Hvem sa svangerskapet var vakkert?

[aeon]

Jeg tror jeg holder på å bli gæern...antageligvis er jeg nok deprimert her jeg sitter og har sure oppstøt og kvalme. Hvis det er noen som har fått full pott i svangerskapsplager, så må det være meg. Jeg klarer ikke forholde meg til andre nesten. Kvisene stikker ut på kroppen...jeg har til og med kviser på ørene! Bekkenløsingen gjør at jeg ikke kan jobbe, og jeg blir gal av å gå hjemme.Hodepinen er nå blitt min følgesvenn hver dag. Ikke får jeg sove heller....prøver å trene litt, men det blir for belastende for bekkenet. Jeg blir til stadighet sparket i blæra...og vet dere hva..jeg synes ikke det noe hyggelig i det hele tatt. Dårlig samvittighet for at jeg føler det slik får jeg også. FOR DET SKAL DA IKKE VÆRE SÅNN! En evig bekymrighetsirkel, som jeg ikke kommer meg ut av. For det er det jeg gjør. Bekymrer meg. Hele tiden. Har jeg gjort feil? Klarer jeg ansvaret? Bekymrer jeg meg for mye slik at fosteret tar skade? Jeg er ikke meg selv lenger...Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Hverken psykisk eller fysisk...... Men jeg klarer meg. Det gjør jeg alltid. Og det blir vel bra alt sammen. Det vet jeg jo. Måtte bare få sagt det!

[Gizom81]

Det er sånn det skal være, og nedturene følger oppturene... Hormonene fly og i det ene øyeblikket er livet vidunderlig i neste er det verdens-ende og alt er fælt og jævelig.

 

Tror tiden er hva vi gjør den til, så forsøk å gjøre noe du ellers trives med! Eller prøv noe helt nytt som får tankene dine vekk fra alt detta!

[MammaDilla]

Hei kjære deg!!

Hvis du føler det så gale så ta deg en deppeprat med jordmor. Det kan hjelpe. Ang trening og bekkenløsning kan jeg anbefale deg svømming. Jeg har bekkenløsning og svømmer en time to dager i uken... Eller dvs.. ikke nå for tiden, fordi legen mistenker svangerskapsforgiftning. Men prøv svømming. Det er bra for så mangt

Lykke til og håper du får det bedre med deg selv og den lille inni magen. Du er nok helt "normal"

[Gjest]

Of... kjenner litt følelsen din. Har vært altfor mye styr med oss også føler jeg.. men føler det ikke så trist som deg..

 

Har tenkt en del tabu tanker, som at jeg ikke klarer å vende meg til magen, følte meg bare feit og flau i starten. Gikk så kraftig ned at jeg så helt rar ut.. :-) Og pga kvalmen ville jeg nesten ikke være gravid lenger. Skulle etter planen ut i utdanningspermisjon ett år fra Juli av i år, men måtte gå ut allerde i mai, pga så mye plager i starten, følte hele livet mitt forsvant under føttene på meg.

 

Men det kom aldri i noe vond sirkel for meg, har klart å prate masse med sambo om det, og nå er alt flott.. :-) Hjelper veldig å kunne prate skikkelig med noen om tingene...

 

Prøv som de sier her, ta en prat med JM :-)

 

lykke til!! :-)