt oppi alt dette...

Klem

[Maud]

Så vanskelig å være foreldre i en slik situasjon! Skjønner at man håper at alt skal bli mye bedre med medisinering, men min erfaring (er psykolog og jobber med barn/ungdom) er at det sjelden er så enkelt. Hvis dere ikke ser noen endring i det hele tatt, bør dere ta kontakt med den som har skrevet ut medisiner og gi tilbakemelding. Kanskje kan dosen økes eller man kan prøve ut en annen medisin. Det er masse som skjer i livet hans nå. Har selv en gutt uten ADHD som begynte på skolen og fikk lillebror i fjor, en uke før skolestart. Det var vanskelig for ham også. Han var mye lei seg og kom oftere i konflikt med andre.

 

Har en hjertesak og det er at foreldre ikke skal si at barna ikke skal bry seg! Som foreldre ønsker man å trøste, man føler seg maktesløs og tyr til "ikke bry deg om dem, du". Tror han ville følt seg mer forstått hvis du sa at du skjønte at han var lei seg, tok deg tid til å la ham være trist sammen med deg og så prøvde å finne på noe sammen med ham.

 

Tror forøvrig det er den beste måten du kan hjelpe sønnen din på, ved å være sammen med ham og legge til rette for gode opplevelser sammen med andre jevnaldrende. Både ved å gjøre morsomme ting ute som de andre vil delta i og ved planlagte aktiviteter der dere inviterer med dere noen og gjør noe sammen. Bake boller, bygge verdens største bygning med kaplastaver, gå tur i skogen sammen (med den lille i bæresele, skjønner at det kan bli vanskelig...). Finn frem til aktiviteter der det er mest sannsynlig at han klarer å vise seg frem på en positiv måte. I tillegg må du nok ta inn over deg den sorgen det er at han kanskje aldri lykkes 100% med å opprettholde vennskap. Det er vondt det for oss foreldre - å godta at omverdenen aldri oppdager hvor gode barna våre er innerst inne!

[svimlevimle]

tusen takk for svar. det gjorde godt aa vite at der fins folk som skjoenner hvordan det er:)

det er nok lettere aa finne paa noe sammen med han naar jeg er ferdig med aa amme:)