Panikken har grepet meg!!

[tiiny]

Har 13 dager igjen til termin, og har begynt å få panikk!!!

 

Hva i allverden har jeg begitt meg ut på?? Hva om jeg ikke fixer å være mamma?? Har jo ikke peiling på noenting når det gjelder babyer, barneoppdragelse osv.

 

Og hva om jeg ikke takler fødselen, hva om babyen feiler noe. Hva om jeg ikke syns hun er fin? Hva om jeg ikke blir glad i henne?

 

Hodet er fullt av disse tankene. Enda godt at jeg har en fornuftig mann som kan ta vare på meg hvis jeg skulle bli gal. For det føles nemlig slik av og til (at jeg blir gal...)

 

Trenger trøstende ord...

 

Andre som har det slik??

[bodøjente24-gutt nr2.30/9]

uff da,så trist at du skal føle det sånn denne siste tiden. Men det går bra,det er ganske så sikkert. Det er helt utrolig hvor naturlig alt kommer til deg etterpå,etter en uke føles det som om man har gjort dette hele livet,tror mødre har instinkter som sier dem hva barnet dems trenger. Og dessuten er det lov å være usikker, og det er lov å spørre om hjelp. Og om det er noe galt med babyen eller noe går galt under fødselen tror jeg alle mødre engster seg for,enten det er nr 1.,nr.2 eller nr.5. Det er noe man aldri kan forsikre seg hundre prosent om, men så lenge alt har gått bra i svangerskapet,er sannsynligheten for at det skal være noe galt veldig liten. Tenk bare på hvor ufattelig mange som føder hver eneste dag,og at de aller fleste får friske unger. Håper du klarer å tenke positivt den siste tiden, vi går noe helt fantastisk i møte. Gled deg!

[3barns mamma]

Hei hei! Det er normalt å få litt panikk, men etterr fødselen og du får babyen på magen glemmer du alt. Da surrer tanken bare ay det er den skjønneste ungen i hele verden og du er dens mamma. Det er helt utrolig følelse å kunne kalle seg mamma. Og alt med barnestell og oppdragelse kommer av seg selv. Morsinstinkt... Lykke til!

[sekstisjuer]

Fikk nærmest panikk jeg også da jeg var hos jordmor på fredag, og hun mente at hodet hadde festet seg. Har fortsatt 38 dager igjen til termin. Dette er mitt fjerde barn, og jeg har aldri følt det sånn før. Nå er dette ritkignok en attpåklatt, og min panikk går først og fremst ut på om jeg greier å stå ut denne fødselen. Tror jeg takler smerte dårligere nå enn før. Har også mange tanker om; enn hvis ... .

 

Tror nok at du fikser det å bli mamma godt. Da jeg fikk førstemann hadde jeg omtrent ikke tatt i en baby før, men morsfølelsen kom med en gang. Ante ikke at jeg kunne bli så glad i noen. På sykehuset lærte jeg fort å stelle en baby, og når det gjelder barneoppdragelse, holder det med å bruke sunn fornuft. Ellers står det jo masse om barneoppdragelse i forskjellige bøker. Likevel tror jeg det er viktig å lage veien mens man går. Barn kan være forskjellige, og man trenger ikke nødvendigvis gi alle barn samme oppdragelse.

 

Da jeg skulle ha nummer to var jeg livredd for at jeg ikke skulle få de samme følelsene for henne som for nummer en, men med det samme hun var ute, var morsfølelsen der med en gang.

 

Du blir nok en super mamma skal du se.

 

Lykke til!

 

 

[♡ Bella- nr2 i desember♡]

Skjønner veldig godt hva du mener. Nå er jeg selv "bare" i uke 30, og jeg kjenner godt alle disse rare føleslene og forventningene.

 

Men så tenker jeg, alle andre klarer det, så hvorfor skal ikke jeg klare det??? Tenk på alle de som har født og oppfostret barn før oss. Og tenk alle de unge som ufrivillig får barn, og klarer jobben strålende!

Det hjelper å tenke litt sånn, så nå har jeg dager hvor jeg gleder meg masse og andre hvor jeg kunne ønske jeg kunne skru tiden tilbake og ikke være gravid. Kan man snu nå liksom... ;o)

 

Men det ordner seg nok. Vi er jo laget for å klare dette. ) Jeg er egentlig mer redd for å få fødselsdeprisjoner, men iog med at jeg er forberedt på atd et kan skje hvem som helst, så går det helt sikkert bra, og dette blir nok det mest fantastiske i hele verden! ( det er kanskje akkurat det som er så skummelt, at vi forventer at dette skal bli verdens beste begivenhet, og går og teller ned mot den største dagen i ditt liv... )

[tiiny]

Takk takk. Trøster meg med at utallige kvinner har gjort dette før meg. Må vel få det til selv også da...

