Noen som kan hjelpe meg med et problem? (samme som på Skravlesiden)

[72-modell]

Hei,

 

Jeg er kommet opp i en vanskelig situasjon. Mamma og jeg har fått et anstrengt forhold. Faren min døde ifjor, og siden jeg er enebarn, blir det jo til at jeg da må forholde meg mer til Mamma. Men siden jeg ble voksen (altså i 20-årene engang, nå er jeg 33), har jeg ikke hatt verdens beste forhold til Mamma. Hun har ofte humørsvingninger, er ganske kritisk og sier akkurat det hun mener, er opptatt av å ha en fin fasade og er selvsentrert. Dette er iallefall det jeg opplever. Og etter Pappas død er det i tillegg kommet mer forventinger til meg om at jeg skal hjelpe henne, ofte indirekte kritikk, og i tillegg har hun skjelt ut samboeren min fordi han satte noen krav til henne da vi skulle hjelpe henne, som hun ikke likte. Hun har også slengt på røret flere ganger, og truet med diverse ting som å ta livet sitt...flytte langt vekk osv.

Jeg synes dette er kjempevanskelig, jeg har et barn og er gravid igjen (i uke 22) og har på en måte mer enn nok med meg selv. Men jeg har jo forståelse for hennes situasjon også, det er jo tungt å bli enke, men jeg har jo også en sorg over Pappa, som jeg nesten ikke får tid til å bearbeide, fordi tankene mine kretser hele tiden rundt Mamma. Har konstant dårlig samvittighet, fordi jeg sikkert burde ringe henne, men siden jeg aldri vet hvilket humør hun er i, gruer jeg meg, og orker rett og slett ikke. Jeg så henne to ganger i forrige uke, men tenker på at hun kanskje sitter alene i kveld og er ensom. Føler jo med henne, men i og med at jeg aldri har sett på henne som en god støtte, så tenker jeg at jeg også har lov til å skjerme meg mot henne. Føler liksom at jeg aldri har vært helt den datteren hun ønsket seg.

 

Dette ble langt, men er det noen som har noen gode råd eller meninger om hva jeg burde gjøre?

72-modell

 

[Anonym bruker]

Så du hadde fått ett svar på skravlesiden, håper det hjalp der og da? Sitter bare her og tenker at du har det vondt og jeg skulle ønske jeg kunne komme med de forløsende ordene som gjør alt bra, men sorry. Skikkelig vanskelig med familie... Selv er jeg heldig nok til å ikke bare ha begge foreldre i live, jeg er også en heldiggris som har en fantastisk mamma. Sliter mer med forholdet til pappa (de ble skilt for snart 20 år siden) som har noe av samme tendensene som de du beskriver hos din mor. Det er alltid kjempesynd på ham, han driver med emosjonell utpressing for å få sin vilje gjennom og uansett strekker han seg ikke en centimeter for meg eller familien. Det var faktisk lillebroren min som hjalp meg der, han sa noe en gang som fikk meg til å se at pappa er som han er, og det er faktisk ikke vår skyld eller vårt ansvar. Vi stiller opp for pappa, men det er aldri nok og han blir jo ikke glad uansett!

 

Kan vel bare råde deg til å være lykkelig for familien du har og sørg for at du ikke gjenskaper mønstrene der - vi blir jo desverre ofte som foreldrene våre, mer eller mindre ubevisst... Ta mammaen din for seg en gang hun er i forholdsvis godt humør og oppmuntre henne til kontakt med venninner/familie/kolleger - høres jo ut som hun trenger et sosialt liv, og det er IKKE din jobb å erstatte det.

 

Og ta godt vare på deg selv. Snakk med partneren din og sørg for at han forstår hva du sliter med, og ta tiden du trenger til å sørge over faren din. Merker selv når jeg er gravid at jeg føler savnet etter de som ikke er blant oss lenger veldig sterkt, så jeg klarer ikke å forestille meg hvor vondt det må være å savne en elsket pappa.

 

Stor klem!

[SpongeBob]

Sorry, mente ikke egentlig å trykke anonym-knappen - er sterk motstander av den. Klem fra

[72-modell]

Hei SpongeBob,

 

Takk for svar! Det er kjempegodt å få litt forståelse, man trenger å vite at man ikke er ansvarlig overfor sine foreldre. Jeg har heldigvis snakket med noen i Mammas nære vennekrets og de er helt enige med meg.

Jeg savner Pappa, men det som også er trist, er at jeg aldri kom han ordentlig nær. Han var opptatt av meg, men viste det ikke så godt, liksom. Ikke så personlig. Og nå som han er borte, tenker jeg at jeg egentlig likner mye på ham ( og ikke på Mamma), han var rolig, lagde aldri noen problemer og ga aldri kritikk. Det er trist å oppdage for sent at man burde ha blitt bedre kjent...

Men jeg får prøve å snakke med Mamma og se om hun har noen forståelse for det jeg sier. Takk igjen.

[SpongeBob]

Og hvis hun ikke har forståelse for hva du sier så er det faktisk ikke din feil. Det er ikke nødvendigvis deg det er noe galt med, 72-modell, tvert imot virker det som at du har strukket deg kjempelangt for moren din mens du kkanskje burde tatt vare på deg selv i stedet. Klapp magen og klem barnet og partneren din fra meg:)