Bekymrer meg hele tiden

[Anonym bruker]

Før jeg ble gravid, gikk jeg på antidepressiva pga. depresjon, angst og spiseforstyrrelser. Jeg seponerte medisinene med en gang jeg oppdaget graviditeten. Til tross for medisinkutt og problemer med barnefaren, har psyken til nå i graviditeten vært bedre enn på flere år.

Men nå kjenner jeg signaler på at den kan være på vei nedover igjen. Jeg er livredd for at det er noe galt med barnet. Jeg er bare 18 uker på vei, så jeg vet at jeg ikke kan begynne å telle spark ennå. Men jeg kjenner mye mindre liv nå enn for 2 uker siden. Jeg bekymrer meg hele tiden, og tror at sjansen for at barnet dør er like stor som at barnet overlever. Det tærer på meg å gå slik, og jeg orker ikke tanken på å falle ned i en depresjon igjen.

Det er en uke til jeg skal på ordinær UL, men jeg orker ikke vente så lenge.

Jeg vurderer å ringe jordmor i morgen. Jeg vil prøve å få haste- UL, men er redd jeg blir ledd av og virker hysterisk. Å kjenne lite liv så tidlig er i følge boka helt normalt, så medisinsk sett har jeg kanskje ikke grunn til å bekymre meg. Men hva hjelper det, når jeg kjenner at psyken er på vei nedover, og at magefølelsen min sier at noe er galt? Jeg er fullstendig klar over at det _kan_ være sykdommen min som gjør meg så bekymret. Men samtidig føler jeg at noe er galt, og jeg klarer ikke å slå meg til ro. Jeg er alene og har ingen mann å snakke med. Den nye psykologen finner jeg ikke tonen med. Dessuten må jeg vente nesten 4 uker før jeg får time der igjen.

 

Hva mener dere? Er jeg bare hysterisk, er jeg psyk igjen, har jeg grunn til å være bekymret? Om jeg ikke får time til UL, vurderer jeg å ringe psykiatrisk avd. der jeg tidligere har vært i behandling. Kanskje de kan gi meg et svar på om jeg begynner å bli psyk igjen.

 

Skal jeg bare ta meg sammen? Noen som opplever eller har opplevd noe av det samme som meg?

 

 

[marikatte *i ammetåke*;)]

Jeg er egentlig bare innom for å si at jeg ikke skal være på bim på en stund, pga depresjoner i forbindelse med svangerskapet, men så at denne siden fantes nå, måtte innom å se før jeg logger av for en god stund fremover. Men ville bare svare deg, spesielt siden ingen andre har gjort det. Klart det er normalt å engste seg, men du har ikke godt av det, spesielt med din forhistorie. Ville tatt kontakt med lege eller jm og fått kommet til en samtale jeg, også vil de sikkert lytte til hjertelyden med det samme, og det i seg selv kan være beroligende for deg:) Om du sliter veldig så ville jeg gjort som du sa, ringe den avdelingen du har vært på, de kjenner deg og kan sikkert hjelpe deg litt på veien. Håper alt går din og babyen's vei fremover!

 

Lykke til!

mvh

[Anonym bruker]

Hei.. jeg må bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Selv har jeg slitt med psyken i mange år pga angst og depresjoner og har opplevd og blitt roligere eller mer stabil under svangerskapet. Men som du kan jeg være bekymret og urolig men jeg prøver å si til meg selv at det er psyken som spiller meg et puss og ikke at det er noe galt. Det trenger heller ikke nødvendigvis bety at du er på vei til å bli skikkelig psyk igjen! Vi har jo mange hormoner i kroppen som svirrer rundt og det gjør jo også sitt!Hadde jeg vært deg ville jeg ha bestilt time med jordmor å tatt det opp med henne. De kan være like mye og kansje bedre støtte for deg enn psykologen din som du mangler kjemi med. Lykke til og håper du finner roen

[Anonym bruker]

Takk for svar, begge to.

Jeg fikk fremskyndet UL. Alt så fint ut. Babyen var akkurat så stor som hun skulle være, og bevegelsene så helt normale ut. Etter dette har jeg klart å bli mer positiv og slappet mer av.

Ut i fra omstendighetene takler jeg ting bedre nå enn før jeg ble gravid. Jeg har problemer med barnefaren som stadig truer med ikke å ville ha noe med barnet å gjøre eller om å ta livet sitt. Dette sliter mye på meg.

 

Selv om ting nå går bedre enn før jeg ble gravid, er jeg veldig obs på signaler på om jeg er på vei ned igjen. Det var disse signalene jeg tydelig kjente for en uke siden.

 

Jeg kommer til å prøve å få byttet psykolog. Jeg trenger en psykolog jeg har kjemi med, og jeg trenger time hver uke.

 

Ønsker alle andre gravide lykke til.

Du, marikatte, må ha god bedring.