deppa......men hvorfor?

[Anonym bruker]

jeg er 25 år og er i uke 16/17. før jeg ble gravid levde jeg et svært godt liv. greit med penger,forelsket,gode venner osv. Hverdagen min var perfekt, jeg koste meg hver dag. Jeg kunne ta en tur ut med kjæreste eller venner, kose oss med god mat og drikke. Jeg røykte, og har gjort det i 10 år.

Jeg har altid gledet meg til å få barn....men aldri tenkt på svangerskaps perioden. Den føles bare som et helvete nå. Jeg har vært sykemeldt fra uke 3, pga ekstrem kvalme.

Jeg røyker ikke lengre. Orker ikke være mye med venner(pga tretthet og kvalme) Sover mye.

Jeg gleder meg ikke lengre over å være gravid.

Alt er jo bare dritt, jeg føler meg som en føde-maskin som de rundt meg bare har brukt for for å få dette barnet.

Skulle likt å se samboeren min slutte å jobbe,røyke, drikke, feste og være sosial i bare en uke!

Hvorfor kommer det ikke en morsfølelse og fjerner denne egoistiske følelsen???

Pokker å kjipt dette er!

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

Skulle tro at det var jeg som skreiv dette for ca 18 uker siden!

Orket ingenting, og kvalm og trøtt...det er jeg forsåvidt enda, men jeg har visst vært ekstra uheldig i svangerskapet ang. kvalme. Er student, men måtte sykemelde meg fra studiene i vår etter bare 2 forelesninger...orka absolutt ingenting ja. Sleit (og sliter) med depresjon og angst, og kjæresten min bidro lite med å hjelpe med der. I stedet for å sette av en uke til meg, så stakk han faktisk til Russland med en kompis sist onsdag...håper han ikke forventer at jeg kommer til å være i godt humør når han kommer hjem igjen!

 

Men jeg skjønte tidlig at jeg hadde det dårlig (sleit jo faktisk med depresjon før jeg blei gravid, men ting forverra seg skikkelig i svangerskapet), og jeg ville ha hjelp, men blei en kasteball i systemet. Det jeg ville anbefale er å ta dette opp med jordmor...det gjorde jeg faktisk i uke 17, men pga fellesferien så fikk jeg ikke hjelp før i sist uke (laaaaang ventetid for ting her altså).

 

Nå har jeg altså bare 5 uker igjen, men gleder meg ikke enormt mye...blir jo koselig å få ungen, men likevel så har svangerskapet ført til at jeg har blitt enda mer deprimert. Så jeg håper du får hjelp, for det er kjipt å ha det sånn ja. Er bare å spørre hvis det er noe konkret du lurer på.

 

Lykke til!

[Gjest ann christin]

Uff, det blir litt feil å si...men det er godt å høre at det ikke bare er jeg som har det slik. Unner jo ingen å ha det sånn her, men det hjelper å vite at man ikke er alene.

Jeg føler meg bare sinnsykt ubrukelig nå, det å ikke glede seg til at mitt eget barn skal bli født....føles helt håpløst. Gruer meg ikke heller, men den gleden og den iveren jeg ser alle andre har, den finner jeg ikke hos meg.

Tror du det er noe som kommer til å forandre seg etter barnet er født? Er redd det går over i en mer alvorlig deperisjon da....

Hva sa jordmoren til deg når du fortalte om dette?

 

Ann-Christin

[tali]

det er vondt å si det, men det var en skikkelig god følelse for meg å lese at det ikke bare er meg som går rundt med denne følelsen. jeg er "bare" 10 uker på vei, men deprisjonene kommer snikende på mer og mer for hver dag.... jeg greier ikke smile eller le. jeg gråter konstat, men jeg greier ikke helt sette fingeren på hva det er å når samboeren min spør så greier jeg bare å svare at alt er bæsj...

selv om je ger relativt ung viste jeg fra første stund at jeg ville beholde barnet, men jeg viste ikke at denne følelsen av angst ville komme så fort.alle rundt meg er kjempe glade for graviditeten å det er det som er så vondt, fordi jeg greier ikke å tenke på annet en hvordan jg skal greie dette å hvordan forholde til samboeren min skal gå.

men det verste av alt er å gå på jobb. jeg jobber i butikk å er nå blitt sykemeldt.... jeg sitter i bilen på vei til jobb å gråter, jeg sjelver å angsten kommer. uten at jeg vet hvorfor...det er virkelig frustrerende....håper bare det gir seg snart............