Overreagerer jeg?

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre dere her inne, jeg holder på å bli gal av å tenke på det og har egentlig ingen å snakke med. Mannen min er glad i å ta seg et par øl på kvelden, ikke hver dag, men kanskje i gjennomsnitt 5 dager i uka. Jeg har aldri likt det, både fordi jeg synes at han blir kjedelig når han har tatt seg noen øl (blir litt kverulantisk og aggressiv i meninger) og fordi han av og til tar seg den første ølen i 6-tiden og da nytter det ikke be han om å ta seg en tur på butikken eller noe slikt. Jeg er helt avholds så jeg vet at jeg sikkert har en lavere toleranse for det enn de fleste. I tillegg har jeg avskydd lukten av alkohol i svangerskapet (har gått hjem fra fest pga av at jeg ikke holdt ut lukta) så når han har tatt seg noen øl så blir det ikke mye kos her i gården.

Jeg har prøvd å snakke med han om det og spurt om han ikke hvertfall kan gi meg en uke uten alkohol eller la være å drikke før kl 10 eller noe slikt. Hver gang sier han: joda, ikke noe problem. Og så skjer det ingenting. Jeg orker ikke mase på det så det tar sin tid mellom hver gang jeg tar det opp, bare når jeg har blitt helt desperat. Han går sjelden ut, er stort sett hjemme hver kveld, så det er ikke problemet. Vil også presisere at han aldri blir skikkelig full eller noengang har gjort noe mot meg som man ikke kan tolerere. Jeg tror heller ikke at han er avhengig, men han er slik type som gjør det han liker og han liker å drikke øl. Men slik har det vært i noen år og jeg merker at jeg takler det dårligere og dårligere. Han har også begynt å prøve å gjemme det for meg, dvs. sier at han skal en tur på apoteket og så kommer han hjem med noe fra apoteket han like gjerne kunne kjøpt i butikken pluss noe fra polet. Han VET at jeg ikke liker det. De kveldene han gjør det har jeg bare lyst til å reise bort, men har ikke noe sted å reise.

Nå er jeg høygravid og har en uke igjen til termin. Jeg har sagt det klart ut flere ganger at jeg ikke kommer til å tolerere slik drikking når ungen blir født, vil ikke at ungen skal vokse opp med en far som lukter vondt om kvelden, pluss at jeg aldri ville kunne stole på han som barnevakt. Han har hele tiden vært helt enig i det, sier at han jo må kunne kjøre til legevakta hvis noe skulle skje ungen. Jeg er bare så livredd for at dette er bare noe han sier og så skjer det ikke noe når ungen kommer. Han har jo flere ganger lovt meg å kutte ned på drikkinga uten at jeg har sett noen forskjell.

Jeg hadde håpet at han skulle slutte nå som jeg egentlig kan føde når som helst, har prøvd å hinte til han at det ikke er så lurt å drikke nå hvis fødselen skulle begynne. Men det virker ikke som om det har noe å si. Siden jeg er førstegangs er det jo stor sjanse for at han ville kunne sove det av seg før det blir tid til å dra på sykehuset, men likevel.... Akkurat nå ønsker jeg ikke å ha han med, selv om jeg vet at han gleder seg masse.

Jeg vet at jeg ikke kan løse dette problemet uten å snakke med han, men jeg har bare gått rundt med dette så lenge så jeg vet ikke hva som er normalt lenger. Jeg gruer meg slik til å snakke med han, er så sliten for tiden så jeg orker ikke krangling. Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Nei, du overreagerer ikke. Ble trist når jeg leste dette. Min mor hadde det som deg i mange år med min far. Etter 14 år orket hun ikke mer.

 

Resultatet er at hun har følt seg tråkket på og at hennes verdier ikke ble respektert på noen måte. Han er ingen alkoholiker, men har et svært liberalt syn på alkohol i forhold til min mor som er avholds som deg. Grunnen til at hun er avholds er en oppvekst med en alkoholisert far, dette har han aldri respektert. Hun har som deg akseptert at han har et annet syn, men det gikk kun den veien, hun fikk aldri noe tilbake i form av respekt.

