Den eventyrlige reisen ? en fødselshistorie! Advarsel: Den er lang, men ikke skummel!

[phantomet]

 

Fredag den 8. september ble en vakker og etterlengtet liten gutt født på ABC på Ullevål.

 

Etter 2 uker med maserier og kynnere, var det utrolig deilig å endelig oppdage at noe stort var i gjære. Våknet klokken 3 om natten av noe som var begynnende rier. De var ubehagelige, men ikke vonde, og det var lenge mellom hver. Lå i sengen og håpet at de ville øke på i intensitet og hyppighet, men det skjedde i grunnen ikke. Mannen min hadde planer om å dra tidlig på jobben for å få unna en del arbeid før permisjon, men da alarmen hans ringte fortalte jeg at dagen nok best var brukt dersom han tok hjemmekontor, og at han måtte levere junior i barnehagen for jeg følte meg ikke helt i stand til det. Greit nok, et sekund senere sov mannen min igjen sin dypeste søvn…

 

Stod opp klokken 7.30, med ingen tegn til at noe skulle skje. Riene/”kynnerne” hadde avtatt. Junior og mannen gjorde seg klare for en ny dag, og jeg gikk i dusjen. Følte meg overraskende pigg tiltross for lite søvn. Tok på undertøy og stod i gangen da jeg kjente at jeg ble klissvåt. Vannet gikk, og jeg hastet inn på badet for å begrense sølet, mens jeg lo av ren overraskelse. Det varte og rakk før det sluttet å renne, og jeg fortalte fornøyd til mannen at nå var det ingen tvil om at fødsel var på gang. Riene lot vente på seg i ”hele” 20 minutter…

Ringte da til ABC for å informere om at det fødsel på gang, og at jeg hadde vannavgang. Ble møtt av en hyggelig blid jordmor på telefonen, som sa at vi bare skulle komme når vi følte tiden var moden for det. Hun lovet å finne frem journalen min slik at den var klar ved ankomst.

 

Junior ble levert i barnehagen, og jeg sendte sms til vennene våre som skulle passe på den kommende storebror. Vi avtalte å holde løpende kontakt utover dagen siden vi en gang før hadde opplevd å tro at fødselen var på gang. 30 minutter senere sendte jeg ny sms om at dette var ekte saker, og ba dem hente junior i barnehagen om ettermiddagen. Nå tok riene seg opp merkbart. Da klokken var rundt 12 gav jeg beskjed til mannen om å gjøre de siste forberedelser, for nå måtte vi snart dra til sykehuset. Jeg skulle bare ta en dusj først.

 

Det ble en kort dusj for riene kom tettere, men jeg opplevde det som om de ikke hadde full effekt enda. Men de begynte å gjøre ordentlig vondt likevel. Brått fikk mannen det travelt. Han er kjent for å være en rolig og sindig type, og det forblir han uansett situasjon heldigvis. Men han så at nå endret jeg oppførselen min under riene. Ble mer konsentrert og stille enn jeg hadde vært hele formiddagen.

 

I bilen på vei inn til sykehuset fant jeg ut at jeg ville ha sjokolade eller druer som energitilskudd under fødselen. Dermed svingte vi innom en butikk på ved Ullevål stadion og mannen gikk inn for å handle. Mens jeg satt og ventet i bilen tok jeg tiden på riene og konkluderte med at de nå kom jevnt hvert 3 minutt og varte ca 1 minutt. Ut ifra dette fant jeg også ut at vi fremdeles hadde god tid, men at det nærmet seg fødsel på ordentlig. En venninne ringte meg mens jeg satt slik og tok tiden og vi pratet lett om hvor spennende de neste timene eventuelt neste døgnet ville bli. Jeg merket at jeg følte meg klar for oppgaven og gledet meg faktisk til at smertene skulle ta seg enda mer opp.