 

Har vel litt for god tid til å tenke slike skumle tanker, nå når jeg er i permisjon. Blir nok annerledes når jenta kommer, og dagene fylles med andre små og store begivenheter.

 

Jeg har jo gledet meg hele tiden, og er forsåvidt voksen og klar, men alt blir bare så skummelt nå, når det er så nært forestående.

[litagod]

for det første - velkommen i klubben - du er HELT NORMAL!

 

jeg tror ALLE går igjennom noen av disse tankene i dagene før det braker løs. Selv hadde jeg aldri tatt i en liten baby før jeg fikk en selv og ante ikke opp-ned omtrent. Men på sykehuset blir du lært opp i stelling og det som måtte være. Bruk tiden der godt og bare spør og grav om alt du måtte lure på. Så må du regne med at "bedrevitene" besteforeldre og oldeforeldre har en liten ting eller to å fortelle deg, dette må du bare sile ut og ta til deg det du tror er rett og glem resten - for verden har forandret seg på 50 år tenk!

 

Jeg kjøpte en bok om barnesykdommer samt en som heter "Barnet ditt fra 0-5 år" tror jeg som tar for seg det meste. Den er nyttig i blant.

 

og tro meg, du kommer til å mene at barnet ditt er det absolutt vakreste i hele verden. Gutten vår hadde conehead da han kom og han var bare HELT nydelig! Han var bare helt perfekt! Klart hodet normaliserte seg etter 2 dager da.

 

Når det gjelder fødselen var jo det litt skrekkblandet fryd i forkant, men når du sitter i det så "glemmer" man det, du bryr deg bare om å få barnet ut og møte det, det er så spennende! Du har fagfolk rundt deg hele tiden.

 

neida, du er bare normal du, med helt normale tanker om fremtiden!

man kan ikke planlegge så mye, men du lærer mens du går veien.

[msbu]

Enig med litagod. Det er nok helt normalt å føle det slik. Det er jo det som er greit med denne siden, at man kan sette ord på sine følelser, og få bekreftet at man ikke er alene i verden om å ha rare tanker og følelser...

 

Kjenner igjen mye av det du skriver fra mitt første svangerskap. Jeg var imidlertid flau over mange av mine tanker, og torde ikke snakke med noen om dem. Hva om jeg ikke synes barnet mitt er fint, hva om jeg ikke blir glad i det, var tanker jeg også hadde, men følte at det måtte være unormalt å ha det slik, og holdt tankene mine for meg selv. Jeg var sjalu på alle rundt meg etter deres fødsler, for de hadde jo i det minste fått en velskapt, nydelig unge, men det hadde JEG ingen garanti for ennå.... Junior ble født, helt velskapt og nydelig, men jeg måtte liksom høre andre si det først, før jeg virkelig torde å stole på at sønnen min var fin, sånn objektivt sett...

 

Nå sitter jeg her, med 2 perfekte barn, verdens beste og verdens skjønneste. Selvsagt finnes det andre barn som nok kan være penere, men jeg kunne aldri tenkt meg andre barn enn dem jeg har. Jeg elsker dem over alt i verden, og har nok gjort det helt fra første øyeblikk. Det tok kanskje litt lengre tid med nr 2, pga en tøffere fødselsopplevelse, mer stress med 2 forholdsvis tette, etc, men jeg har aldri vært i tvil om at jeg elsker også henne over alt i verden.

 

Nå er jeg gravid med nr. 3. Jeg har ønsket denne graviditeten i årevis, og gleder meg til å bli 3-barnsmor. Samtidig tenker jeg nok mer på hva jeg har begitt meg ut på denne gangen. Overgangen føles på en måte større nå, ettersom våre 2 barn er forholdsvis store (6 og 9) og forlengst er selvstendige og uavhengige på mange områder. Det blir som å begynne på nytt igjen, og vil føre til mange omveltninger for hele familien. Samtidig gleder jeg meg villt til å få knøttet. Jeg vet at jeg kommer til å elske babyen, uansett utseende, uansett personlighet.

 

Fødselen er jo selvsagt et kapittel for seg selv, og noe alle nok er spent på. Men min erfaring er at når du først kjenner at den er i gang, gleder du deg faktisk mer enn du gruer deg, endelig er den i gang, og du ser fram til hele forløpet, til å bli ferdig og til å få nurket i armene. Det siste er verdens beste belønning, og er verdt hvert eneste minutt, hver eneste ri.

[tiiny]

åhh, så søte dere er!

 

Det hjelper virkelig å høre at andre har og har hatt det likedan!