litt av en situsjon jeg har satt meg oppi!!!

[Milimi]

hei.

Jeg var 18 og alenemor, ingen utdannelse. tok det 3 grunnkurset mitt da jeg fikk minsten. men pga gode økonomiske ordninger, fra husbanken, trygdeetaten å lånekassen. klarte jeg meg økonomisk kjempe bra. ikke at jeg hadde så mye til overs i mnd, men jeg sleit ikke heller. og lærerene la det kjempe godt opp til meg,så jeg begynte på skolen igjen 2 uker etter jeg fikk gutten min. Ingen problem. Og vi klarer oss kjempe bra!! Er du innstilt på å gkøre det beste ut av det, klarer du det meste!!

Lykke,Lykke t!!

 

[marikatte *i ammetåke*;)]

Dette greier du:)

Det er synd at samboeren din var utro, og i tillegg greide å gjøre henne gravid, men gjort er gjort, spist er spist. Han kan ikke tvinge henne på noen som helst måte til å ta abort, det er faktisk ULOVELIG! Og han, så sant du ikke er uskikket som mor, så får han nok ikke tatt fra deg omsorgsretten heller. Det er mange stønader du får gjennom trygdeetaten, så økonomisk skal du nok greier deg. Ta kontakt med AMATEA (eller hvordan det nå skrives igjen), så hjelper de deg nok på vei.

 

Om du ønsker å prøve å redde forholdet deres, så abefaler jeg dere å ta kontakt med familievernkontoret der dere bor, det kan være lurt uansett egentlig. Dere skal trossalt ha barn sammen, og da er det greit om dere greier å kommunisere, samme hva utfallet av forholdet blir.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Og sørg for all del for å få deg utdannelse!

På mange måter er faktisk studietiden en av de beste tidene å få barn på, på grunn av alle ordningene som finnes for unge, studerende alenemødre. Men uten utdannelse ligger du dårlig an, så utdannelse er virkelig første bud!

Jeg kjenner flere jenter som ble mødre (alenemødre) i 16-17årsalderen. De fikk seg utdannelse og jobb, er nå rundt 30 år, har fått seg fine familier og skjønne barn og har det helt utmerket.

Det er klart det blir tøft, men du er ikke alene, og du har tydeligvis bein i nesa. Dette går fint! Prøv å blåse litt i denne håpløse mannen, tenk deg at dette først og fremt er DITT barn, og få et fint og harmonisk svangerskap - det er jo kjempeviktig! Kos deg! Unn deg ting! Nyt det! Alt ordner seg. Og sånn er livet, det er tøft, "alle har sitt".

Lykke til! Vi heier på deg!

[Tommage♀♂]

For det første: Gratulerer med barnet i magen!

For det andre: Kondulerer med dritten av en mann...!

 

Dette klarer du kjemepefint! Alt han sier til deg nå skriver du ned, ta vare på sms'er osv. Om han anlegger en sak mot deg (som han helt sikkert ikke gjør, for han vil bare skremme deg) så bruker du dette mot ham.

 

Hvor gammel er den andre jenta han har gjort gravid? Kan høres helt fjernt ut nå, men dere kan nok helt dikert finne støtte i hverandre... Og dere bærer jo faktisk søsken!

 

Håper alt ordner seg til det beste for deg og spiren, masse lykke til!

[mor til 4 i mars]

dersom det kan vere til noen trøst så fikk eg barn når eg var 18 år, eg var alene med gutten min til han var 3,5 år og da traff eg verdens herligste mann og er nå 8 år etter lykkeleg gift og vi venter nr 4 . han har adoptert den eldste sønnen min og han er som ein sønn for han.

det er ingenting i veien for at det ikke skal gå bra for dere heller så lykke til dette kommer til å gå kjempe bra.

[Gjest]

Måtte bare svare deg, blir helt vond i magen av å lese hva stakkars du går igjennom nå om dagen. Hører til på 2 tri men sniker litt her hos dere av og til.

 

først av alt! Ikke ta avgjørelse på hva han truer med! Dette høres kynisk ut, men noen gode råd i norsk rettspraksis:

- De tar VELDIG sjelden omsorgen fra moren. Da skal det være tungtveiende årsaker som at du er uansvarlig etc og slik om det virker det absolutt ikke som du er.

