Han vil at jeg skal ta abort...

[Anonym bruker]

Nå er jeg helt fustrert og fortvilt....

 

fant ut at jeg var gravid i forrige uke, ikke planlagt. Gikk tom for p piller i ferien, 3 dager uten, og greide selvsagt å bli gravid. Vet det er min egen feil. Vi har to nydelige barn fra før på seks og tre år...! Mannen min vil at jeg skal ta abort, man skal ha tid, plass og lyst mener han....

Først sa jeg ja, jeg tar selvsagt abort, men så har jeg fått tenkt litt da....

Hvorfor egentlig??

Vi har et kjempebra forhold. Alle rundt oss lurer på hvordan vi greier å bevare forelskelsen så bra eter ni år... Vi terger, erter og flørter.... har hatt det topp...til NÅ!

Vi har to barn er det sånn krise hvis det tredje kommer???

Tror ikke jeg greier å ta abort. Forholde vårt etter ni år.... er nok over alikevel. Tar jeg abort hvil jeg slite med å forholde meg til han. Gjør jeg det ikke blir det det samme motsatt vei...

 

Setter pris på forslag og synspunkter...

 

Snufs..

 

 

[miss.alwayssmiling!]

Det er ikke lett når mannfolk sette oss i et sånne situasjon nai. Kanskje an syns det er nok me 2 unger, at siden nå ungene deres er endelig 6 og 3.. (eg syns at når unger blir 3 + så er det kjekkere fordi då forstår di mye mer osv). Altså eg tvile virkelig på at an kan plutslig føle heilt motsatt for deg om du bestemme deg å beholde ungen. An er nok bare redd, Dei fleste har et plan oppi hodet når det gjelde kor magne unger osv.. snakk me an om det, om koffer an ikke vil ha flere. Har en god følelse at han komme bare til vær glad i babyen når den tiden komme. =)

[anncata]

Skjønner fustrasjonen...

Jeg var i liknende situasjon. Men hadde en på 2 og en på 10 mnd. Mannen min sa ikke direkte abort men han sa med HELE kroppen hvor missfornøyd han var med nr. 3. Da fikk jeg samme følelsen som du beskriver. Han dalte i kurs hos meg. Forelskelsen (vi hadde vært sammen i 10 år) ble satt på prøve. Jeg mistet lysten på han. Han så hvor lykkelig jeg ble av graviditeten og ønsket barnet så veldig. For han var det krise!! Jeg ble så lei meg at ikke min lykke betydde noe. Likner dette dine tanker??Nå skal du høre:

Du sier at du kommer til å ha probl. med å forholde deg til han etter en abort. Det er hva du bestemmer deg for. Du kan avgjøre om du vil la dette ødelegge forh. deres. Jeg tror at det å få et barn til tross for partneren din sin ønske er en større omveltning og påkjenning enn noe annen avgjørelse. Litt sånn lettvint sakt. Men tenk på det. Finnes det argumenter som kan få han på bedre tanker? Hvis ikke, har du noe valg? Baret og ikke han? Abort og bebreidelse av han resten av livet? Vi kvinner sitter med et voldsomt ansvar. Legg "intinktene" dine til side og se det fra hans side. Er det noe i det han sier?

 

PS! Graviditeten endte med SA. Min manntrengte 2 år til og nå er vi gravid igjen og han er verdens stolteste "snart3barnsfar"

[godiva med 3 gull]

Ingen mann i denne verden hadde klart å få meg til å ta abort mot min egen vilje.

Om du ønsker dette barnet er det jo som du sier, ingenting som tilsier at du ikke klarer det kjempefint.

Og å ta abort mot din vilje, presset av din mann vil nok også som du er inne på, ødelegge ditt forhold til han..

Abort bare fordi det ikke passer....

 

Det er antagelig en ting å velge abort når man ikke har barn, men å gjøre det når man vet hvor glad man blir i dem. Nei det tror jeg kan ødelegge mye for deg.

[¤ my precious ¤]

Jeg har ikke barn fra før av, så jeg kan nok ikke bidra med mye i din situasjon. Skjønner at du syns det vanskelig og urettferdig av mannen din, der har jo 2 fra før av. Blir det sååå mye endringer med 3?

 

Men hva hvis situasjonen blir sånn at forholdet tar slutt ordi han ikke ønsker det 3. barnet, som du velger å behole på tross av hans ønske.

Er det verdt å bli alene med 3 barn, som må forholde seg til helgepappa, istedet for 2 barn som er sammen med mamma OG pappa?

 

Bar en liten tanke....."no hard feelings"?!

[Anonym bruker]

Jeg mener: Er han en mann som tar ansvar, så går han ikke fra kona si om hun blir uplanlagt gravid med nr.3. Går han i fra henne på dette grunnlaget, sier det mye om hans verdier.. og en slik mann fortjener ingen. Det er min mening.

 

Alt kan sikkert virke håpløst nå. Men er han en ansvarlig mann, så tar han dette med fatning etter at det første sjokket har lagt seg.

[miss.alwayssmiling!]

