hvilket forhold har dere til barnefaren???

[Anonym bruker]

leser mange innlegg om at de "hater" barnefaren...at barnefaren ikke skal ha noe samvær med barnet..osv.. er det noen som ønsker å få orden på forholdet til barnefaren,at dere kanskje skal komme sammen igjen å være en familie når barnet kommer??? eller noen som har det som meg,her er det jeg som ikke vil være sammen med barnefaren,han har ett sterkt ønske om at det skal bli bra med oss to igjen...men vi er gode venner,treffes å snakkes,å skal handle litt forskjellig babyting sammen,han skal være med på fødsel,å skal få være masse sammen med barnet når det kommer,for det er jo like viktig for et barn å ha en far som en mor! jeg kan til tider synes at det er vanskelig å treffes å alt,å vet jeg må forholde meg til han resten av livet,å synes denne situasjonen kan være vanskelig,hvertfall når han ønsker noe mer,å ikke jeg gjør det...men har bestemt meg for å sette meg selv litt til sides,å tenke først og fremst på barnet,men også på barnefaren,for han fortjener jo like mye som meg å ta del i barnets liv....

dette ble ett langt innleg,men ville bare fortelle,å høre hvordan dere andre har det i forhold til barnefaren!

[Anonym bruker]

Jeg hater ikke barnefaren... håper at det i framtiden en gang kan gå bra med oss, men hvis jeg er ærlig med meg selv tror jeg ikke det kommer til å skje.... mye må i allefall forandres for at det skal fungere. Men han skal ha mye kontakt med dette barnet det er jo hans barn og. Men jeg må erlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det kommer til å bli.. jeg tror ikke jeg klarer å være sammen hele tiden, for at han skal få mest mulig kontakt med barnet... har vel egentlig ikke tenkt så mye på hvordan vi skal få til samværet i begynnelsen for at alle skal bli mest mulig fornøyd.

[Anonym bruker]

når har du termin da?? lenge til,må jo ta det som det kommer med alt egentlig,med smaværet også...men det er jo greit å snakke om det nå før barnet kommer,og få forberede seg litt på hvordan det vil bli...jeg vil ha faste dager etterhvert,men helt i begynnelsen blir det nok mer samvær enn jeg skulle ønske,men gjør det for at barnefaren måfå bli kjent med barnet,å få bli kjent med at han faktisk har blitt pappa...

 

det blir jo en helt annen situasjon for oss som ikke lenger r sammen med barnefaren,å jeg merker jeg misunner de som lever sammen med faren til barnet å har det bra i forholdet,å bare kan glede seg sammen,jeg merker jeg føler meg ofte ensom,å lurer på om jeg vil bli alene for allti...men har jo selvfølgelig barnet å glede meg til,å blir jo ikke alene når jeg vil alltid ha det:) så får se på det positive,å gleeeede meg til barnet kommer,for det vil bli min største velsignelse her i livet:)

[Anonym bruker]

det er lenge til termin ja.. jeg er i uke 9 du da? Vi bodde sammen i 5 år og har en datter på 4. Har vært litt fram og tilbake dette året vi ikke har bodd sammen og vi har vært kjærester neon helger.. men vi kan ikke flytte sammen... Skulle ikke bodd sammen første gangen heller! Jeg gleder meg til å bli mamma igjen, og gleder meg faktisk til å være alene og har prøvd alternativet med han før, og vil ikke gjøre det igjen.. men selfølgelig skulle jeg ønske jeg var i et perfekt forhold der alt fungerte som det skulle. Men.. sånn er det ikke, så..

[Gjest]

Jeg er nå i uke 34+4, og jeg vil vel si at det eneste "forholdet" jeg har til barnefaren er at han var med på første UL, samt at vi snakker sammen 2-3 ganger i mnd, og at han var veldig ivrig på å få vite kjønn etter andre UL.

