Vært hos urolog...oppgitt ja :-(

[kirsty*2barnsmamma]

Mannen og jeg har jo vært så letta for at vi endelig hadde fått et svar etter at gyn var enig med meg angående sædprøven til mannen. Han har nok infeksjon og det var nok bare en liten infeksjon som antibiotika ville fikse sa han.

 

Idag dro vi til urologen, forventningsfulle...viste han sædprøven og så sier han "så du har vel fått beskjed om at det er en infeksjon og skal ha antibiotika?" Ja sier jeg og da sier han at det har han ikke tro på. Hadde mannen hatt en så kraftig infeksjon at det hadde ført til infertilitet så hadde han vært kjempedårlig...Jeg og mannen bare så på hverandre, tårer i øynene begge to. Mannen sier til meg "hva skal vi gjøre nå"? Han så veldig fortvila ut. Urologen sier da at vi kan få den antibiotikaen, han tror ikke grunnen ligger hos mannen men vi kan jo ta de og se. Urologen spør om der er et barneønske (DHUH!!) Ja sier jeg, vi har prøvd i to år (lyge litt da). Da sier han at han har et familiemedlem (ånei, her kommer velmenende råd tenker jeg) og det familiemedlemmet strevde lenge og så tilslutt bestemte de seg for å adoptere...Da avbryter jeg og sier:"og så blir hun gravid?" Så sier jeg at ja jeg vet alle disse historiene her og jeg har ikke troen på de. Da sier han at vi prøver nok for hardt (HVA???????) Jeg sier bare at jeg tror ikke på slike ting og at dette har vi hørt så mange ganger før at de rådene trenger han ikke gi oss, og så begynner jeg å grine. Mannen skal undersøkes så jeg venter utenfor. Der sitter jeg på venterommet og griner og griner. Ikke fordi urologen ikke tror mannen har en infeksjon, er nok det han tror som var grunnen til min fortvilelse. men jeg gråt fordi vi hadde slike forventninger, jeg er veldig sårbar akkurat nå, har mensen (tidlig SA faktisk) og så kommer han med adopsjons historien og med at vi prøver for hardt!!????? har han ikke lært noe om barnløse eller? Man skal jo ikke si sånt til folk i vår situasjon!!

 

Uansett: Han undersøkte mannen, tok UL av testiklene, vi fikk antibiotika... Og en henvisning om y sædprøve, for den forrige prøven ble jo tatt i mai og det er lenge siden, og mannen hadde feber da...Så om urologen er enig med gyn eller ikke spiller jo ingen rolle, vi fikk jo det gyn bestilte da...

 

men tenk å si sånt...

[Blomsten har en sønn]

Jeg er ikke så veldig aktiv her inne, men ville bare gi deg min sympati. Forstår godt at du er fortvilet. Ikke lett når man tror en har funnet svaret på hvorfor det ikke går, og en blir møtt av en fagperson som ikke bare har en annen mening, men som også mangler forståelse for situasjonen.

 

Klem fra en bergenser, som håper dere lykkes snart!

[susse]

Hei vennen!

Hva skal jeg si....????

For en idiot av en urolog! Sånne idiotiske komentarer bør man kunne spare seg når man er i faget. Men det kan jo selvfølgelig være at han ikke har så mye erfaring med barnløshet. Selvom det ikke er noen unnskyldning. Jeg tror jeg ville tatt denne antibiotikakuren og deretter en ny sædprøve når den skal tas. Deretter tror jeg at jeg ville ha rådført meg med din gyn og høre hva h*n mener dere skal gjøre videre. Skal dere tilbake til urolog ville jeg vurdert å kanskje gå til noen andre.

Hvis du klarer før du trøste deg med at det er vitenskapelig bevist at stress ikke har noe med saken å gjøre.

 

Hvordan tar mannen din dette ? Det er sikkert ikke lett for ham å komme til en slik tulling av en lege.....

 

Ta godt vare på dere selv. Dette vil til syvende og sist gå bra!

 

Klem

[lioevr- Verdens lykkeligste]

Ble bare sittende å måpe mens jeg leste dette.

Jeg skal i tiden fremover nå på visse undersøkelser. Ikke fordi jeg har vanskeligheter med å bli gravid, men å beholde.

Hadde min lege sittet sånn og snakket lurer jeg på om jeg hadde klabba han rett ned.