 

Det er på ingen måte vanlig å drikke alkohol fem kvelder i uken, det kan være som du sier at han gjør det han liker. Det som kanskje er et faretegn er at han ikke stopper nå når dere kan havne på sykehuset nårtid som helst.

 

Det er heller ikke greit at han fortsetter å drikke slik at det lukter av ham , og ikke minst det at han forandrer seg av alkoholen. Barn er utrolig var på sånt, og det er vondt for de.

 

Håper du klarer å få ham til å forstå hva han gjør med deg.

 

Klem og lykke til fra meg.

 

[Hanne og jentungen]

Jeg syns ikke du overreagerer, og det selv om både jeg (til vanlig) og samboer er vandt ti å kose oss med noen øl både til hverdags og helg. Hos oss derimot er det en gjensidig enighet om dette, og hvordan det foregår, det virker ikke som om du er helt enig i det han gjør. Når han i tillegg begynner å skjule det for det er det ikke bra. Du må rett og slett få nådd igjennom til han på ett eller annet vis.

 

Det du forteller minner meg veldig om min farfar, han drakk ikke mye og han drakk seg ikke full, men han reagerte på veldig lite alkohol og han likte å kose seg med noen pils. Det min farmor ikke likte var at han skiftet personlighet etter en pils, og ikke bare likte ikke hun det, men ungene merket det. Til slutt måtte hun bare legge ned loven og 'forby' han å drikke, til slutt så han alvoret. Han innrømmet at han hadde et alkoholproblem (IKKE alkoholiker, på samme måte som man kan ha et matproblem uten å ha en spiseforstyrrelse), og sluttet å drikke øl, bortsett fra et par glipper som har gått inn i familiegistorien som morsomme fortellinger:)

[er det muuulig]

huff......dette var en lei situasjon.....jeg synes veldig synd på deg!

jeg mener nå etter det jeg har lest at dette ikke er normalt! det virker som han har ett problem som kansje ingen av dere virkelig vil åpne øynene for...

jeg ville satt hardt mot hardt om jeg var deg! slik at det ikke utvikler seg til en situasjon jeg tror du ikke vil være mye glad for....

 

jeg håper han klarer å se alvoret i situasjonen om du setter deg ned å snakker med han om det....og at han da vil respektere ditt ønske.

 

gir deg en stor klem og håper ting blir bra!

 

overreagerer gjør du iallefall ikke!

[Anonym bruker]

Huff, så trist for deg!! Din mann vet ikke hvor godt han har det, hadde jeg vært i din situasjon, hadde nok jeg ikke orka mer!! Lykke til, og husk nå på at du ikke skal finne deg i alt!!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du over reagerer, men du kan jo kanskje prøve å foreslå at han drikker alkoholfritt øl isteden, hvis han ikke klarer det har han nok et lite "problem" med alkoholen.

Får håpe det løser seg for deg.

[mensana]

Nei, du overdriver ikke!

Gjennomsnittlig fem dager i uken er kjempemasse! - og jeg hadde rett og slett ikke taklet det.. Jeg vokste opp med en mor med drikkeproblemer, og det hele endte svært trist.

 

Dette håper jeg du klarer å få gjort noe med! - ønsker deg lykke til og alt godt!

[Anonym bruker]

Huff, jeg synes heller ikke at du overreagerer, i det hele tatt!! Viss 5 dager iuken er normalen så synes jeg det høres ut som at samboern din har et aldri så lite problem med alkoholen.... Det dårligste tegnet er vel at han også prøver å skjule for deg at han drikker. Dette må dere ta på alvor! Han må vite at du har klare grenser, og at når disse ikke ikke overholdes så bør det få konsekvenser. Dere har en liten baby i vente i nærmeste fremtid og for meg skulle være en selvfølge at han klarer å holde seg unna alkohol.

