Min historie, den lille døde i uke 15

[Ojsann]

UL avtale tirsdag 5.9 - gravid i 15 uke - dr. .....kl 1540. Tidligere på dagen, fikk gjort unna mye jobb- følte meg vel og effektiv. Befaring med arkitekt, entreprenør, graver og rørlegger, fint møte.

Ingen forutanelser – jo idet jeg skulle følge A i bhg falt nøklene mine i gulvet. Bildet av J (min sønn) falt ut av rammen – jeg reparerte og tok det opp. Tenkte på at det var vondt om noe skulle hende med barna våre. Ble litt trist. Kjørte A i bhg. Etter dette hadde vi altså møte. Etter å ha jobbet litt mer (hjemmekontor), kjørte jeg til majorstuen. Fant park.plass relativt raskt. Gikk til dr. ..... kontor og ventet. Fikk en liten overraskelse da det ikke var ham, men en vikar som møtte meg. En dyktig gyn fra Ullevål. Sykdom i ..... familie, derfor vikar. Jeg ba om å få gå på toalett før vi startet, vi snakket lett og ledig om svangerskapet, tidligere UL osv. osv.

La meg på benken, hun gjorde klar ul og søkte etter barnet. Fant raskt hodet og kroppen. Lette litt mer, så la jeg merke til hvor stille den lå. Men, har jo opplevd det før og de sover jo bare ;=) hadde jo lyttet til den nydelige fosterlyden hos jordmor bare dager før. Merket hennes anspenthet, skjønte vel egentlig hva det var med det samme – kunne ikke tro at det ikke var liv. Ventet på et lite vink, en liten bevegelse som vanlig.

Dette ville jeg ikke tro, hvordan kan man egentlig ta innover seg noe så endelig…Alle tanker fløy igjennom hodet mitt. Som om alt som hadde vært passerte revy og ble avsluttet der og da. Hun hentet inn den andre gyn. Dr F. som jeg bare visste ville konkl. Med det samme .. det samme vonde.

 

Ringte til H – vondt, ble værende for å skrive ut papirer, snakke og forstå. Det må være en misforståelse?

H sier jeg skal ta en taxi hjem. Men, jeg tar bilen – klarer da det? Klarer det fint. Godt å være alene. J er hjemme med venner, H leverer A til turning. H tar med J og F til seiling. Mye er dagligdags, godt og trivielt. AC tar med A hjem fra turn, kan være godt å være alene…vondt å være alene , vondt å bære på den lille uten liv. Helt absurd, hva har skjedd? Leser alt jeg kommer over- overalt. Smertefullt å være innom gravide nettsteder – der jeg har hørt til før.

Det blir en lang kveld, spiser litt, tenker mye, snakker mye. Ser på TV, sovner etter hvert – våken om natten, mye, leser på nettet, gråter..mye..sovner igjen rundt 3. Står opp ca 7, dusjer, steller meg, lager matpakker, finner frem klær til barna. Alt det vanlige. Følger J over veien, tar en taxi fra ... Langer køer, må snu og finne annen vei. Har det jo ikke travelt, men..ingenting som haster, men har avtale kl 0900 . Tårene renner hele tiden bak store solbriller, snakker med sjåføren om køen, trafikken, valg av trasé...hva må han tenke. Det br jeg meg egentlig ikke om. Er i et annet rom nå...klarer ikke la være..kommer til Ullevål. Melder meg på poliklinikk. Lang ventetid, orker ikke sitte med tårene mine på venteværelset med alle de andre tilsynelatende uberørte menneskene (de har sikkert sitt). Går ut i regnet.

Etter hvert kommer H, blir kalt inn til gyn. Hyggelig kvinnelig gyn. Med spansk stud. Hun er først svært forr.messig. kommer på benken, håper et nanosekund at alt er en misforståelse. At hun skal finne hjerteaktiv. Men ikke. Hun sier det samme som K F i går. Barnet er 14-15 uker, hun sier først at jeg skal til utskrapning. At jeg får narkose etc.

Så sier hun, nei, du får nok ikke det likevel, når det er gått så langt må du nok føde barenet. Du skal legges inn her.

Jeg blir fulgt opp til gyn avd. jeg gråter – vi får et rom i 6. etasje. Men, vi blir ikke latt alene. En hjelpepleier ved navn A tar imot - hun åpner armene og gir meg skulderen sin å gråte mot – hun er nydelig.

Vi får en seng, jeg møter en like vennlig sykepleier. - og en student, de er omtenksomme, medfølende, stille med meg. Få enerom, seng, H er inkludert hele tiden. Han skal også få send sier de, skal vi være her så lenge? Ja, vi må nok det...det kan ta tid dette..Gir meg stikkpiller. Kl er blitt 11. fødselen skal settes i gang, det skal gå sin gang. H drar etter hvert en tur til kontoret. Jeg skal ikke ha neste pille før kl 14, H kommer tilbake og vi er sammen. Ut og gå, vi går og går i korridorene, handler litt på kafeen ed hovedinngangen. drikker kaffe (jeg kan jo drikke det nå..) og snakker. Møter kjente. Rart å møte disse to på store Ullevål i en sånn sit,

Vi går en lang tur, handler proviant på butikken utenfor. Dette kan ta lang tid, vi skjønner det nå. Kommer tilbake til rommet .Får nye piller, kl er 17, det regner ute - grått inne i meg også.

Får snakke med Ida, prest og et vakkert menneske. Hun forbereder oss også på det som ligger foran, med sorg og ventingen på denne meningsløse fødselen. Hun snakker om å se barnet etterpå, vi tør ikke tenke på det noen av oss. Hun snakker om minneseremoni etterpå, kan man det? Vi er så glade for hennes virkeliggjøring av det vi skal gjennom, det er ikke bare trivielt og ”sånn som skjer”. Hun velsigner oss og barnet og vi ber sammen. Blir enige om å treffes i morgen. I morgen? Kommer imorgen, alt føles meningsløst tomt imorgen?