 

Vi ankom ABC klokken 13. Det første jeg registrerte da vi kom inn på avdelingen var at ”min” jordmor var på jobb på poliklinikken, dvs. hun som har fulgt meg gjennom hele dette svangerskapet og som tok imot junior da han ble født for tre år siden, sammen med jordmoren som gjorde alle forberedende konsultasjoner ved forrige svangerskap. Jeg smilte til mannen min og fortalt hva jeg hadde oppdaget, og vi var enige om at dette lovet bra. Ble varmt mottatt av begge damene på kontoret. Og vist inn på et føderom med en gang.

 

Jordmoren ville sjekke tilstanden og etter å ha pratet litt fant hun ut at det kanskje var like greit å fylle vann i badekaret siden jeg visste jeg ville føde i vann. Mens Jordmor drev med forberedelser pratet vi om mine ønsker og forventninger. Jeg fortalte henne at jeg ønsket å føde selv, med mannen min som støtte sammen med jordmor. Jeg fortalte også at jeg foretrekker å ha kontrollen selv, men at jeg var åpen for innspill og gode råd under veis. Jordmor smilte og sa at dette skulle vi klare, og at det i bunn og grunn var jeg som fødende som bestemte uansett. Så foretok hun en sjekk for å finne ut om riene så langt hadde hatt noen effekt. Hadde såpass tett med rier at det tok litt tid før det ble rolig nok til å kunne sjekke åpning. Og da viste det seg at jeg ikke hadde mer enn 2 cm åpning som lett ble til 3 under undersøkelsen. Vi ble enige om å sette en halv klyster, og at vi skulle vente med å tappe badekaret fullt siden det kunne medføre avtagende effektivitet på riene dersom jeg gikk i vannet for tidlig.

 

Som sagt så gjort. Fikk klyster, og beskjed om å gå på toalettet når jeg følte for det. Da trangen for å gå på toalettet meldt seg, merker jeg også en endring i riene. Mannen bestemte seg for at det var like greit å flytte bilen med en gang, for der vi hadde parkert kunne vi ikke stå mer enn 2 timer. Dermed forsvant han av gårde for å parkere og hente de resterende tingene våre i bilen.

 

Da jeg var alene og ferdig på badet øket riene både i styrke og i intervall. Grep derfor tak i en prekestol som stod i rommet, for jeg husket fra forrige fødsel hvor mye bedre det var å stå under riene. Og at tyngdekraften hjelper på effektiviteten. Da mannen kom tilbake fra parkeringshuset hang jeg over prekestolen. Riene kom som hagel, og da jordmor kom inn igjen på fødestuen merket hun seg endringen i kroppsholdningen min, og ikke minst konsentrasjonen det krevde å puste seg gjennom riene. Smerten var såpass krevende å jobbe med at jeg måtte holde full fokus også mellom riene. Det hadde ingen hensikt å rette seg helt opp mellom hver, for de kom så tett.

 

Jordmor besluttet å fullføre tappingen av vannet i badekaret og jeg var enig.

Da alt var klart gikk jeg fra prekestolen og til badekaret. Ble overmannet av nok en ri underveis så jeg ble stående å lene meg mot badekaret mens jeg pustet slik jeg visste fungerte for meg. Da rien var over hjalp mannen min og jordmor meg ut av tøyet og opp i badekaret. Klokken var nå 14.

 

Jeg fikk knapt sunket ned i vannet før neste ri kom. Det var deilig å kjenne varmen fra vannet. Merket at det hadde effekt på smertene, men samtidig øket smertene i intensitet. Etter noen få rier i vannet spurte jordmor om jeg ville ha akupunktur for å lindre litt. Jeg takket ja til det for jeg har hatt gode erfaringer med nåler tidligere. Hun satte en nål i pannen og en i hånden. Den i hånden stimulerte hun mens riene kom og jeg merket at det fungerte.

