Min fødselshistorie (veldig veldig lang!)

[Ninn (har født:)]

Fredag 26 august ringte jeg føden fordi jeg kjente lite liv, jeg bekymret meg fordi jeg har vært vant til å kjenne liv mange ganger hver dag. På morgenen var det helt stille, det fortsatte utover dagen, uten noen form for bevegelser så jeg bestemte meg for å dra til Ullevål. Jeg ble tatt vel i mot og først sjekket med CTG i over en halvtime, hjertelyd var grei, men JM sa også at hun syntes ikke babyen beveget seg nok. Jeg ble sendt til to ultralyder hvor alt så greit ut, men babyen ville fortsatt ikke bevege seg noe særlig til tross for at jeg drakk saft med isbiter og legen dultet lett i magen min.

Jeg merket derimot masse vonde kynnere, magen strammet seg ofte, legen sjekket meg for åpning, hun sa at livmorhalsen hadde begynt å korte seg og tok en GU for å sjekke at alt var i orden. Før jeg dro hjem snakket jeg med JM og hun ba meg komme tilbake neste dag hvis jeg fortsatt kjente lite liv. Jeg dro hjem, de vonde kynnerne tok seg kraftig opp, jeg merket masse vondt i korsrygg og mage, nedpress, stikninger i skjeden og vondt i underlivet. Det var vanskelig å sitte slik at jeg måtte ligge resten av dagen, men på natten sov jeg heldigvis selv om det var vondt.

Neste morgen var det fortsatt lite liv, så etter lunsj ringte jeg sykehuset og jeg dro inn til en sjekk sammen med mannen min rundt klokka ett på formiddagen. Under CTG’n merket jeg mer liv enn tidligere, men de vonde kynnerne dempet for følelsen av liv, de kom nå ganske regelmessig sammen med vondt i ryggen. Jeg var lettet over at det var mer tegn til liv, men ble igjen bli sendt til ultralyd for sikkerhets skyld. Vi måtte vente 1-2 timer på legen og smertene tok seg opp, jeg gikk frem og tilbake i gangen fordi det begynte å bli veldig ubehagelig. Rett før vi kom inn til legen merket jeg at det rant noe i trueinnlegget mitt og jeg løp på do for å sjekke, det var masse friskt blod. Da jeg kom inn til legen så han først på ultralyd at alt var tilfredsstillende, han sa at babyen var langt nede i bekkenet og sa at noen ganger kan babyen være rolig før en fødsel. Han tok en GU og sa:” Ja her er det 3 cm åpning og du er allerede i tidlig fase av fødsel pga de regelmessige sammentrekningene.” Jeg jublet og han ringte opp til fødeavdelingen for å si i fra at jeg sannsynligvis kom til å komme opp i løpet av ettermiddagen/kvelden for å føde. Han bestilte en CTG der oppe klokka 17 for å sjekke liv igjen og anbefalte meg å bli på sykehuset frem til da. Klokka var allerede 15 da vi var ferdige hos legen og kynnerne tok seg opp og skled over i rier, det var vanskelig å kjenne akkurat når kynnerne ble rier, men da riene var etablerte og regelmessige var det ingen tvil. Klokka 16 kom de med 5 minutters mellomrom og varte i over 1 minutt, det var ganske vondt, jeg pustet meg gjennom riene ved å sitte på knærne bøyd over en sofa i sykehusgangen.

Klokka 17 dro vi opp til føden for enda en CTG, JM mente at riene kom litt for sjelden og sa at vi skulle komme tilbake når jeg hadde 4 rier på 10 minutter. Vi dro hjem, jeg klarte å spise litt middag, med pauser i riene som fortsatt varte i 1 minutt og kom hvert 5 minutt. Mannen min var ved siden av meg hele tiden mens han masserte korsryggen min eller pannen min. Klokka 22 kjente jeg at jeg ikke klarte å være hjemme stort lenger, selv om riene fortsatt kom hvert 5 minutt. Jeg ringte til Ullevål klokka 23, sa at jeg fortsatt hadde rier hvert 5 minutt, men at de var så vonde at jeg måtte komme inn. Hun jeg snakket med på telefonen sa at fødeavdelingen var full og at hun skulle ringe meg igjen om litt for å fortelle om de hadde kapasitet til å ta meg inn. Jeg gråt av skuffelse, syntes jeg hadde klart meg fint hjemme med vonde rier, men følte at den tryggheten jeg hadde ved at jeg visste hvor jeg skulle føde forsvant. Jeg gråt meg gjennom de neste riene mens vi ventet på telefon fra Ullevål. Etter en stund ringte mannen min Ullevål igjen og sa at de måtte forte seg å finne ut om de hadde plass eller ikke fordi jeg hadde så sterke smerter og måtte vite hvor vi eventuelt skulle dra hvis de ikke hadde plass på Ullevål. JM skjønte situasjonen og sa at hun skulle ringe igjen snart, og det gjorde hun og heldigvis hadde de plass på fødeavdelingen. Lettet kjørte vi av gårde til sykehuset klokka 23.45, det var en vond biltur hvor jeg satt i baksetet på knærne vendt mot bakruten. Vi var inne på området klokka 24.