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du reagerer.

tror ikke det er så lurt å bruke ordet alkoholiker om folk, det er brukt så lenge og har så mange fordommer og negative bilder knyttet til seg. . Det passer egentlig like bra med alkoholaavhengig, som man både kan være i fysisk og psykisk forstand. dersom mannen din ikke klarer å slutte å drikke og skjuler forbruket sitt for deg, mener jeg at han har et problem, uansett om dere bor sammen og venter barn sammen,

Har han en stressende jobb eller er engstelig eller nedfor av andre grunner?

tror det er mange av oss som KAN drikke alkohol fem dager i uka, men dersom vi MÅ og ikke har andre måter å stresse ned på, så ville jeg bekymre meg over eget forbruk og prøve å kutte ned. Alkohol er ikke spesielt sunt i større mengder hver uke, dersom man vil holde seg frisk fysisk til glede for ungen sin i framtida.

 

[Anonym bruker]

Dette høres veldig slitsomt ut for deg, og han viser ingen respekt for deg!! Så si meg, hvor går grensen for å være alkoholiker? Joda, det skal jeg fortelle deg, en definisjon sier at en er alkoholiker når en person har et slik bruk av alkohol at det er til bry for andre, altså at andre i tilknytning til den personen føler at alkoholbruken er et problem. For en alkoholiker opplever IKKE selv sitt alkoholbruk som et problem - ALDRI!!!

Og fem dager i uken, det er myyyye!

Det at han ikke tar hensyn til deg og dine behov er et klart tegn!

At han bruker unnskyldninger for å ut å handle alkohol, og nærmest skjuler sitt "ærend" - nok et tegn!

Og at han ikke makter, ikke klarer, ikke har evne til å ikke drikke, selv når du må kjøres til føden når tid som helst - kan det være noe annet enn et helt klart tegn på et alkoholproblem?!

Innse det først som sist - du er samboer med en alkoholiker!

 

Jeg syns utrolig synd på deg, og jeg håper du ikke går i fella som utallige før deg har gjort - "jeg skal hjelpe/kurere". Han kommer ikke til å slutte med dette, verken pga deg eller pga barnet dere venter.

Jeg vokste opp med en annen mann i hus som var samboer med min mor fra jeg var 6 år til tenåring, han var periodedranker. Så ja, jeg vet hva alkoholiker er for noe, i tillegg til at jeg har spesialistutdannelse (videreutdannet) innen for rus- og avhengighet. Altså, denne mannen som var samboer til min mor, er far til min søster. Tenk deg, at han kjørte i fylla etter ambulansen da min mor skulle føde. Og han satt godt beruset ved henne når hun fødte, han stinket alkohol og forholdt seg til fødselen på en sarkastisk måte. Mamma fikk ikke til å kaste han ut, hun tenkte sikkert at hun kunne hjelpe han ut av alkoholproblemet gjennom denne fødselsopplevelsen. Ja for en slik stor opplevelse burde vel sette livet hans i ett annet perspektiv. Dengang ei, som alle de andre sjansene han fikk. Den dag i dag, over 20 år etter, er han ett alkoholisert krek som har ødelagt for seg selv, barna sine og familien sin forøvrig. Mamma kastet han ut etter 10 år, heldigvis, før han rakk å bryte henne ned psykisk og fysisk. Vi har alle våre stygge sår etter denne tiden med denne mannen, og stakkar min søster som må forholde seg til han som far. Hun har vært gjennom maaaange vonde skuffelser!