Jeg må vel ærlig innrømme at vi snakker greit sammen, men han situasjon med annen samboer (som nå flytter ut) ikke heller har vært lett. Nå i det siste har det ikke vært så mye, men han tar kontakt innimellom (jeg har bestemt meg for å ikke ta noe særlig kontakt) og spør hvordan det går osv.

Vil ikke regne med at han stiller opp så mye før fødsel da han nå sier at han vil ha en DNA test (som er helt greit for meg...da jeg er 100 % sikker på at han er faren) fordi foreldrene hans mente at han skulle ta det...

Ellers går det vel greit, men det gjenstår jo å se etter at barnet har kommet.

[Anonym bruker]

kan jeg spørre deg live77,var du å barnefaren sammen da du ble gravid??? eller var han utro?? siden han har en smboer,å at hun nå flytter ut?? skal han være med på fødsel?? skal han ha mye samvær med barnet osv..??

[Mamsen86]

Jeg hater ikke barnefaren. Hat er et utrolig sterkt ord.

Men jeg hater det han har gjort, jeg hater de valgene han tok.. En del av meg ønsker så inderlig at han skal forrandre seg, at ting skal bli som det var, at vi skal klare dette sammen etterhvert. At vi skal være sterke!! Men jeg vet at det så og si er umulig, så det er liksom ingenting å tenke på..

Det blir vanskelig for han å ha noe samvær med Emilia, jeg skulle virkelig ønske at det ikke var sånn for jeg mener at alle barn har rett til å kjenne pappaen sin. Men i det lange løp så er det faktisk ikke jeg som har driti meg ut her..

[Gjest]

Det var en gang noe snakk om at han ville være med på fødsel, men jeg svarte vel egentlig aldri på det. På en måte så vil jeg ikke nekte han, men på en annen så har jeg brukt for en som kan støtte meg og ta vare på meg mens jeg føder....og det er jeg ikke sikker på at han kan. Nå som han har bedt om DNA test, så er det vel kanskje lite sannsynlig at han blir med uansett, siden jeg tar det som et tegn på at han er usikker på om det er hans barn (selvfølgelig logisk).

Vi var ikke sammen da jeg ble gravid, og vi har heller aldri vært sammen. Han var utro...opptil flere ganger....

[Meg&Lilleskatten]

HEI! Jeg har det mye som deg (hovedinnlegger;) ...Vi var sammen i en mnd. ..og rotet litt rundt etterpå(noe vi IKKE burde gjordt!!)

I starten følte jeg veldig avsky for faren....Orket ikke tanken på ham.. Er nå i uke 32...og ting har bedret seg noe.. Alt etter dagen egentlig.. Selfølgelig er jeg mere glad for att han tar ansvar ol...Det var /ER jo jeg om ikke vil ha han i livet..han vil jo gjerne...hvorfor tror alle det er faren som ikke vil,egentlig??? Hm... -Jeg skal IKKE ha han med på fødselen...Noe han er veldig lei seg for..Men da hadde jeg absolutt ikke følt meg "trygg"... Mamma er nok den beste da ja=) Ellers håper jeg vi kan få til samværet til det beste for gutten vår...Han skal ikke lide fordi forholdet mellom oss ikke er rosenrødt...Vi får gå inn for å gjøre det beste utav det som er!=)

Men jneter..vi tar konsekvensene av det som har hendt oss... Dere som er tildig i "løpet"..Hang in there! (Jeg hadde det verst det første månedene.....) Ting går seg til!=) LYKKE til alle sammen!!=)

[Gjest]

Jeg hater absolutt ikke barnefaren. Faktisk så elsker jeg han (dog på en litt merkelig måte), og jeg vil veldig at han skal ha kontakt med barnet, men han snakker desverre ikke med meg mer, og har fått seg ei ny dame som tydeligvis er viktigere enn det lille nurket som er på vei. Jeg skulle ønske at han kunne tenke litt mer på barnet og ikke bare på seg selv, men den gang ei. Men jeg håper fortsatt at det ordner seg, men det er veldig fram og tilbake for meg. Vi snakker greit når han er her, men det skjer jo nesten aldri så..