Skal/skal ikke?

[eva37]

Jeg er 37, single og har veldig lyst på barn og tenker mye på å få inseminasjon i Danmark. Har følt meg veldig sikker på dette, men nå som journalsamtalen nærmer seg så har jeg blitt mer og mer i tvil..

 

Lurer på om det er noen her som er i samme situasjon eller allerede har fått barn på denne måten som kan si noe om åssen det er, åssen dere har takla det i forhold til det å være åpne ovenfor venner familie og andre. Og åssen det er å være single og gravid?

[Anonym bruker]

det du ihvertfall må tenke på er at du er godt voksen og at det er slitsomt med småbarn.I tillegg vet man jo ikke om man får et frisk bran.Har du nok ressurser til å få og oppdra et barn alene?

[Anonym bruker]

Skjønner dilemmaet ditt. Jeg er 38 år og gravid etter å ha vært i Danmark. Har valgt å ikke være åpen om fremgangsmåten, men sier at jeg er alene slik at de rundt meg ikke skal synes synd på meg og tro at jeg har blitt sviktet av en mann. Synes det er tunge stunder innimellom, men overbevist om at jeg har gjort et riktig valg. Jeg vet heller ikke hvor krevende det vil bli, men har tro på at jeg skal fikse det. Andre har gjort det før meg så hvorfor skal ikke jeg. Viktig å ha noen å snakke med om det, ha god orden på livet og være motivert for å klare det. Jeg var aldri helt sikker før jeg dro til Danmark eller etterpå.....Kanskje journalsamtalen hjelper deg å plassere tankene. Ønsker deg lykke til!

[eva37]

Tusen takk for svar. Gratulerer masse med å ha blitt gravid!

 

Skal ha journalsamtale til mandag og håper også ting blir litt klarere.

Det er jo ikke så lett å forestille seg hvordan det blir, men jeg tror at når man først tar det skrittet så vil man klare det fint. Har også familie og venner som vil støtte meg.

 

Lykke til videre!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke alderen burde være noe problem! 37 år vel ikke akkurat gammelt og utslitt? Det burde være en fordel med livserfaring når man skal oppdra barn alene. Men spørsmålet om ressurser er så absolutt viktig - og det gjelder vel alle oss som planlegger barn?!!!

Det er et stort ansvar og mye arbeid - men også mye kjærlighet og et rikt liv fullt av omsorg. Jeg synes heller du som lurer på å bli alenemor skal vurdere hvor høyt du ønsker barn og hvis det overstiger behovet for å stifte familie med en biologisk far, så ønsker jeg deg lykke til med inseminasjon!

Det er bare du som vet svaret!

Lykke til med hva du enn velger!

["charlie"]

har storkebarn på tre år og en ny på vei.

 

jeg var i prosess 2 år før jeg tok steget, fordi det var viktig å være helt sikker på at jeg kunne stå for det. det synes jeg fremdeles er veldig viktig, ikke minst med tanke på at barnet en dag er 40 og kanskje stiller deg til veggs - hvorfor gjorde du det? er man trygg på egne valg, er det grunnlaget for at barnet også skal føle seg trygg på deg og på seg selv.

 

det hindret ikke at mange tanker fløy gjennom hodet. ikke så mye i journalsamtalen (jeg hadde den på tlf), men da jeg skulle ned for inseminasjon, og fram til pos test. så lenge man har tenkt nøye gjennom ting på forhånd og er avklart, er det på en måte vel så mye et signal om at man er klar over ansvaret man påtar seg, og det er jo en god ting.

 

jeg har veldig gode erfaringer med å være åpen, og har vært overrasket over positive tilbakemeldinger fra jevnaldrende opp til oldemødre på over 80 ("det var fornuftig, det tror jeg det blir mer av", som en oldemor sa til min mor.) det innebærer ikke at jeg bretter ut dette til kreti og pleti, men er ærlig hvis noen spør, og sier det til nøkkelpersoner det kan være viktig for (helsepersonell, ped.lederi bhg i tilfelle barna sier noe osv.) tanken er at når barnet er gammelt nok til å bry seg ,skal alle rundt ha vendt seg til tanken - slik at det ikke er noen alle andre er opptatt av lenger (da har de sladret ferdig, på en måte...)