Sant nok, mannen din er nok bare redd. Men han har nå vært der for deg og deres første 2 unger, så om du vil beholde ungen din så snys eg du burde gjøre det. Eg tvile sterkt på at an komme til svikte dere bare fordi en uplanlagt svagerskap kom i veien. Håpe at du klare å finne ut av dette, ønske deg masse lykke til.

[lucky_mom]

Hei!

 

Jeg er i en veldig lik situasjon som din. Vi har to barn på 2 og 6 år, og ble uventet gravid i våres med nr. 3. Mannen min flippet ut og ville at vi skulle ta abort. Han mente at vi hadde mer enn nok å gjøre med de to vi har fra før. I begynnelsen sa jeg at jeg ville gjøre det for hans skyld. Men det klarte jeg ikke. For meg var det en så prinsipielt viktig sak at jeg faktisk heller ville være alenemor til tre små enn å leve med en mann som hadde tvunget meg til å ta en abort.

 

Nå er jeg i uke 33. Mannen min har innfunnet seg med graviditeten, men jeg kan vel ikke akkurat si at han gleder seg. Han deltar ikke i det hele tatt. Spør aldri hvordan jeg har det, tilbyr hjelp eller noe. Han har ikke vært med på ultralyd, og tar aldri på magen min. Tror ikke han har kjent babyen sparke enda. Jeg er mye alene med de to barna våre, og klarer liksom ikke å spørre etter hjelp heller, da dette på en måte er "selvforskyldt". Tør ikke tenke på hvordan det blir etter fødselen...

 

Forholdet vårt har nok fått et alvorlig knekk av dette, men er ikke over. Det tror jeg det hadde vært om jeg hadde tatt abort. Jeg hadde hatt problemer med å kunne se ham i øynene igjen. Det er en kjempevanskelig og vond situasjon.

[mumm]

det er din kropp, du bestemmer. ikke la noen påvirke deg, uansett retning. føler du at det er feil å ta abort, ikke gjør det.

vi er på vei med nr. fire. var et kjempesjokk til å begynne med. samboeren min hadde ikke lyst på flere, men han ble enig i "mitt syn" etterhvert. når man VET at man kan bli gravid og velger å ha ubeskyttet sex, da må man bare ta følgene av det mener jeg. dessuten er det ganske "råflott" å kunne sitte å velge om man skal ha eller ikke. tenk på alle som sliter med å få barn? så skal man liksom tvile på om man skal bære frem barnet sitt eller ei? blir helt feil for min del. følg hjertet ditt. alltid.

[Anonym bruker]

Har bestemt meg for å ikke ta abort. Så får det heller gå som det går. Har vurdert frem og tilbake og blir helt kvalm på tanken av å gjøre det! Er lettet over å ha tatt beslutningen!!

Nå skal jeg slappe av og køye litt... kvalm og uggen er jeg! )

 

Så får det bli opp til mannen min hva han gjør. Men jeg sjangser på at forholdet vårt betyr mer enn som så! Den lille skaper npk glede alikevel når den kommer i slutten av april beg av mai!!

[miss.alwayssmiling!]

Aww Gratla =)))) Nå blei eg glad =) Eg tro nok det komme til ordne seg altså. Lykke masse til videre!

[Anonym bruker]

 

Ville bare gi en liten oppdatering etter at jeg bestemte meg for å beholde. Vi har det kjempefint. Har vært på UL, og gleder oss veldig til å så en liten gutt )

At vi for noen mnd siden sto på hver sin side og hadde hver vår mening er helt uvirkelig.

Tenk dere om før dere tar valget. Det ordner seg uansett )

 

[Fårvirra]

Hei

Veldig hyggelig at det ordnet seg for deg og typen din, men vær litt forsiktig med å si at det ordner seg uansett - for det er faktisk ikke tilfelle for alle, Meg selv inkludert. Jeg går mot å bli alenemor etter jeg valgte å gå mot hans ønske. Og det er desverre mange som blir aleneforsørgere - og det må man overveie!

Men uansett - godt å høre at det finnes noen ansvarsfulle mannfolk der ute

 

[Gjest]

Jeg tror at plass og tid til sine egne barn vil man finne uansett Det tar kanskje litt tid å finne utav det, men jeg tror nok at det ordner seg med et barn til Din mann må sikkert få la det synke inn. Men etter min mening så er han ikke så mye å samle på om han krever at du tar abort. Jeg var i nesten samme situasjon, vi hadde ikke barn fra før, vi bodde heller ikke sammen. Men vi var ganske unge, jeg var 20 år. Han sa at jeg måtte velge bort han eller barnet, da sa jeg pent farvel. Jeg tror det tok omtrent to uker, så var han klar likevel å ville bli pappa. Dessverre så fikk aldri det barnet leve, mistet i 3 mnd Ettervirkningene sitter i enda. På fredag er det 5 år siden jeg var inne for utskrapning.

 

Jeg ville råde deg til å beholde barnet, for det høres ikke ut som om du vil ta det bort. Skjønner veldig godt at du sitter i en vanskeligere situasjon enn meg, men jeg ville bare si at tenk på deg selv, og de barna du allerede har. Han kommer sikkert etter

 

Lykke til