Når kjente dere livmoren på utsiden?

[Gjest]

Jeg er uke 10+6 nå, og jeg lurer på når jeg kan forvente å kjenne livmoren. Skal jeg liksom kjenne den rett over bekkenet, jeg syns det virker så langt ned?! :-) Hehe.. Jeg kjenner ikke noe der enda, hva skal jeg kjenne etter?

[Gjest]

Tja, nå ser jeg at jeg antagelig var litt tidlig ute med å forvente dette.. hehe. leste akkurat fra uke til uke her. Men dere som har født før, hvor kjenner man og hvordan kjennes det ut?

[snartmammapåny]

jeg tror jeg kjente min rundt uke 10... var liksom som om det var en liten ball inni der...kjente toppen over skambeinet;)

 

i begynnelsen av uke 11 kunne faktisk samboeren og kjenne den når han strøk meg på magen;) ganske fasinerende;)

 

nå er jeg 11+5 og kan kjenne den har vokst og når ca 5 cm over skambeinet;)

 

noen dager er den lettere å kjenne enn andre, den er liksom litt hardere...

[Gjest]

Tja, jeg kjenner ingenting, merker jeg får litt panikk av det når du har kjent det så tidlig Hehe, jeg har helt angst for legetimen på mandag, at de ikke skal finne liv der, så nå vil jeg helst ha en haug bekreftelser på at jeg fortsatt har noe som vokser der inne!

 

Helt rart hvor psycho man blir når det er en selv som er gravid, jeg har aldri i mitt liv vært noen katastrofetenker og alltid vært den som tror at alt går bra, alltid. Jeg lo av venninnene mine når de snakket akkurat sånn som jeg gjør nå, men jeg kjenner nervene komme helt av seg selv. Har liksom ikke lyst å være totalt uforberedt hvis legen er nødt til å si "beklager..."

 

Har også tatt meg selv i å tenke "tenk om jeg hadde dødd.. akkurat nå, tenk om jeg blir syk, eller om den bilen kjører på meg og dreper meg.." Høres sikkert ut som om jeg er klar for psykiatrisk avd. men nå tenker jeg liksom mest på livet jeg bærer på, hvor trist det ville vært dersom det ikke fikk vokse opp fordi jeg ikke fikk leve mer. Herregud, jeg må ha overskudd av mamma- hormoner

 

Jeg må understreke at jeg ikke går rundt og er livredd for disse tingene, jeg har ikke verken dødsangst eller dommedagstanker ang svangerskapet. Det er bare rart å registrere hvor annerledes hjernen min tenker nå etter at jeg ble gravid, hadde ikke trodd jeg skulle bli sånn.

 

Jeg trodde jeg var en stabil person..... :-)

 

 

 

 

 

 

[snartmammapåny]

hihi, måtte bare le litt... kjenner meg såååå igjenn;)

 

ser på meg selv som relativt rasjonell person;) men noen ganger kommer det jeg tror er gravid hormon katastrofetankene... hva om en bil kommer å kresjer med meg når jeg er ute å kjører... hva om bussen plutselig kommer opppå fortauet der jeg går... helt ekstreme tanker innimellom... hva om det flyet som flyr over meg faller ned i huset vårt... tror det er hormoner jeg da...

 

Slik jeg har forstått det så er det veldig individuelt hvor fort livmoren vokser. Hos mange kommer den ikke opp før uke 12, så du har god tid:) er nok bare litt tidlig ute jeg, kan jo hende jeg er lenger på vei enn det jeg er og, så blir spennede å se på ul i uke 19 hva som blir termin;)

 

Bare ta det med ro du, er nok mange som ikke har kjent livmoren ennda. Jeg gikk i mange dager å trykte og kjente. viste jo ikke hva jeg skulle kjenne etter, men plutselig en dag var det liskom ikke tvil, det bare måtte være livmoren som hadde tittet frem:)

 

bare vent, en dag kommer din og tittende opp fra bekkenet;)

[Gjest]

Jepp, på det uke-greiene står det ikke før i uke 15, så det føltes bedre da.

 

Det er bra det ikke bare er jeg som er helt på jordet, man kan jo bli smårar av mindre! Hehe. Man kjenner liksom ikke seg selv helt igjen. Rare greier de hormonene...

[snartmammapåny]

ja hormoner er ikke bare bare;) Må vel bare lære oss å leve med de noen mnd fremover;)

[Sweet tooth]

Hei Mie1977, det du tenker og føler er helt normalt og er etter min mening en del av det å bli mor. Jeg har en 2 år gammel sønn fra før, og noe av det mest slitsomme i starten etter at han kom til verden (ved siden av søvnfrarøvelsen) var den utrolig sterke beskyttelsestrangen. Det var så uvant og altoppslukende, å plutselig kikke rundt seg etter farer/ubehageligheter som jeg ønsket å beskytte den lille mot- det kunne være alt fra høy lyd (brannbiler feks som han ble livredd for den gang), litt voldsomme lekende barn til venner mm. Skikkelig hønemor. Og selvfølgelig er de mer alvorlige tankene der også, at en er redd for at noe skal skje med han eller oss, men en lærer seg å leve med det og undertrykke det litt med tiden, for en må jo leve i nuet og være glad for det en har. Og det er så utrolig spennende å følge et barns utvikling, at en blir distrahert i hverdagen fra de fleste slike tanker. Håper dette var litt til trøst.