 

jeg opplever det som enormt viktig ifht å være enestående forelder å ha et stabilt økonomisk fundament (fast inntekt, arbeidsplass det er "lov" å ha sykt barn,, stabilt sted å bo, håndterlig gjeld) og gode muligheter for stabile voksenpersoner rundt barnet som kan bidra med avlastning. det jeg undervurderte mest på forhånd var hvor enormt viktig det var med nok søvn (som man IKKE får - selv ett friskt kjekt barn kan våkne hver 1 1/2 time hele natta i uker og måneder). ha lav terskel for å be om hjelp - f.eks. noen som kan trille tur etpar timer mens du får sove el. hvile.

 

lykke til!

[eva37]

Veldig fint å høre at du får positive tilbakemeldinger når det gjelder det å få barn alene. Sikkert veldig viktig at du er sikker på seg selv og står for det 100 prosent i møte med andre både for din egen del og ikke minst for barnet.(Dumt å gå rundt å bekymre seg for andres fordommer og reaksjoner når de kanskje er mye mindre fordomsfulle enn man tenker) Har tenkt mye på den delen og også det at barnet ikke vil ha noen far.

 

Føler at jeg absolutt er resurssterk nok og har nok nettverk rundt meg til å klare det. Er også innstilt på at det vil bli hardt de første årene.

 

For 4 1/2 år siden var jeg gravid men tok abort på helt feil grunnlag.Det var selvsagt veldig tungt, men lærte masse av det og jeg ble overbevisst om at jeg ønsker meg inderlig barn og at jeg godt kan få et barn alene.

 

Føler at tiden er inne på mange måter. Har leilighet, familie i nærheten, og selv om jeg ikke har en veldig bra betalt jobb så er jeg vant til å klare meg bra økonomisk. Men viktigst av alt er at jeg vil føle meg sikker på at jeg vil takle det, og at jeg kan gi et barn trygghet. Tror ikke det er noe jeg noensinne vil angre på hvis jeg bestemmer meg for å ta neste steg og prøve å bli gravid, men likevel så vil jeg være sikrere enn jeg foreløpig er før jeg eventuelt tar det skrittet.

 

Hjelper meg å høre fra andre som er eller har vært i samme situasjon, så takk for svar!

[71jente]

Jeg er 35 og i samme situasjon som deg:-) tok abort for 3 år siden,noe jeg ikke forstår idag,og ble veldig klar over etterpå at jeg ønsker barn! Jeg har tenkt på inseminasjon i etpar år,også adopsjon,og er ennå i tenkefasen.Men jeg er helt trygg nå på at jeg vil ha et barn eller fler,og at jeg kan klare det alene,med hjelp fra familie. Så får mannen komme senere om det skulle dukke opp noen! Jeg er ferdig med singellivet og vil tilføre noe mer berikende til livet når vi nå er blitt "middelaldrende"! Det jeg derimot tenker på nå er hvordan jeg skal fortelle saken til barnet, om jeg er trygg og føler meg tilfreds med det. Og det skal jeg tenke på til det føles helt 100%,da er jeg klar. Jeg har derimot fått "invitasjon" fra en venn som sier han kan hjelpe meg,men der syns jeg det blir vanskeligere i og med at jeg kjenner han så godt,og at han ikke skal ha noe kjennskap til barnet. Det blir liksom lettere å forklare til familie og venner at jeg har reist til Dk og fått hjelp der,og at det er full klarhet i at barnet ikke har en far.

Du vil kjenne når du er klar eva37:-)

[Anonym bruker]

Når en venn, som jeg oppfatter du har ett godt forhold til, tilbyr seg så skjønner jeg ikke at du da velger å reise til Danmark i stedet?

Er selv mann og lurer egentlig litt på hvordan du reagerte på tilbudet du fikk fra din venn? Har selv enslige kvinner i slutten av trettiårene i min vennekrets som nå etter hvert burde tenke på å ordne seg, men føler at det er litt vanskelig å tilby noe hjelp liksom.