Dere trenger jo sympati og forståelse, ikke alt piss om....

Bah!

 

Hva med å bytte lege? Denne var tydelig sliten av jobben sin..

 

Lykke til videre iallefall, uansett hva som skjer.

Krysser fingrene for dere

[Gjest]

Har du tidlig SA nå, så er jo sjansen for at dere blir gravide tilstede igjen.Fikk du konstantert dette ved ul eller??

 

Da kan dere jo bli gravide!! Hvis dere har klart det nå.

 

Jeg har opplevd mange leger på min ferd .. Er nesten lei av alle velmenende rådene og tipsene.. Men det verste er faktisk at enkelte av disse legene har rett.. man prøver for harde livet å bli gravid, det er altoppslukende,tar mesteparten av tiden vår..

Og sorgreaksjoner kommer hver mens..

ikke bra over lengre tid... Jeg har bare en knapp mnd igjen til jeg runder mitt 6 år som prøver...

Nå har jeg gitt opp å bli gravid på egen hånd, nå blir det ivf.

 

 

 

[Håperjo]

Uff, at dere skal måtte oppleve dette hos fagfolk!

Jeg har også en mann med svært nedsatt sædkvalitet.

Jeg har hatt til sammen 4 SA, kun 3 er sikre dog, og mange mener at dette er noe som ofte følger med lav sædkvalitet. Andre fagfolk er dog helt uenige i det.

MEN det jeg vet sikkert, er at min psyke og vår prøving ikke spiller inn på vår lange prøvetid.

Vi fikk en datter etter 2 SA og to års prøving, og er nå i pp 17.

IKKE la andres dumme bemerkninger påvirke deg.

Og at urologen kan påstå at din manns sædkvalitet ikke er grunnen til deres lange prøvetid, er veldig rart.

Hvis du vil, kan du legge frem tallene her og få andres synspunkter?

Ønsker dere alt godt!

[Twinny]

Herre gud!!!!!!!!!!!!

Det er så mange inkompetente fagpersoner i denne byen!!!!!!!!!!!!!!

 

Hausken sa noe fint til meg som jeg bruker fra nå av:

 

"Nå prøver dere med ivf og dere blir gravid og får barn. Noen år etter dette blir dere gravid uten hjelp og alle sier at det ble dere fordi dere slapper av. Det er det ingen som vet fra forskning. Det vi vet er at dere kan klare å bli gravid på egen hånd, men det kan ta 2,3,4 år før det skjer, og er dere villig å vente så lenge?"

 

Nettopp!!!

 

..vet ikke om det hjelper deg så mye, jeg ble bare så engasjert når jeg leste dette!!!!!!!!!!!!!!

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

herreguuuuud! er det mulig'?

Kirsty du fortjener en lege som tar dere på alvor!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si til deg for å muntre deg opp nå, men jeg håper at den nye prøven blir bra! feber nedsetter jo kvaliteten, så jeg tror nok at resultatet på sædprøven blir bedre denne gangen!

 

Jeg visste ikke at du hadde tidlig sa nå..... ble så lei meg når jeg leste det!¨

sender deg i alle fall en stor trøsteklem!!!!!1

[kirsty*2barnsmamma]

Han Hausken har jeg hørt bare gode ting om. Skulle ønske jeg bodde i haugesund!! Men orker ikke reise for utredning...er sliten nå... men det er akkurat det jeg sier også! Ja klart der r store sjangser vi klarer dette på egen hånd. Det tok mamma 8 år å få meg!! Men jeg er ikke villig å vente i 8 år! Da vil jeg heller prøve prøverør i mellomtiden, adoptere...så får attpåklatten komme av seg selv da om 8 år :-)

[LivLaga]

Guuuud, så grusom en fyr!

 

Jeg blir også stadig påminnet om at "noen kjenner noen som adopterte, og SÅ ble de gravide!"

 

OK, så jeg går rett inn i materien og spør med skjeve øyenbryn:

- Hvor lenge fra de adopterte, ble de gravide, da?

- Ehh, ett år, eller kanskje det var to eller tre?

- Ja, nettopp! Det tar nemlig ca to år å adoptere, man har kanskje prøvd i ett til to, kanskje flere år ved naturmetoden før det. Hvor mange år blir det til sammen?

- Heh...mange...?

- Jepp, ganske mange... I løpet av den tiden er vel mange gravide uansett adopsjon eller ikke?