 

Kl. 1930 går vannet, jeg blør og det begynner å skje noe. Kl 20 får jeg siste dose av pillekuren, og en ny smertestillende, + en sprøyte låret – smertestillende det også. Godt å få en sånn hjelp.

 

Jeg blør mer og mer utover kvelden ..klokken blir 2200, kjenner at noe presser mot urinblæren, tør ikke helt presse mot. Men kl 2240 presser jeg, og barnet kommer ut…. Det er hinsides enhver følelse jeg har kjent. det er varmt, mykt, men så stille, så stille. Vil bevege meg vekk fra det, men det føles galt å ikke vedkjenne seg det. Merkelig rolig, ikke så vondt som fryktet.

Nye på vakt, F , stakkar møter dette som det første på vakten sin, sammen med kollega. De er stille, respektfulle og hvisker sammen når de steller meg og bærer barnet ut. Vi bestemmer oss for ikke å se det før kvelden. Jeg føler at jeg svikter…gjør jeg det? Vet du hvor glade vi var i deg, for deg?

 

Legen kommer på visitt, snakker greit og rolig om det som har skjedd og det som videre må gjøres, jeg må i narkose, må ha utskrapning, høres brutalt ut. Men morkaken ble ikke med, ikke vanlig at den blir det ved abort. Jeg blør mye, dette forstår jeg.

Ca. 0030 blir jeg kjørt til operasjonssalen, H følger meg, men drar tilbake til rommet for å vente og hvile.

 

Jeg møtes igjen av omtenksomme varme mennesker. Snille øyne, gode hender, blir rørt av all omtanken. Blir lagt på benken, får diverse medisiner, surstoffmaske og forsvinner fort.

Våkner igjen på overvåkning. Puster dårlig, må få hjelp og det hele virker rart. Føler meg litt lettet, så er dette også over. Etter 2-3 timer får jeg komme tilbake til rommet. H sover, føler meg litt alene, men sovner egentlig raskt.

Våkner mye og ofte på morgenkvisten, men døser av igjen.

T kjører barna til skole og bhg. Barna har fått være hos B og T, så snille de er!

 

H tar en tur på kontoret, legevisitten kommer, helt anonym og ikke svært tilstedeværende lege, den første personen som har vært slik jeg forventet.

Sykepleierne sier at Ida (presten) kommer kl 1130. H er tilbake og vi snakker lenge, hun motiverer oss til å se barnet en første gang. Sier at det kan være en fin del av sorgprosessen. Så lager vi oss ikke så mange bilder i hodet. Vi blir tilslutt enige med oss selv og sykepleier kommer inn med den lille. 10cm 78g født onsdag 06.09.06. Barnet er så lite, men alt er der, små fingre og tær, perfekte armer og ben, rygg og hode. Men ansiktet er ikke så utviklet som vi hadde fryktet, øynene har ennå ikke øyenlokk, er lukket. Men, for et lite vakkert menneske! Vi ber for ham, vi tror det er en gutt, føler det sterkt begge to. Ida velsigner ham og vi ser også hva årsaken til døden er, noe er feil med navlestrengen, som legen fortalt oss om natten. Han kunne ikke levd så lenge, eller kanskje, ingen vet?

 

En forsonende prosess har det vært, dette døgnet, å føde barnet var riktig for meg, selv om det ville vært enklere med en utskrapning..å kunne sove. Men, tomheten ville jo vært den samme. Nå fikk vi være med den lille engelen vår hele veien. Den ble født, den ble tatt vare på, den ble respektfullt vasket og lagt pent på det lille hvite kledet. Vi sørger, vi gråter, tårene mine er på den lille kroppen.

Du er vel det vakreste vi har sett, fordi du var blitt vår drøm, så vi deg i de barna vi har, selv om du jo skulle være helt deg selv.

 

Takk for at vi fikk kjenne deg – takk for at jeg fikk bære deg så lenge du levde – takk for at du skapte ett rom i hjertene våre som for alltid vil være fylt av varme, håp, og et savn med mening.

 

Takk du lille som ikke ble…

 

[M*A*S*H*]

Takk for at du ville dele din sterke historie med oss - det er kanskje en del av sorgprosessen det også. Tårene siler ned på tastaturet her, for et lite liv som laget håp - og for varme mennesker som jobber på gyn...

 

Jeg ønsker deg og din familie det godt fremover.

[Alba44]

Jeg gråter sammen med deg....

Ønsker av hele mitt hjerte det beste for dere.... Ta godt vare på hverandre.

 

 

Strekker armene mot deg og gir deg en stor trøsteklem.

 

[Ojsann]

Kjære dere, så godt å få svar her inne. Så godt å bli sett - og, ja, det hjelper i sorgprossesen å skrive ned opplevelsen.

 

Jeg har to friske fine barn her hjemme, gleder meg over dem og all min fornuft sier meg hvor takknemlig jeg skal være for det jeg har. Så er man ikke så rasjonell da - for tårene ligger under et tynt ferniss av smil.

Jeg ser jo den lille i de to..

 

 

 

[Anonym bruker]

Du beskriver din forferdelige historie utrolig flott. Jeg har selv opplevd ufrivillig abort 2 ganger det siste ½ året, den ene gangen i 16. uke, og jeg gråter når du beskriver barnet ditt med så flott og kjærlig respekt. For vi har barn som ikke ble....

De beste ønsker til deg for den kommende tiden. Gi deg selv lov til å sørge.