Innom etter MA...

[TussiLussi]

HEi, har ikke sett så mye på denne debattsiden, men tenkte kanskje det var noen her med noen svar til meg :-)

HAdde en MA i 12 uke, fosteret var ikke kommet lengre enn 7-8 uker, så det hadde nok vært død noen uker.

Jeg tok en utskrapning for to dager siden, og nå blør jeg nesten ikke mer.

Spottet dere lenge ???

Når hadde dere sex igjen ??

Noen som ikke føler seg deprimert, men klar for ny innsats rett etter MA/SA ???

Var dere hjemme fra jobb mange dager ???

Føler meg ganske priveligert- Jeg har to nydelige unger , og det er ikke noe i veien for at vi skal kunne lykkes en gang til.... nå er jeg bare i godt humør, koser meg med en blodig biff og litt rødvin, og syns faktisk det er litt slitsomt å skulle trøste ale som syns dette er forferdelig...

Min kjære føler heldigvis det samme som meg - vi er klar for ny innsats, og litt lettet for å se at kroppen faktisk tar hånd om de foster som ikke er levedyktig. Det vil kanskje gjøre oss litt tryggere ved en eventuell ny graviditet (?)

 

Hører gjerne om deres erfaring her :-)

[kirsty*2barnsmamma]

Sender deg en stoor klem TussiLussi...

Min erfraring med å miste er at man må være forberedt på ting som skjer etterpå. Som at det er vanlig å føle seg gravid i noen sykluser etter mellom el og ikm, og at sakte men sikkert kommer sorgen. Og når det skjer er det viktig at du gir deg selv lov til å sørge, lov til å gråte og rase... Selv følte jeg at jeg ikke hadde lov da det "bare" var en SA, men sannheten er at vi har vent oss til tanken på å være gravid. Vi har drømt om fremtiden og om spiren vår, følt spiren inni oss...og plutselig er det tomt. Så det viktigste rådet fra meg er: Du har lov til å sørge, og så lenge du trenger det!

 

Håper du får ny spire snart som klorer seg godt fast!

 

[TussiLussi]

Jeg føler nok at jeg får lov å sørge... ja, det forventes nesten....

OG siden jeg ikke gjør det - ikke slik at tanken opptar meg mye i hverdagen og i samtaler med andre, føler jeg meg nesten unormal og må forsvare mine følelser....

Jeg sørget nesten mer de gangene TR kom overraskende på , under prøvingen....

Tror kanskje det har noe med kroppens forsvarmekanismer, den sørger for å få meg opp og gå nå, slik at jeg kan prøve mer... :-)

JEg vente meg ikke til å være gravid... fordi jeg ikke var kjempesjuk slik de to forrige gangene...

Tror ikke jeg skal få sjokk hvis det plutselig dukker opp en følelse av tomhet og sorg etterhvert, og skal nok vite å snakke åpent om det til min kjære om det skjer :-)

Du sier "bare" en SA...da må det vel nesten være enda mere "bare" når det var en MA, da ? Vi lar oss ikke bry med det - følelser kan sjeldent forsvares og forklares - de må bare bevares :-)

 

Takk for klemmen Kirsty :-)

 

 

[kirsty*2barnsmamma]

Heisann!

 

Jeg sørget heller ikke først, var faktisk kjempe positiv og glad for at jeg visste at jeg kunne ihvertfall bli gravid. For jeg hadde jo begynt å lure etter 6pp... men så kom sorgen en måneds tid etter og igjen fikk jeg sorgen tilbake i vår og i sommer, satt bare å grein. Første gangen var jeg streng med meg selv, følte det var jo "bare" en SA, kunne vært værre, tenk på de som er langt på vei og opplever dødfødsel osv...men så var det ei som sa til meg "husk at du har lov å sørge. For du hadde vent deg til tanken på å være gravid"... det var så sant så sant. Så derfor ville jeg bare gi det videre :-) Det er ikke "bare" en SA, det var barnet mitt... slik tenker jeg nå :-)

 

Er faktisk bare den første jeg sørger over...de andre tenker jeg ikke på...er ikke sikker på hvorfor...

 

Men alt er normalt, både det å sørge og det å ikke å sørge

 

[kirsty*2barnsmamma]

Kan legge til, som svar på spørsmålene dine... jeg sykmeldte meg ikke, og så snart blødningene stoppet var jeg klar for sex. Var da veldig optimistisk og klar for ny prøving med en gang...

[TussiLussi]

Takk for svar :-)

og ja, det er godt å høre fra andre at sorgen kan komme mye seinere eller i helt uventede settinger....

Dette har jeg erfart fra andre områder i livet :-)