Nå. over 6 måneder etter MA har jeg først begynt å bli deppa

[Prøver igjen! Aprilspire]

Da jeg fikk beskjed om at jeg måtte på sykehuset til utskraping tenkte jeg....jaja....sånt skjer...da jeg kom hjem igjen tenkte jeg det samme, og slik har det vært i 6 mndr nå. Etter sommeren begynte jeg å jobbe i en ny barnehage hvor vi er kun 2 ansatte på avdelingen. Det er da med, og ei som har termin om 6 uker. Det å være i så tett samarbeid med henne syntes jeg fungerte utrolig bra i forhold til forventet, men nå, som hun ikke prater om annet enn sin store mage, og nå som jeg så tydelig ser den har jeg begynt å få problemer med det som skjedde. Tenk....jeg kunne hatt termin om 5 uker. Det kunne vært meg som struttet rundt, kry med den sprekkferdige magen og pratet om hvor mye jeg gledet meg, og hvor moro det hadde vært om HUN hadde blitt gravid snart.....ÆSJ... Jeg trodde jeg slapp unna dette jeg, siden det gikk så bra tidligere.

[JordbærMathilde]

Hei!

 

Godt å se at du prøver igjen, nytter ikke å gi seg...

 

Jeg har mistet 5 ganger nå, og det blir verre og verre "for hver dag som går" siden jeg ikke er gravid igjen...

Grusomt å se andre som er gravide, koser med magen... Andre som får baby... Høre om alt... Spesielt å høre klaging om småplager i svangerskapet... Og maset fra "alle" om at "nå er det på tide med en til" og "det er jo bare å få flere" osv...

 

Da er det godt å ha "venner" her inne som forstår...

 

Ønsker deg lykke til videre med prøvinga, og håper alt går bra neste gang!

[TussiLussi]

Jeg tror nok dette ikke er helt uvanlig nei, men at denne følelsen også kan høre hjemme hos ufrivillige barnløse som hos oss som har hatt

MA/SA. ??

Jeg er ikke spesielt opptatt at det derfekte fosteret jeg så på UL som ble fjernet, men er veldig opptatt av å bli gravid på ny... så følelsen av sorg vil nok mer på grunn av at jeg ikke blir gravid igjen fort.. enn sorgen over et mistet foster.

Men, dette er nok også individuelt og ettersom hvor langt man har kommet....

Kjenner jeg er livredd for ikke å bli gravid igjen fort !!!! ( helt og holdent en egoistisk tanke, ja !)

[Yrha]

Samme hos meg. Da det skjedde, oppfattet jeg det som en del av livet. I tillegg fortalte alle meg hvor vanlig det var å miste, 'det skjer med de fleste, og det er bare å sette i gang på nytt'.

Jeg tenkte ikke på det da, men jeg tror at de ekte følelsene mine ble feid litt under teppet av alle rundt meg, og dermed fikk jeg ikke bearbeidet det som hadde skjedd skikkelig. Og nå gidder jeg ikke snakke med venner om det som skjedde, føler at de har glemt det.

 

Alt har blitt litt verre nå, og jeg tror det har litt med at jeg skulle vært 7 mnd på vei nå. Det som holder motet oppe er tanken på at jeg kanskje er gravid igjen snart.... Også prøver jeg å sette pris på alt det andre i livet, alt jeg kan gjøre fram til jeg blir gravid/får barn. Drikke vin, reise på safari i Afrika, jobbe så mye jeg vil, osv.

 

Vet ikke om sånne ting hjelper deg, jeg skjønner at det er tungt å jobbe med ei som er høygravid...

 

Men snart blir det vår tur, fortere enn vi aner!!

 

 

[Prøver igjen! Aprilspire]

Var en lettelse å komme på jobb i dag. Hun jeg jobber med som jeg fortalte om tidligere ble sykmeldt, så nå slipper jeg å være så tett oppi henne fremover. Tror nok hverdagen kan bli litt lettere da.

[Rhizopus]

Heihei!

Jeg hadde SA i februar. Nå som termindatoen nærmer seg er det klart jeg tenker mer og mer på hvordan det kunne vært hvis det hadde gått bra. Jeg hadde ingen stor sorgreaksjon rett etter SA, og tenkte som mange andre at dette var noe som var vanlig å oppleve, og det var en naturlig årsak til at fosteret døde. Kontrolldagen var jeg bare letta over at jeg slapp utskrapning.. Mamma har vært gjennom mange aborter, så hun sa at jeg sannsynligvis kom til å få en reaksjon senere, og det stemte i grunn. Særlig når jeg hører ei venninne fortelle om ei venninne av henne som har termin bare noen dager fra da jeg skulle hatt termin. Det er en ting å ha et avslappet forhold til at fosteret faktisk døde, men det blir slik at en tenker på hvordan det hadde vært å fått en baby nå. Kommer nok alltid til å huske at det "mangler en". Er litt bekymret for er at jeg kommer til å bli skikkelig stressa i neste svangerskap, men det får man ta når den tiden kommer..

 

[TussiLussi]

Enig med deg IB, jeg kommer nok til å tenke mye på det rundt 28.mars som var termindatoen - den datoen glemmer jeg nok ikke så fort :-(

 

Håper vi klarer å glede oss hele veine i neste svangerskap - føler at jeg er litt fratatt gleden nå - blir nesten lit for dumt å hoppe rundt å fortelle hele verden at man er gravid en gang til før man er helt sikker.....samtidig blir jeg så fryktelig dårlig tidlig i svangerskapene at det blie vanskelig å skjule.... de rundt kommer nok til å være ekstra observante siden alle forventer at vi skal prøve igjen :-)