- Jammen DU stresser for mye og er for opptatt av det, kanskje?

- Pøsj! Det faller jo på sin egen urimelighet at det viktigste i verden (sånn reproduksjonsmessig sett) er det eneste man ikke skal ønske seg? Si meg én eneste ting hvor det ikke hjelper å VILLE noe? Hvis man er syk, så er det en fordel å hjelpe til med psyken, og "tenke seg frisk". Kan man ikke da drømme/planlegge seg gravid?

- Jammen, kroppen bruker opp all energien på å ønske seg gravid...?

- Vel, da må det jo være slik for sykdommer óg? Man blir ikke frisk fordi man ønsker det for hardt?

 

 

OK, jeg har ikke klart å presse alt dette inn i én diskusjon, men jeg har derimot hatt mange av dem. Fordi det er mange som serverer denne adopsjonshistorien og fordi det er mange som vil "hjelpe til"; sikkert fordi jeg er veldig opptatt av det OG at jeg bruker min barnløshet til å spre litt info (Visste du forresten at det er mellom 10 og 14 % ufrivillig barnløse til enhver tid?...)

 

Jeg har forresten vært litt slem mot mine venner og familie i det siste og sagt: HAH-HAH! DER kan du se! Tenk om jeg hadde hørt på deg og SLAPPET av med min barnløshet. Da hadde ikke funnet ut at jeg hadde tette eggledere før om kanskje 2-3 år! (Jeg prøver å være litt sjarmerende bitter når jeg sier det, altså.)

 

Jeg likte kjempegodt det han Hausken-mannen hadde sagt! Det skal jeg spare i hukommelsen.

 

Fatt mot, Kristy! Det er mange som heier på deg her inne;-)

[lengsle]

 

 

Tror at dersom den legen i fremtiden prøver å lage barn, og blir en sliter og en lengter sånn som oss, først da vil han forstå oss.

Jeg tror det at jeg ikke blir gravid har gjort meg til et bedre menneske enn det jeg var før.

 

Men jeg blir kjempeirritert på at voksne folk- som i tillegg er leger kan oppføre seg sånn. Samtidig så ser jeg rett og slett ned på dem, og jeg synes synd på dem!

 

 

Ble skikkelig gira av å lese innlegget ditt, og alle de gode svarene som du har fått.

Nå skal jeg øve meg på å svare sånne folk som den legen, for han ville jo blitt en bedre lege dersom han forsto oss litt bedre. Vi må drive et slags "misjonsarbeid":), misjonere om saken vår - sånn at andre folk får sjangs til å forstå noe av det vi opplever.

 

Alle her inne er i alle fall på lag med deg kirsty-18pp!

 

 

 

 

[kirsty*2barnsmamma]

Takk for masse gode råd solis. Neste gang jeg treffer noen som kjenner noen som ble gravide etter at de adopterte så skal jeg spørre hvor mange år osv...desverre (men kjekt for dem) er der ett vennepar av mine foreldre som henta ei jegnte fra kina ifjor og nå er hun gravid, så mamma minner meg om dette :-(

 

Er enig med deg lengsle at vi blir bedre mennesker av å slite. Jeg er mere var for andre sine problemer, passer på å ikke tråkke folk på tærne og buse ut med ting.

 

Vi bør drive misjonsvirksomhet ja. Hadde jeg ikke begynt å grine så hadde jeg heller ville forklart han med en rolig stemme at slike råd hører vi UFB'ere hele tiden og det er velsig sårende. At hva vi trenger er å bli tatt på alvor og snakket til som voksne, intelligente og oppegående mennesker... men men, man er så sårbar at det blir ikke slik som man håper.

 

Jeg er ihvertfall åpen om ting. Igår spurte en kollega om ikke vi skulle ha barn (hun spurte veldig forsiktig og på en fin måte, ikke sånn masing) og jeg fortalte at vi var UFB. Hun har en venninne som både har adoptert og prøvd prøverør, så da skjønte jeg hvorfor hun spurte på en riktig måte som ikke såret meg :-) Vi hadde en koselig samtale om dette. Så folk som er opplyste de vet hvordan de skal bringe opp temaet på en skikkelig måte. Derfor er det så viktig synes jeg at vi får misjonert litt. For jeg har ikke noe imota at folk spør, så lenge de spør på riktig måte og ikke bare maser og så kommer med råd som noen bedrevitere...