Jeg trenger hjelp...

[Anonym bruker]

Sitter her og stri gråter når jeg leser innleggene deres. Rett og slett fordi jeg vet hvordan dere har det, og det er på en rar måte godt å se at det ikke er bare jeg som har det sånn. (Noe som jeg har gått og trodd).

Har aldri tenkt på å gå inn på dette forumet før, før en venninne fikk opp øynene mine angående fødselsdepresjon....

 

Jeg tror jeg sliter med en... I tilleg til angst. Ikke noe voldsomt... Jeg fungerer i det daglige. Klarer å holde det sjult for mine nærmeste, men jeg gråter flere ganger for dag.

 

Angsten min tror jeg kan være frykt for å være alene. For andre virker det helt sikkert som om jeg er verdens gladeste, friskeste, sprekeste 2barnsmor... men dette er langt fra hva jeg føler selv. Jeg sliter... Og gråter hver eneste gang jeg må være alene.

Jeg klarer ikke engang å ta imot tilbud om barnepass, for da blir jeg alene en liten stund.

Jeg griner i timesvis vis samboeren min skal en tur sammen med kompiser en kveld...

 

Jeg sjønner ikke meg selv lenger... Og jeg er sliten av å være så trist hele tiden.

 

Hvordan går jeg frem for å få hjelp?

[blond]

Kontakt fastlegen hvis du trenger en psykolog, men det kan være at du trenger en prat med helsesøster. Ikke sikkert at du trenger mange samtaler eller lang behandling. Også lurt å være åpen med samboer og venner for da blir det lettere å bære. Du er iallfall ikke aleine. Det er altfor lite snakket om at det er en tøff utfordring å være mor/forelder! Og depresjon og angst er dessverre tabubelagt i mange miljøer.

 

Jeg ønsker deg lykke til!!

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

I vår hadde jeg skikkelig angst for å være aleine, og helsevesenet tok meg ikke på alvor slik at jeg i hele 2006 har venta på at henvsiniger skal gå i gjennom o.l. Blei gravid i slutten av januar, så babyen har ikke kommet enda,- altså når kjæresten min går ut, så er jeg helt aleine! Vi flytta ikke sammen før nå i slutten av august, og da kom mye av angsten tilbake...i sommer bodde jeg hos mamma, og hun var jo alltid hjemme, så det gikk veldig bra.

 

Jeg grein også i timesvis...spesielt like før kjæresten min dro ut. Vi krangla hele tida, og dette har også skjedd nå i august/september. Jeg blei veldig asosial ovenfor andre...greier ikke snakke ansikt til ansikt med noen om det her, men heldigvis har jeg ordna data og internett nå (det hadde jeg ikke i vår, så jeg hadde det total jævlig da). Veldig få som vet hvordan jeg egentlig har det...

 

Jeg fortalte jordmora mi at jeg sleit psykisk...så jeg blei henvist til en psykiatrisk sykepleier, som igjen henviste meg til Ullevål-teamet (tilbud i Oslo)...dette tok laaaaaang tid, men det ordna seg nå i september. Hun ene i teamet oppdaga hvor dårlig jeg hadde det, og ville snakke med meg hver uke til jeg fikk psykolog (Ullevål-teamet henviser meg til psykolog...skal få en før fødselen forhåpentligvis). Heldig med henne!

 

Antar at du ikke er gravid, så da har du jo ingen jordmor...da vet jeg ikke helt hva du skal gjøre. Jeg kontakta jo fastlege for å få henvisning til psykolog i fjor, og da fikk jeg en kartlegningssamtale hos noen som jobba i psykiatrien, men den henvisningen jeg blei lovet der blei det ikke noe av...men det trenger jo ikke skje med deg. Jeg var tross alt såpass langt nede at jeg ikke orka å styre med det, og jeg hadde ingen rundt meg som kunne fikse det for meg. Bare vær klar over at ventetida er lang...

 

Jeg har fått inntrykk av at fødselsdepresjoner er noe veldig alvorlig...i alle fall blir jeg tatt mer på alvor nå enn da jeg ikke var gravid (har hatt 2 depresjoner før denne) Depresjon og angst henger veldig sammen, så dette er ikke noe uvanlig...og dette er veldig slitsomt, og ofte skjønner ikke de rundt deg hvor plagsomt det er. Kjæresten min (som er den som vet mest om åssen jeg har det) gjør i alle fall ikke det, for han fortsetter jo bare å dra ut hele tida (han stakk faktisk ei uke til Russland nå...det blei så mye for meg at jeg ikke engang gråter...er bare apatisk).

 

Men det er veldig bra at du skjønner alvoret, og at du vil ha hjelp! Håper noen andre her inne vet hvor det er best å oppsøke hjelp, for det er bra å få snakke med noen som har peiling på fødselsdepresjoner, og ikke bare generell depresjon, hvis du skjønner. Håper også du raskt får hjelp!

 

Lykke til!

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

Var hos familieterapaut i dag (hun som er også i Ullevål-teamet), og hun nevnte at etter at man har fått barn, så kan man kontakte noe som heter familievernet...vet ikke helt hva det er, men der er det visst ikke så lange køer. Kanskje det er noe som kan hjelpe?

[linneagudmundson]

 

Jag tycker du ska gå på en bim-treff. Du kan ju vara där en liten stund bara, ta en kaffe eller nåt. Hvis du vantrivs eller börjar gråta för mye är det bara att gå, men chansen är betydligt större att nån känner igen sig eller har vart med om samma sak. (jag t ex) Poängen min är att det är klart att man inte ska vara ensam när man mår riktigt dåligt, och ibland hjälper det som fan att bara hänga med några som faktiskt inte känner en men som förmodligen kan förstå på sikt.

 

klem

[novemberbaby nr 2 på vei :)]

Hei kjære deg. Du er ikke alene!

 

Vil gjerne fortelle deg noe positivt også. Det behøver ikke ta lang tid før du får hjelp! Jeg snakket med fastlegen min, noe som satt laangt inne, satt på legekontoret og gråt, noe jeg syntes var flaut, men etter det sendte han et brev til psykiatrisk poliklinikk dit jeg skulle flytte (skulle den perioden flytte ut av Oslo). Det tok ikke lang tid før jeg fikk brev derfra med innkalling til kartleggingssamtale hos psykolog. Etter det gikk jeg dit to ganger i uka, så trappet ned til en gang i uka. Det har hjulpet meg veldig! Jeg var jo ikke gravid den gang, men det er jeg nå - går fremdeles dit en gang i måneden for samtale. Har sluttet på de medisinene jeg gikk på (antidepressiva) pga graviditeten, og har opplevd å miste moren min nylig, så det går litt opp og ned. Hadde det ikke vært for babyen i magen hadde nok ting sett mye mørkere ut akkurat nå. Men jeg er spent på om jeg får en reaksjon etter fødselen, er jo en stor omveltning...!

 

Jeg anbefaler på det sterkeste at du snakker med fastlegen din. Han/hun kan sikkert henvise deg videre til psykolog og kanskje noen som har spesielt peiling på fødselsdepresjoner. Vet det er vanskelig, men det må til hvis du skal føle deg bedre! Lykke til

 

klem