 

Mannen min satt på en stol ved siden av badekaret. Jeg fikk et håndkle over kanten til å lene meg mot, og så holdt han et godt tak i armen min mens rien herjet. Han var trygg og tilstede, og var til enorm støtte og hjelp under hele seansen. Han klarte å la meg fokusere og konsentrere all energi inn i pusten, samtidig som han oppmuntret, pratet lett med meg og jordmoren, og fortalte tydelig hvordan jeg ville ha det de gangene jeg ikke ville bryte konsentrasjonen selv.

 

Jordmor fortalt at hun bare skulle ut litt, men om det skjedde en endring måtte vi kalle på henne. Dersom jeg følte pressetrang måtte jeg si ifra umiddelbart. Det gikk ikke lang tid før nettopp dette skjedde. Jeg ba mannen trykke på den røde knappen, og han hadde ikke før gjort det før jordmor var inne i fødestuen igjen. Hun hadde følt på seg at det var viktig å holde seg inne hos oss. Riene endret karakter og jeg følte at jeg bare måtte presse. Jordmor sa at dersom jeg følte det slik skulle jeg bare gjøre det. Gjennom to rier presset jeg det jeg maktet. Spontant utbrøt jeg ”fy fa…..” uten å fullføre så tittet jeg opp på mannen min som skjønte at dette er alvor. Da så jeg at ”min” jordmor gjennom svangerskapet og forrige fødsel satt på sengen og tittet på meg. Hun så trygg og forventningsfull ut. Og det føltes godt å ha henne der. Jeg spurte om hun var klar for å delta på min andre fødsel, og det bekreftet hun at hun hadde planer om.

 

Så kom neste ri. Jeg mobiliserte alt av viljestyrke for å la kroppen jobbe med riene. Fant ut at stillingen jeg var i ikke var den mest ideelle, men var ikke sikker på om jeg ville klare å endre den med det første. Jordmor tok på seg hansker og ville sjekke tilstanden. Hun bekreftet at det ikke var rart at jeg følte pressetrang for her var det klart. Jeg spurte hva det betydde, og hun svarte at babyen lå helt nede i bekkenbunnen. Hun sa at jeg kunne kjenne etter selv, men da svarte jeg at det kunne jeg ikke nå for jeg hadde mer enn nok med å holde stillingen slik det var. Jordmor sa at jeg bare måtte presse når jeg følte for det, men når hun gav beskjed så skulle jeg puste slik at det ikke gikk for fort. Greit nok å si, men det krevde mye viljestyrke for å gjennomføre.

 

Jeg kjente en enorm trang til å presse. Og denne trangen lot jeg styre meg. Så fikk jeg høre etter tre rier at nå skulle jeg puste. Kjente babyens hode trykke som besatt i åpningen, og kjente igjen den brennende følelsen fra forrige gang jeg fødte. Med alt av konsentrasjon jeg kunne finne, pustet jeg meg gjennom den kommende rien. Jordmor holdt babyens hode tilbake, mens hun ba meg puste gjennom neste ri også. Og denne gangen merket jeg at det fungerte veldig bra. Jeg pustet, pustet og pustet. Og da ri nummer tre kom fortsatte jeg likeså godt å puste gjennom den også, og da var det som om babyen sakte, sakte ble pustet ut av åpningen og hodet var ute. Nå kunne jeg trykke ut resten av kroppen med letthet og jeg tok selv imot den lille der han gled ut i vannet. Siden jeg stod på knærne førte jeg ham opp mellom bena, og jordmor jobbet effektivt med å befri babyen fra navlesnoren som var surret en gang rundt kroppen og en gang rundt halsen. I en bevegelse fikk jeg snudd meg rundt i vannet, og tatt den lille opp på brystet. Han var så nydelig. Liten og perfekt, og var dekket av mye foster talg, samtidig som han hadde rikelig med hår og lange negler. Lungene var det ingenting i veien med, så han gav tydelig uttrykk for misnøye over den bryske ferden han hadde hatt ut i verden.