- Prøv å amme barnet lengst mulig, for det bygger under at du ikke kan gi fra deg barnet til utvidet samvær til barnefar, og overnatting er uaktuelt i starten. Gi han det han krav på, i form av dagssamvær som går opp i opp med det loven sier, og vær klar på at det er kun fordi babyen trenger deg og maten. Vær sterk på det. Gir du han utvidet samvær vil han bruke det i mot deg for å få omsorgen evnt.

- Hold deg unna all form for bråk/trøbbel! Bare det at du har en utetående regning vil de dra frem om han er så syk at han går til retten. Hold stien din ren.

- Ta nettstudier som du sier, begynner du tidlig på skole, vil de bruke det i mot deg at du er borte fra barnet under undervisning. De vil da gjerne prøve å likestille det opp mot samvær, og bruke i mot at du evnt ikke gir faren utvidet.

- Få kartlagt situasjonen rundt den andre dama. Dette er et tøft råd, men likevel, det er viktig å få med at han prøver å presse henne til abort. De handlingene han nå gjør viser uansvarlighet, noe som er kjempeviktig i en evnt sak.

- Blir det bråk, søk hjelp hos barnevernet med en gang!! De kan støtte deg, og er det tydelig bråk kan de hjelpe deg underveis. De kan også evnt vitne i en rettsak til din fordel om du får hjelp fra dem for å holde faren borte.

- spark typen din i ræva. Oppsøk trygdekontor/evnt barnevern umiddelbart, kom deg inn i systemet og få hjelp med en gang! Forebygg, ikke reparer når ting blir heitere.

- SKRIV NED ALT... skriv ned alt! Alt som skjer, alt som blir sagt, før dagbok rett og slett. Det er veldig viktig middel mot faren i evnt rettsak. Du kan slå i bordet, det er ikke i seg selv gode nok bevis, men han må motbevise det, og dermed blir det ofte gode nok bevis likevel.

 

Jeg ville aldri gitt slike råd ellers, hater barnefordelingssaker. Men det er her er jo innlysende hvem som har driti seg ut. At han tør å true deg med rettsak viser hvor teit og uvitende han er.

 

Stå på jente!!! :-D

[marikatte *i ammetåke*;)]

Kan ikke helt skjønne at de skal bruke det at hun er borte fra barnet under undervisning som et argument, faren måtte jo vært det når han er på jobb han også...

[Gjest]

Ja, og om moren kan være borte fra barnet på dagitd, ser ofte sakkyndig på det som likestilt. Da kan man ikke argumentere med at barnet er med mor hele tiden, og dermed er det "det samme" hvem som har den daglige omsorgen. Da går man istedenfor ut fra hvem som er "best skikket", stabil økonomi og hvem kan gi barnet best forutsetninger på lang sikt.

 

Jeg sier bare hva som er rettspraksis, ikke om det er riktig eller galt å gjøre det slik. Men selv om det fortsatt er sjelden, er det flere og flere fedre som vinner barnefordelingssaker. Men sjelden fortsatt.

 

Jeg vet jo ikke mye om denne saken, men jeg kan ikke se noen grunn til at jenta her skulle tape en evnt omsorgssak. Så lenge hun er en god omsorgsperson, og barnefar har gjort og gjør som han gjør. Så stiller hun veldig sterkt. Selv om hun er ung, det har lite å si.

[Aprilmamsen]

Enig med deg, barnet er helt uskyldig og burde få mulighet til å leve. Selv om faren har gjort noe veldig klandreverdig, så vil nok du bli en kjempegod mor, og ha mye å tilby barnet. Jeg tror du vil angre hvis du tar abort eller adopterer det bort, det hadde aldri vært et alternativ for meg. Du har sikkert en familie som kan hjelpe og støtte deg og barnet ditt selv om du blir alenemor. Lykke til!

[Marit83 *06.06.09*]

jeg synes virkelig at du burde skamme deg anonym, selv om hun er 17 år kan hun fint klare å ta seg av barnet sitt hvis det er det hun ønsker! Uansett hvor gammel vi er e det viktig å sette seg mål i livet, å gjør det man kan for å oppnå det... Jeg er 23 år selv og har en gutt på 4 år, var veldig ung jeg og uten utdannelse eller jobb, men vi har klart oss veldig bra. Blir et bedre liv for både mor å barn hvis hun tar et valg hun kan leve med selv om det vil si å gå fra faren.