 

[Anonym bruker]

Vet ikke hvorfor du heller synes hun skulle velge å få barn sammen med en venn fremfor å dra til Danmark. Det er jo viktig å velge den løsningen som en synes og tror er best for en selv og dermed også mest sannsynlig best for barnet.Vil ikke si at jeg vet om det ene alternativet er bedre enn det andre, men tror det kan være lettere og ikke ha en tredjepart å forholde seg til som likevel ikke skal stille opp som far.

 

Lurer på hvorfor du vil tilby hjelp til dine venninner. Har du lyst på barn selv eller er det av ren sympati til dem du vil gi dem hjelp?

 

Synes det er veldig bra at vi kvinner har denne muligheten med å reise til f.eks Danmark, det er jo vanskeligere for dere menn da dersom en er single eller homofil f.eks...

 

Fikk bare lyst til å svare på dette innlegget selv om ikke spørsmålet var rettet til meg. Selv ville jeg nok også vurdert Danmark selv om jeg hadde et tilbud fra en venn, men synes jo det er veldig fint gjort å stille opp.

[skorpion68]

Hei eva37.

 

Siden jeg er nesten i samme båt som deg (single, heterofil, 37 og i kontakt med denne siden her :-) så tenkte jeg at jeg kunne svare.

Jeg tenkte på det å bli gravid på denne måten i hvertfall i 2 år før jeg tok steget, trodde vel i det lengste at mr right skulle dukke opp. Men det har han da altså ikke gjort ennå, så da tenkte jeg : du er voksen, har jobb,leilighet, masse gode venner og familie, dette klarer du. Var også i tvil og hadde kalde føtter før inseminering, tenkte at livet går jo helt greit uten barn også. Men etter insemineringen og dagene etter, var jeg helt rolig og trygg på at dette var helt riktig valg. Har ikke hatt noen angstanfall siden, og jeg ble gravid og er i 8 uke nå. Har snakket mye med venner i tiden før og etter, det har vært viktig. Familie blir det neste nå, det blir verre, men kommer nok ikke unna:-) Tenker at det uansett blir masse bekymringer, og at vi er såpass modne, fornuftige og gjennomtenkte når vi gjør et slikt valg, at vi helt sikkert kommer til å takle utfordringene når det kommer. Og når våre barn blir store, er det jo masse storkebarn rundt dem :-))

 

Lykke til med samtale og videre arbeid, jeg er sikker på at du klarer det helt fint!!

[71jente]

Til anonym mann :jeg er i tvil pga at det vil kunne bli vanskelig med tanke på at han er her omkring,og ikke en ukjent. Han vil også kunne synes det vil bli noe rart,men det får vi ta da sier han,om jeg ville velge han som donor. Jeg ble glad for tilbudet, som kom for ganske lenge siden,men som sagt er det mye som skal stemme,og en må føle at det er helt riktig før en kaster seg inn i noe som innebærer ansvar for et annet liv..

 

[eva37]

Har også tenkt på å bli gravid på denne måten lenge, vurderte det faktisk rett etter aborten jeg tok for noen år siden, men det er først nylig nå jeg er klar og vurderer det veldig seriøst. Da kommer mange tanker og vurderinger frem også som jeg ikke har tenkt så aktivt på før. Har snakket med noen få venner og familie og de sier at de skjønner meg godt og ville kanskje gjort det samme selv om de hadde vært single og ønsket seg barn.

 

På en måte så er det en god følelse å ta ansvar selv og ikke bare vente på at mannen i mitt liv skal dukke opp (han burde jeg i så fall ha truffet for et par år siden om jeg skulle hatt barn med ham nå..:-))

 

Alt i alt så er jeg ganske sikker på at gledene blir mange og at de overskygger det "slitet" iblant som det kan være å få barn. Tro det kan være tøft uansett om man to eller er alene.

 

Tror heller ikke det er noen forskjell i ønske eller motivasjonen for å få barn om man er i et forhold eller er alene, så det burde ikke være så vanskelig å forstå for andre.

 

Kjempefint å høre at valget du har tatt føles riktig skorpion68, og lykke til med å fortelle det til familien.