 

Klokken på veggen viste 14.37 og jeg var blitt stolt mamma til nok en liten tass. Tårene kom, pappaen gråt, jordmødrene var tydelig rørt og alt var flott. Navlestrengen ble kuttet og så var båndet mellom meg og min lille sønn kuttet. 10 minutter etter kom morkaken ut med litt hjelp av jordmor og litt trykking i vannet.

 

Så fikk pappaen siste tilskudd til familien opp sitt bare bryst, slik at jeg kunne skylles og stige opp fra badekaret. Vel ute av vannet fikk jeg skjelvinger som svar på den store fysiske utskeielsen jeg hadde gjort. La meg på sengen for å sjekkes for hvilke spor fødselen hadde satt på underlivet. Det var bare en liten rift, som ikke trengte å sys. Så fikk jeg min nye store kjærlighet på brystet. Han var fremdeles naken, bare tullet inn i et håndkle. La ham forsiktig ved siden av meg i sengen og bare nøt ham, snuste på ham og kjente at dette lille mennesket kjenner jeg allerede! Selv om det er mange nye ting å finne ut av i årene som kommer.

Den lille gutten viste fort at han hadde nærings vett, og søkte etter brystet som en mester. Etter litt fomling fant han ut av det og vi hadde en lang uforstyrret kosestund.

 

De vitale mål ble tatt: 50cm, 3460 gr og hodeomkrets 35cm

 

Formen min var forbausende fin etter strabasene. Jeg kunne etter hvert ta meg en dusj og stelle meg litt før vi flyttet over på et av barsel- rommene. Jordmor mente at jeg kunne selv bestemme når jeg ville dra hjem, så vi besluttet å ta en natt på ABC. Mannen min dro og hentet alle barna, begge bonusbarna og vår felles sønn. Det var stor stas og stolthet som rådet grunnen da de spente ungene kom inn for å titte på sin nye lillebror.

Neste formiddag dro vi hjem med den nydelige gutten vår.

 

Mens siste etappe av fødselen foregikk følte jeg hele tiden at jeg hadde fantastisk støtte i jordmødrene som var til stede. Da fødselen var over tok til og med den ene jordmoren noen flotte bilder på eget initiativ, der både mannen min og jeg var sammen med den ferske lille sønnen vår. Jeg fikk masse positive tilbakemeldinger fra begge jordmødrene både underveis og etterpå, noe som jeg verdsetter umåtelig høyt.

 

Jeg er så takknemlig langt inn i hjertet, og føler meg privilegert som har fått oppleve to fantastiske fødsler, i de gode og trygge rammene som ABC gir til fødende.

En 40 ukers eventyrlig reise er slutt. Nå er det et nytt kapittel som starter: Familien er komplett!

 

[Dingeling]

GRATULERER SÅÅ MYE.. =)

her renner tårene i strie strømmer mens jeg leser..

ja, d er noe med de hormonene..hehe!

 

MASSE LYKKE TIL VIDERE..

[Mamman til Sofie 180207]

Gratulerer så mye - og takk for en kjempefin historie. Jeg "kjenner" selv på tanken på å føde i vann - og dette var fin lesing i så måte!

Enda baer 17+5, men tiden går jammen fort )

[Tiggywinkle]

Fantastisk:-) Jeg satt og holdt pusten mens jeg leste. SAmtidig ble jeg minnet på min egen fødsel på ABC i februar 05. Den forløp omtrent som din - et flott sted å føde. Jeg gikk i permisjon i går og har tre uker til termin.

 

Da skal jeg også nok en gang føde på ABC.

 

En fantastisk start på livet til en ny verdensborger.

 

Gratulerer så mye.

[KMB]

Fantastisk! Gratulerer kjempemasse! Kos dere fremover.

[Unnemor]

Gratulerer igjen med den lille gutten! Lykke til fremover :-)

 

Det er en flott historie du har skrevet, jeg nøt å lese den! Håper alle vi andre kan få lignende drømmefødsler.....