Hvorfor jeg forteller deg dette? Jo, fordi at du kan havne i samme båt. Mannen din har flere tegn på alkoholproblem. Og det er IKKE mengdene alkohol som utgjør dette, det er personlighetsforandringen under alkoholproblemet som er den største utfordringen å forholde seg til. Jeg håper virkelig at du setter ned foten, noen godvilje bør du glemme å bruke ovenfor han. Han kan faktisk ødelegge for deg og barnet ditt fremover. Du må ikke vise noen nåde når det gjelder alkoholbruket hans, du må sette grenser. Og til det du spør om - DU OVERREAGERER IKKE!!! Det første du bør gjøre er å nekte han deltakelse på fødselen hvis han bruker alkohol dagene fremover nå mot termin. Han må vise deg såpass respekt - og gjør ikke han det; ja da må du vite hva du har å forholde deg til.

 

Dette ble veldig langt, og det med en grunn, jeg vet hva jeg snakker om. Håper du er sterk nok til å sette klare grenser for han. Og hvis ikke, kjære kjære deg - ikke ødelegg den lille familien din ved å bli hos han. Det er han ikke verdt!

Lykke til, og klem fra A.N.

[Anonym bruker]

eh....drikking fem dager i uken er vel strengt tatt avhengighet?

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som han har et problem, og i allfall et unormalt forhold til drikking/alkohol!

 

Dette hadde jeg ikke kunnet leve med!

[Anonym bruker]

Et par øl synes jeg ikke er så mye - er det snakk om to små flasker eller 2 halvlitere i løpet av mange timer? Dette ville ikke jeg karakterisert på linje med alkoholisme slik flere synes å gjøre her. Man blir knapt påvirket om det er så lite. Men hvis det er mer enn et par øl er jeg enig i at han har et alvorlig problem. Et større problem er kanskje at han overhodet ikke respekterer deg og hvordan du oppfatter situasjonen. Kanskje dere skulle oppsøkt et familievernkontor, hvis ikke dere klarer å snakke bedre sammen og han ikke vil høre mer på deg? Håper det løser seg, kanskje forandrer han seg etter fødselen, mange menn får en a-ha opplevelse idet barnet blir født. Hvis ikke, oppsøk hjelp!!

[Anonym bruker]

Ett par øl fem dager i uken er difintivt ikke ett sunnhetstegn- ihvertfall ikke når han i tillegg har blitt bedt om å redusere og ikke gjør det. Alkoholisme starter gjerne sånn.......

[monix1]

Nei, synes ikke du overreagerer. Fem dager i uken er veldig mye, i mine øyne. Det er ok med 1-2 kvelder i uka, og kutte ut nå frem til ungen er født pga at du ikke takler lukten av alkohol.

[Anonym bruker]

hei du har nettopp beskrevet min far for meg, bare at endringene som skjedde, ble at han skjulte det mer han begynte å drikke ikke bare 5 dager i uken men hver dag i uken. og kl 1800 ble forskjøvet til hele døgnet han blir ikke så ofte full full, men har alkohol i systemet 24 -7.

 

mamma vet ikke når disse endringene skjedde hun merket det ikke engang han skjulte det for henne og hun trodde etterhvert at han egentlig ikke drakk sså mye lenger, men jeg kan love deg at mitt minne om barndommen handler om en mann alle trodde var perfekt men som det altid har vært store grønne ølflasker rett i nærheten av og vin. de var under og bak storler sofaer inni skap og under sengen. han sto faktisk inni skapet og tok seg noen slurker, jeg så dette for han gjemte det ikke for meg, han gjemte det for mamma fordi hun ikke likte at han drakk og maste om at han måtte kutte det ut, greit å kose seg en gang iblant men ikke daglig. så han følte seg presset og skjulte det så godt han kunne og de gangene han ble full var det altid en unskyldning på lage som var mer et fantastisk eventyr om hvordan han hadde blitt full fordi feks. han gikk på feil båt som det var fest på. jeg vet hvordan det er å vite at alle latersom pappa er perfekt, men samtidig går bak ryggen til mamma og snakker om hvordan hun kan holde ut å være gift med en sånn, som drikker oppp penger. jeg vet hvordan det er å bli glemt å hentet, og måtte klare å komme hjem selv fra steder barn ikke burde gå alene. jeg vet også hvordan det er å være et barn som må ta seg av sin far som han var ens eget barn. jeg vet hvordan det er og plutselig være smertelig klar over at den personen som skal gi trygghet ikke er i stand til å sørge for det og måtte takle det. pappa var sjeldent full og drita men han virket helt normal, jeg har aldri sett pappa helt edru. han gjorde aldri en flue fortred, han var snill. han kunne og kan love hva som helst men kommer det i konflikt med alkoholen så vinner alkoholen bestandig.