Stå på misa, dette klarer du, og hvis du er så heldig å ha en familie og venner som støtter deg, blir det litt lettere og tenk positivt, du klarer det du vil hvis du bare vil det nok lykke til...

[Anonym bruker]

...

[Marit83 *06.06.09*]

hei.. lurte bare på om du jobber innen rettsvesenet? jeg har nettopp vært i barnefordelingssak selv (vi trakk saken før dom), å det var ikke helt som du beskrev her, men det er kansje litt forskjellig fra sakkyndig til sakkyndig???

[Gjest]

Marit83:

Ja, gjør og har gjort. Driver ikke med familiesaker lenger, da jeg er juridisk rådgiver nå. Men drev mye med det tidligere.

Stort sett så er ingen barnefordelingsaker like. Mange faktorer spiller inn: hvor hard er "kampen", er det sakkyndig i bildet, er barnevernet, er det noen form for samarbeid, er det full 3 verdenskrig, økonomi, familie, stabilitet, "svin å skogen" for å si det på en fin måte. osv...

 

Sakkyndige er VELDIG forskjellige. De kan variere fra hva de vektlegger helt til hvem av partene som prater med dem først. Det er faktisk saker der far har kommet mor i forkjøpet, pratet og fått sakkyndige " i sin hule hånd". Som da har vunnet, og tapt i lagmannsretten igjen pga bytte av sakkyndig.

 

Det er noe dritt og vanskelige saker.. men det variere veldig, både sak og sakkyndige. Familier er ikke like desverre :-)

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid da jeg var 22. Hadde vært sammen med han i litt over ett år og vi var litt fram og tilbake tre uker før jeg ble gravid. Den dagen jeg testet positiv var han i Oslo hos eksen (sa det ikke, men jeg hadde det på følelsen og venner av han sa de trodde han bodde der..) Hadde bare mistanker om at det var noe på gang, og var hele tiden litt usikker i forhold til dette.. men.. vi flyttet sammen og et år etterpå fant jeg et postkort som var til han der det stod "Jeg må snakke med deg! Det er viktig!" som var fra henne.. jeg så på poststempelet at det var sendt to dager før han reiste til henne.. han hadde ikke telefon akkurat da. Det var grunnen til at hun ikke ringte. Jeg tenkte: "hva kunne vært så viktig at han brukte de siste pengene sine på å reise til henne..? Bare en dag etter han hadde fått kortet?" Så jeg spurte han. Hun var gravid! De hadde hatt sex i de ukene det hadde vært slutt. og det såret vanvittig! Hun valgte å ta abort. Hun trodde ikke at hun kunne bli gravid, og ville i utgangspunktet beholde barnet. Men.. han ville ikke flytte til Oslo og være der i dagliglivet for dem. Vet ikke om det var derfor hun valge å ikke beholde barnet, men jeg har en følelse for det... Så.. 3 dager etter han fikk vite at hun var gravid fortalte jeg det! Jeg tenkte mye på hvordan ting ville vært dersom jeg hadde fått vite det da, eller om ting hadde vært anneledes ofr henne dersom jeg ikke hadde blitt gravid.. og på hvodan ting ville vært hvis hun hadde beholt barnet.. så.. ikke en helt lik situasjon, men jeg følte at han hadde vært utro satt jeg nok med mange av de samme tankene som du har nå.

 

Jeg ville heller ALDRI ha valgt bort barnet! Tenkte som noen tidligere foreslo at det kunne vært fornuftig å ta kontakt med den andre mammaen.. det blir jo tross alt søsken.. og det er jo ikke hennes feil heller... Tror det vil være veldig positivt for barna

 

Anngående fremtiden med barnefaren så har du nok noen valg foran deg. Men ta kontakt med familievernkontoret og amathea. Jeg klarte aldri å glemme at han hadde vært "utro" og hadde hele tiden mistanke om at han var utro (ute på byen) Vi flyttet fra hverandre for et år siden fordi jeg ikke klarte å stole på han. Jenta vår er nå 4 år, og jeg følte jeg hadde prøvd lenge nokk!

