kanskje et litt dumt spørsmål

[Anonym bruker]

Men klarer dere å glede dere til babyen kommer?

[Maja78]

Ja,hvorfor skulle vi ikke det?

[Silje's mamma]

Hei, hei:)

Ja, jeg gleder meg veldig til jenta kommer. Gleder meg til å se og få bekreftet at alt er bra og at alt er vel overstått:)

Om det er noe jeg ikke klarer å glede meg over er det situasjonen med barnefaren.. Gruer til å være alene, aldri hatt en baby før. Men med støtte fra flott famile og gode venner så skal nok alt gå bra:) Og det gjør det med alle oss alenemødrene for vi er flotte, selvstendige kvinner som står på bena selv om livet ikke ble helt som planlagt! =)

God helg jenter!!

[miss.alwayssmiling!]

Er det noe grunn til at du spør andre? Er du gravid men gleder du deg ikke akkurat? Bare til snakke ut =)

[smørblomst og lille Ole]

De første ukene etter at jeg fikk vite det, følte jeg alt var håpløst og jeg så ingen løsning på noe. Men etter som tiden gikk og jeg ble 8- 10 uker på vei, så begynte det å gå opp for meg at jeg var gravid. Etter det har jeg sett fremover, og nå er jeg sjeleglad for at jeg ikke tok abort. Jeg vet det ville plaget meg resten av livet mitt om jeg hadde gjort det.

Jeg har to barn, og ble alene da den yngste var 8 måneder. Jeg tror jeg vet hva jeg går til, og jeg vet at det blir tøft. Likevel forkuserer jeg på det positive, og tenker på hvor mye glede barnet vil gi meg.

Jeg har down- dager der alt ser svart ut. Men når jeg kjenner at babyen beveger seg, så kan jeg ikke annet enn å glede meg til hun kommer ut.

 

Jeg har selv slitt med depresjoner, og er livredd for å falle ned i en nå. Det er det verste som kunne skjedd. Så hvis du er alene, og depresjoner plager deg, så bør du absolutt søke hjelp.

[Gjest]

Jeg har aldri vært lykkeligere enn det jeg er nå, det å få muligheten til å sette ett barn til verden er jo verdens største glede og den beste gaven man noensinne kommer til å få. hvorfor skulle jeg ikke være glad.

[Mamsen86]

Det har gått veldig opp & ned, faktisk..

Jeg skal helt ærlig innrømme at det er dager da jeg bare har villet bli under dyna mi, ikke våkne opp og bare få alt sammen til å forsvinne, at jeg skulle ønske at alt sammen bare var en drøm! At dette ikke var livet mitt, ikke i det hele tatt! Det har vært dager som har vært uuutrolig tøffe, dager som har vært helt på trynet håpløse liksom! "Hvordan skal jeg klare dette alene? Vil hun få det godt med bare meg? Hva skal jeg si når hun en vakker dag spør etter pappaen sin?".. Har grått mangen tårer, for å si det sånn! Det var liksom ikke som dette jeg ville ende opp.. 19 år og alene om omsorgen for et lite barn..

 

Men det skal ikke mye til før smilet er tilbake på plass, nei! Et lite spark, et lite hikk, et lite dytt fra jenta mi er alt som skal til! Det er akkurat som om at hun vet når mammaen hennes er lei seg, for da turner hun som bare det der inne.. Liksom "ta det helt med ro, mamma.. Dette skal vi klare sammen!" Og da må jeg bare smile!! For jeg elsker henne jo! Jeg elsker jo det lille mirakelet mitt!!! <3

 

Det er ikke det at jeg IKKE gleder meg til tider, vil heller si det at fremtiden skremmer meg. For gleder meg, det gjør jeg! Men.. Det er litt skummelt til tider, ja!

[Anonym bruker]

Eg sjøl har følte sånn så dette, men faktisk etter jentå mi blei født. Va då kun 18, og eg va livsredde når eg kaste faren hennes ut. Då sto eg der, 18, aleine, ingen familie (uten om faren min som eg ser kanskje 2-3 ganger i året), venner som me hadde syns det va galt at eg kaste an ut, men an valgte jo alt annet over henne, glemte til å me mate henne når hu skreik .

Men uansett ka eg følte, så va hu den viktigeste ting i livet mitt. Måtte bare legge alt det tvil på side og vise henne at hu va trygge og at mamma elske henne. Men etter en mnd aleine viste eg dette komme til gå kjempe utrolig bra. Hu passe på meg, og eg passe på henne nå. Når eg har en tøft dag så komme hu å legge seg i mamma sine armer, og motsatt. Men eg prøve mitt beste for å ikke vise eg er i tvil, for eg ikke vil uroe henne. Men nå er alt det blitt lagt på is. Me har det kjempe godt nå, lagt nye venner, har en type som blir snart samboer om ikke så lenge =) og har en god jobb. Så det lønne seg og være i tvil av og til, hvis ikke så komme alt til rammle på deg på en gang og då blir det litt tøffere. Lykke til!

 

(låne bruke navnet til vennine her, derfor anonym=)

[Singelmamma og banden]

Gleder meg masse!

 

Gleder meg til å fortelle jentene mine at de skal få en lillebror eller søster, men gleder meg IKKE til å fortelle det til familien...

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg gleder meg masse til og få en liten baby. har ikke angret på valget jeg tok et sekund. kansje jeg vil angre med tiden men har ikke gjort det til nå.

det jeg har angret på er valget av barnefar. jeg er velig i tvil om hvordan det vil gå. men det går bedre nå en noen gang. nå virker det nesten som om han gleder seg litt. og det lover jo godt :-)

og det kan jo hende han overasker meg og stiller opp så godt han kan.

jeg velger og tro det.

 

det er jo sånn som med alle andre her, at det går jo opp og ned. for tiden så går det mest opp føler jeg. men det skulle bare mangle etter velig mye ned ;-) beskymrer meg ikke så mye om dagen.

jeg skal gi babyen alt som står i min makt og gi han. så får jeg bare krysse fingrene for at det er godt nok.

 

broren min sa noe som beroliget meg litt. kansje det hjelper på dere også

"husk at det er babyen som burder grude seg, det er jo vi som har masse forventniger til den, babyen har ikke noen forventlinger til deg"

[Singelmamma og banden]

Han broren din er neimen ikke dum han ;-)

[miss.alwayssmiling!]

Heilt enige me broren din ja!