 

jeg forteller deg ikke dette for at du skal tro at slik er din mann, for det vet jeg ikke noe om. men han kan bli slik. jeg vet ikke hvordan du kanhjelpe han men faktisk enten han er alkoholikker eller på vei til å bli det eller ikke så ville jeg snakket med feks. AA om det disse vet hva du kan gjøre. jeg syntes det er rart at han ikke klarer å la vær å drikke så nær fødsel. han har en vane, og det kan hende han faktisk trenger hjelp til å bryte med den og det er ikke sikkert at du er den han tar hjelp fra.

 

jeg vil også si at min pappa han er verdens beste pappa, men han er alkoholikker. og det ødelegger. jeg hadde en pappa som lekte og tok seg tid til barna som elsket å ha oss med seg over alt. han var idretsmann og elsket friluft og lek. han er høyt utdannet. og inteligent. og god på å sjarmere kvinner. mamma og pappa ble skilt pga det.

 

for meg er det du beskriver en alkoholikker, fordi han ikke gjør som han lover og trapper ned han klarer ikke ta hensyn å vente å drikke til etter kl 22 om kvelden når du har bedt han om det. ikke en gang i blant. selv om han har lovet deg det. da trenger han hjelp.

 

lykke til! håper at jeg tar feil, men i tilfelle burde du skaffe hjelp til han .

 

[Anonym bruker]

Hei!

Først av alt vil jeg berømme deg for at du forteller så åpent om dette:-) I min målestokk synes jeg det er mye og også det at du er så nær fødsel og han ikke kutter det ut. Utfra det du skriver forstår jeg det sånn at dette er noe du har tenkt på lenge og som virkelig plager deg! Og plager det deg er det et problem spør du meg. Det viktigste er vel kanskje ikke om du skal snakke med han, men når...? Tenker på situasjonen du er i nå, høygravid og alt. Nå trenger DU omsorg og at noen er der for deg 100 %. Har du noen venninner eller familie som du stoler på og kan prate med? Du trenger mye støtte fremover etter fødselen når du kommer hjem med den lille også. Ikke godt å gå rundt med disse tankene. Husk at du ikke skal finne deg i alt, og kun du vet om du kan leve med dette i det daglige i det lange løp. Skjønner det er vanskelig å skulle ta en sånn diskusjon nå som fødselen kan skje når som helst, og så vil man aldri gjøre noe overilet. Om du trenger en støtteperson med på fødsel kan du jo spørre en du stoler på som du vet vil være viktig for deg å ha der. Vet om flere som har hatt med en venninne som har født, en søster, sin mor osv i tillegg til barnefar.

Klem fra en som tenker på deg!!!!!

 

 

[fruktisèn]

hei.. jeg syns ikke du overreagerer i det hele tatt...

 

min far er alkoholiker og han begynte akkurat slik som dette med ett par øl om kveldene, og gikk over til mer og mer og mer...

 

min mor har fortalt meg fra når de var ung og hvordan han begynte og hun har sagt det egentlig vil eg tro for at eg ikke skulle ende med en sånn mann også, hun er med han enda de har vært sammen i 25år så hun har vell vendt seg til det... men det er myyyye klaging... og har vært mye frem og tilbake...

 

men snakk med mannen din, og ikke gi deg før du har fått han til å virkelig forstå deg(visst du skjønner) om du må ta det inn med tskjer så gjør det:) få han til åå forstå deg hvertfall..

lykke til