 

Tror kanskje det hadde vært anneledes hvis jeg hadde fått vite det da.. for når jeg fikk vite det et år etter ble det veldig vanskelig å komme videre! For han var det "gammelt nytt" mens det for meg var en mistanke som var blitt bekreftet og veldig "nytt"! Vær glad du får muligheten til å jobbe deg gjennom det nå, uansett hvordan utfallet blir! Jeg ønsker deg lykke til dette klarer du fint! Bare stå på og ikke la andres fordommer ødelegge for deg!

 

Velger å være anonym på denne...

 

Hilsen alenemamma til snart to!

[Misa+spire i magen<3]

oi! her var det mange svar ...

 

Jeg har møtt den andre jenta i dag, hun er snart 21 år til de som lurer. Hun nekter da altså å fjerne barnet, men jeg håper noen overtaler henne til å kvitte seg med deg. Hun er ikke helt uskyldig hun heller, for hun har et visst ansvar om prevansjon hun også. Og når hun i tillegg vet jeg er gravid og at vi akkurat hadde flyttet sammen sier det veldig mye om henne også... Jeg tåler hun ikke nå. Det blir for dumt for meg. Og jeg blir kvalm av tanken.

 

I tillegg er hun bifil og skal flytte sammen med jente kjæresten sin som har en datter på 15 mnd fra før av. Det får meg til å tro at hun kun har pult på seg et barn fordi hun er lesbisk og vet hun ikke får barn med en jente og at det er ulovlig å få donerst sæd. Med dette tror jeg hun kun vil dette for å ha et barn, men hun tenker ikke på at faren av barnet ikke vil ha noe med det barnet og gjøre.

 

 

Jeg syns dette er vondt. Det skulle aldri ha skjedd.. Hvorfor jeg er så uheldig å får all dritten som 17 åring lurer jeg veldig på.

Stakkar baby i magen min som bor i meg om dagen. Det er ikke lett.Blir kvalm av tanken på alt, med det orker jeg ikke mat. Jeg er bare deprimert, men jeg prøver å holde meg sterk.

 

 

Det er vanskelig dette med barnefaren fordi jeg vil jo så gjerne.. Jeg prøvde jo igjen med han etter utroskapet. han sa det jo med engang...

Vi begynte å få det bra, han skjerpet seg med alt og tok sååå bra vare på meg.

 

Så kommer den andre babyen inn i bildet, og ødelegger alt! Alt i alt er det to barn som ikke får noe far. JEg vil mitt barn skal ha en far,og at vi skal være en familie, men jeg tror ikke jeg klarer ....

 

 

 

det er virkelig ikke lett!

 

 

tusen takk for råd og gode svar. De betyr mye for meg, og gir meg pågangsmot.

 

Og ja, jeg har familie og venner som støtter meg fullt ut! alle vet alt i min familie og det er utrolig godt. JEg gleder meg til å bli mamma, men som sagt.. vil ha en far i bildet!

[Anonym bruker]

Min mor var 18 når hun fikk meg...som alenemor...for 27 år siden....Tror du,anonym,at DET var enkelt?? Nei,men hun valgte meg!!! DET står det respekt av,og hun klarte seg helt fint!! Og sia at man ikke klarer ting pga.alder er helt feil. Det er det du setter "ur mind to".For meg viser hun ansvar og modenhet med en slik avgjørelse.Samtidig som hun ikke godtar å bli behandlet dårlig av en fyr.Stå på jente!! Dette fixer du...

 

 

 

Z

[Mrs. Bouquet]

Jeg forstår jo selvfølgelig at du ikke liker denne andre jenta, men jeg tror ikke det vil hjelpe deg og din baby særlig at hun tar abort. Det eneste jeg synes er umodent av deg, er å håpe at hun tar abort.

[Marit83 *06.06.09*]

Nei, ingen er jo like... vi er heldigvis ferdig med den saken, å har funnet tilbake til hverandre etter vi ble gravid har vi vært tilbake hos han sakkyndige igjen for å få hjelp, liker han veldig godt å syns han er flink til å veilede oss. Ting er jo ikke dat samme nå når vi snakker med han som når vi var i barnesaken. Men jeg forsto veldig godt i "rettsaken" at det er absolutt ikke noen "selvfølge" at mor får hovedomsorgen... Er nok litt anderledes i misa sin sak, men forstår jo at denne 50/50 ordningen blir mer og mer vanlig... Håper virkelig ikke at det blir noe rettsak på deg misa, det kan bli vondere og tøffere enn man kansje tror... Stå på

[Anonym bruker]

hei ta kontakt m tr kontoret å hør der.du skal få noe penger derfra når du blir alene mamma.og tror de kan hjelpe deg m utdannelse når barnet beg i barnehage. ring de og si du vil komme å snakke m de.de penga jeg snakker om er ca 9500 kr i mnd...klem lykke til,dette kan du klare alene.jeg har hvert alene mamma m to barn men ikke så små da de var 1 og 2 år da.