Vel inne på fødeavdelingen ble jeg tatt i mot av en JM, vist inn på rommet mitt og igjen ble jeg koplet til en CTG som viste rie- aktivitet, hjertelyd og babyens bevegelse. JM sa strengt men humoristisk at riene mine burde komme oftere enn hvert 5 minutt siden jeg var førstegangsfødende, men at det var greit jeg var der. Hun satt klyster på meg etter CTG’n, jeg gikk på do og etter det gikk jeg i dusjen. Jeg dusjet lenge og det hjalp litt mot smertene, men det var så vondt at jeg hakket tenner. Mannen min ventet utenfor mens jeg dusjet. Klokka nærmet seg 1 på natta. JM sjekket åpning, den var skuffende 4 cm og hun mente det var for tidlig for smertestillende. Jeg drakk cola og pustet meg gjennom riene. Vannet gikk klokka halv 2, JM sjekket meg igjen og sa til min store overraskelse at jeg hadde 7 cm åpning! Jeg var veldig glad over at det hadde åpnet seg så fort. Hun ba meg prøve lystgass siden jeg ikke hadde lyst på annen smertelindring og jeg grep masken til tross for at jeg var skeptisk siden jeg har hørt at det er så mange som blir kvalm av det. Hver gang jeg kjente at en ri var på vei og tok seg opp, la jeg masken over og pustet dypt inn og ut, inn og ut, det var veldig vondt når riene var på toppen, jeg spente alle muskler i bein og armer, mannen min sto ved siden av meg på min venstre side og holdt hånden min. Jeg knyttet min egen hånd hardt rundt hans når det var som verst. Han fulgte med på CTG’n og sa alltid fra til meg når en ri var på vei oppover slik at jeg passet på å bruke lystgass før det ble alt for vondt. JM kom og gikk, alt ettersom hvordan det gikk og mannen min var fantastisk støtte. Rundt kvart på 3 kjente JM på hodet til babyen, hun kunne se det i åpningen og sa at jeg skulle si ifra når jeg følte for å presse for nå var babyen klar til å komme ut, jeg hadde 10 cm åpning. Da neste ri kom følte jeg det som om jeg måtte på do og forsøkte å presse, men det var utrolig vondt. Jeg kunne ikke lenger bruke lystgass og syntes det var vanskelig å skjønne helt hvordan jeg skulle presse på, jeg husker jeg sa til JM:” Nå orker jeg ikke mer, det er så vondt, jeg vil ikke ha ut ungen allikevel, jeg trenger å hvile.” Hun viftet meg av og sa at jo da, dette skulle jeg klare, at jeg var så flink. Jeg presset og presset med riene, det føltes som en evighet før hodet var på vei ut, før jeg klarte å presse ut hodet, men det kom ut og JM sa: ”Her er det masse svart hår!” Mannen min gråt av glede og tittet på hodet, han holdt i det venstre beinet mitt mens JM holdt i det høyre, de presset knærne mine mot overkroppen slik at det skulle bli enklere for meg å presse. Hodet ble stående fast i en ri, jeg var for sliten til å presse og det var utrolig vondt, men hjalp meg til å presse det ut på neste ri. På neste ri forsøkte jeg å presse ut kroppen, jeg hadde sterk sprengningsfølelse innvendig, men det gikk veldig fort mens JM hjalp babyen ut, og alle smerter stoppet med ett. Morkaken kom like etterpå. ”Det er en jente!” sa hun gledestrålende. Mannen min gråt, jenta min begynte å skrike av alle lungers kraft mens hun ble lagt på brystet mitt og jeg syntes alt var så merkelig, jeg var enormt sliten, men utrolig lettet over at alt var i orden med lille jenta. Det var en fantastisk følelse! Hun ble født 03.03 natt til søndag 27, veide 3288 gram og var 50 cm lang. Hun skrek en stund, men roet seg etter 15 minutter ved brystet og lå der sliten og trøtt mens hun fant veien til brystet. JM sydde meg mens barnelegen veide morkaken. Jeg revnet litt innvendig, ble sydd der og fikk bare et sting utvendig, så var ganske heldig syntes jeg. Det stakk litt da hun satte bedøvelse, men ellers var det ingen smerter. Nå i dag; 1 og ½ uke etterpå har jeg nesten ingen smerter i det hele tatt i underlivet, så det å revne gikk helt greit heldigvis, hvis det er noen som er redde for det. Ellers så er jeg veldig glad jeg hadde en relativt lett fødsel, for jeg gruet meg veldig på forhånd.

 

[Simselimsen]

Gratulere med babyen din! så flink du har vært!

[fikk gutt i september]

Flott å lese historien din!

Sitter med tårer i øynene!

 

[Gjest]

Gratulerer så mye med jenta:)

[mamma til en skatt]

Gratulerer så mye! En flott fødselshistorie! Har tenkt på deg da jeg ikke har "sett" deg her på en stund! klem fra meg, 9 dager over termin.

[tutsi 77]

Gratulerer så mye..sitter også med tårer i øynene. Jeg kan bare forestille meg hvor fantastisk det må være å få babyen på brystet etter fødselen..gleder meg:)

[Gjest]

Gratulerer så mye med jenta og lykke til videre fremover :0))

[Ninn (har født:)]

Takk for alle gratulasjoner!

Ja, det er en ubeskrivelig følelse å endelig få møte den lille som har vært i magen i 9 måneder:)

 

Ønsker dere alle masse lykke til med resten av graviditeten og også etter at babyene deres kommer.

[lillingen blir storebror:)u 41]

Gratulerer så masse! Og lykke til videre...

"jeg elsker fødselshistorier" =)

[mammaen til Andreas+Karoline]

Gratulerer en masse med jenta. Skrekkeoig at dere nesten ikke fikk plass på det sykehuset dree hadde vørt på tidligere på dagen! Oslo er en provins!! Godt at dere fikk plass og at fødselen gikk bra. Ikke noen god følelse å bli så sliten som du var. Synes du var kjempeflink!!

Klem