[Misa+spire i magen<3]

Får jeg støtte når jeg flytter for meg selv? altså støtte som betaler husleien, og i tillegg får penger utenom så jeg og den lille skal klare oss ?

[Anonym bruker]

er omsorg stønad tror jeg det heter jeg jobbet ikke den gangen var bare vikar ,men slutta der.da fikk jeg 9500 kr mnd av tr kontoret .så akal du få barnebidrag oxo da.det holdt for meg og to små til både mat og husleie..anbefaler å prøve å finn et sted til en billig leie da. men dette klarer du vet du.. vet ikke hvor du bor jeg.men ring tr kontoret å hør m de.

[marikatte *i ammetåke*;)]

Men tidliger var det en praksis som innbar at man måtte ha vært samboere i 2 år, husker ikke helt hvordan det der gikk, men hvordan er det i dag?

[Gjest]

Gå på trygdeetaten.no og se, der finner du masse informasjon om det økonomiske! Siden du tydeligvis ikke er i jobb så får du i tillegg til eventuell overgangsstønad (hvis du er alene med barnet) et engangsbeløp på 33.000,- som du kan bruke på diverse nødvendigheter.

 

Skjønner godt at du ikke liker situasjonen du har havna i, men akkurat det økonomiske trenger du ikke bekymre deg så mye om, spesiellt hvis du får "arve"/låne møbler etc. og slipper å investere i absolutt alt man trenger når man skal bygge opp et eget hjem. Hvis jeg var deg ville jeg satse på å flytte for seg selv etter at du har fått barnet og blitt vant til å takle hverdagen med et barn, for det er masse jobb! (veldig koselig jobb, men MASSE) Jeg var 23 når jeg fikk mitt første (og hittil eneste gull), og var sjeleglad jeg fikk bo hjemme hos foreldrene mine de første månedene! Bare pass på at du ikke overlater for mye ansvar til andre, men ta for all del imot hjelp! Når gutten min ble etpar måneder så følte jeg at muttern ville styre litt for mye av barnestellet, da fant jeg ut at det var på tide å finne et eget sted å bo, men det var jo sammen med barnefar, så jeg var jo ikke alene om det..

 

Håper du klarer deg bra! Og ikke se på det som noe nederlag hvis dere bestemmer dere for å prøve å holde sammen, dere er kjempeunge enda, og endel feil gjør ALLE i den alderen!! Det er ikke alle som må ta så til de grader ansvar som dere for sine/andres feil.. Det er jo mulig at eksen din er såpass voksen at han lærer av sine feil og blir en flott (tobarns)far! (men for all del, du må ikke klamre deg fast hvis han ikke gjør det)

[xena98]

Sjekk om du får bostøtte/husbanklån hos kommunen. Både sosialkontor og trygdekontor skal informere deg om rettigheter og henvise deg/hjelpe deg med å søke.

[KariMari]

Kjære deg! Det er ikke DU som har satt deg opp i denne situasjonen, det skal du vite! Du har bare vært uheldig med mannen som har gjort deg gravid:-/

Likevel hadde jeg nok vurdert tanken for og imot abort. Du er veldig ung, og har maaaaange ungdomsår foran deg. Er ikke lett å være alenemor med en liten en, det vet jeg mange venninner sliter maks med. Og de er mange og tjue. Selvfølgelig kan du få støtte fra trygdekontoret, jeg jobber der selv, men dette er ikke noe du kan basere deg på på sikt. Du bør også tenke på det sosiale nettverket du har rundt deg. Har du foreldre, søsken og venner som du kan få hjelp og avlastning hos? Dette er viktig, selv om det kan virke som en bagatell.

 

Uansett ønsker jeg deg lykke til med hva du måtte velge å gjøre:-)